nautisk mil – Advokatfirmaet Wulff

Matrikkelloven, som trådte i kraft i 2009, utgjør en sentral lovgivning i Norge når det gjelder registrering og forvaltning av fast eiendom. Denne loven har som hensikt å etablere en enhetlig og pålitelig registrering av alle faste eiendommer i landet, samtidig som den bidrar til å avklare grenser og eiendomsforhold. Men hva er egentlig hensikten med denne loven, hvilket geografisk område omfatter den, og hvilke nøkkelbegreper benyttes i dens kontekst?

Formålet med Matrikkelloven (§ 1):

Formålet med Matrikkelloven er todelt. For det første skal den sikre allmenn tilgang til viktige opplysninger om eiendom. Dette oppnås ved å opprette og vedlikeholde en enhetlig og pålitelig database kjent som «matrikkelen,» som inneholder informasjon om fast eiendom, bygninger, boliger og adresser. For det andre har loven til hensikt å sikre et felles geodetisk grunnlag, som er nødvendig for nøyaktig geografisk plassering og koordinering.

Geografisk Verkeområde (§ 2):

Matrikkelloven gjelder for hele Norge, inkludert landarealene. Den har også en utvidet gyldighet til sjøområdene, som strekker seg en nautisk mil fra grunnlinjene. Kongen kan imidlertid bestemme at loven skal gjelde helt eller delvis for andre sjøområder, Svalbard, Jan Mayen eller norske biland i Antarktis, og kan i slike tilfeller fastsette spesifikke tilpasninger basert på lokale forhold.

Definisjoner (§ 3):

For å oppnå klarhet og enhetlig forståelse av lovens terminologi, er det viktig å merke seg de følgende definisjonene:

Matrikkelen: Dette er Norges offisielle register over fast eiendom, som også inkluderer bygninger, boliger og adresser. (jf. § 4)
Matrikkeleining: Dette begrepet refererer til ulike typer eiendom, inkludert grunneiendom, anleggseiendom, eierseksjoner, jordsameier og festegrunn. (jf. § 5)
Matrikkelnummer: Dette er den offisielle betegnelsen for hver enkelt matrikkeleining.
Matrikkelbrev: Dette er en bekreftet utskrift fra matrikkelen som viser alle registrerte opplysninger om en matrikkeleining på en angitt dato.
Matrikkelføring: Dette innebærer å registrere opplysninger i matrikkelen.
Matrikulering: Dette er prosessen med å inkludere en ny matrikkeleining i matrikkelen.
Sentral Matrikkelstyresmakt: Dette er det offentlige organet som administrerer matrikkelen.
Oppmålingsforretning: Dette refererer til prosessen med å avklare og beskrive grenser og rettigheter knyttet til fast eiendom, og gi nødvendig dokumentasjon for matrikkelføring. (jf. § 33)
Geodetisk Grunnlag: Dette er en referanseramme som gjør det mulig å fastslå nøyaktige geodetiske koordinater.
Grunnlagsmåling: Dette innebærer etablering, kontroll og vedlikehold av det geodetiske grunnlaget.
Fastmerke: Dette er et varig merket punkt som brukes i grunnlagsmålinger eller for å gjøre det geodetiske grunnlaget tilgjengelig for kart- og oppmålingsarbeid.
Signal: Dette kan være et merke, et instrument eller en konstruksjon som brukes til å indikere eller kontrollere plasseringen av et fastmerke.

Matrikkelloven utgjør dermed en viktig juridisk ramme for å sikre strukturert forvaltning av fast eiendom i Norge, samtidig som den gir nødvendige definisjoner for å unngå tvetydighet i lovens anvendelse. Denne loven har stor relevans for både offentlige myndigheter og private aktører som er involvert i eiendomsforvaltning og -transaksjoner.

Strandsonen og sjøområdene er omfattet av strenge reguleringer som krever offentlige tillatelser før man kan iverksette ulike tiltak. Plan- og bygningsloven samt havne- og farvannsloven er de styrende lovene som angir hvilke tiltak som krever tillatelse for å kunne gjennomføres. Dette gjelder uavhengig av hvem som er grunneier, og det er noe alle som planlegger tiltak i sjøen må være klar over. I dette blogginnlegget vil vi kort presentere bestemmelsene i plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven som gjelder for tiltak i sjøen.

En viktig aspekt ved plan- og bygningsloven er å sette begrensninger for utfylling i sjøen. Loven har som formål, i henhold til § 1-1, å fremme en bærekraftig utvikling til det beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner. Loven gjelder for hele landet og utstrekker seg også til sjøområder opptil én nautisk mil utenfor grunnlinjene, ifølge § 1-2. I loven benyttes begrepet «tiltak», og definisjonen av tiltak finner vi i § 1-6 første ledd. Her inkluderes oppføring, riving, endring, fasadeendringer, endret bruk og andre tiltak knyttet til bygninger, konstruksjoner, anlegg, terrenginngrep og eiendomsopprettelse og -endring. Videre regnes også annen virksomhet og endring av arealbruk som strider mot arealformål, planbestemmelser og hensynssoner som tiltak i lovens forstand.

Begrepet tiltak i plan- og bygningsloven er vidtfavnende og inkluderer også utfylling. § 1-6 viser til kapittel 20 om søknadsplikt, hvor § 20-1 inneholder en uttømmende liste over hvilke tiltak som er omfattet av byggesaksbestemmelsene. Det er denne bestemmelsen som er avgjørende for hvilke tiltak som krever søknad og tillatelse. I praksis betyr dette at slike tiltak ikke kan utføres uten at søknad eller søknad om dispensasjon er godkjent av kommunen, i samsvar med § 20-2 første ledd.

Når det gjelder havne- og farvannsloven, må man også søke om tillatelse før man kan iverksette tiltak av visse karakterer. Formålet med loven, ifølge § 1, er å fremme sjøtransport som transportform og legge til rette for effektiv, sikker og miljøvennlig drift av havner og bruk av farvann. Samtidig skal loven ta hensyn til et konkurransedyktig næringsliv samt nas

jonale forsvars- og beredskapsinteresser. Loven gjelder over hele riket, inkludert sjøterritoriet og de indre farvann, i henhold til § 2.

Ifølge § 14 kreves tillatelse for etablering av tiltak som kan påvirke sikkerheten, ferdselen eller forsvars- og beredskapsinteresser i farvannet. Tiltak i henhold til havne- og farvannsloven har ikke nøyaktig samme definisjon som i plan- og bygningsloven, men begrepet er likevel bredt. Tiltak omfatter innretninger, naturinngrep og aktiviteter, som for eksempel utfylling, utdyping eller mudring, i henhold til Prop.86 L (2018-2019), s. 158. Søknadsplikten gjelder for tiltak både på sjøen, på land og i luften. Den gjelder både midlertidige og varige naturinngrep, samt fysiske konstruksjoner og aktiviteter, ifølge Kystverket (2020).

Tillatelsesmyndigheten etter havne- og farvannsloven er delt. I henhold til § 14 andre ledd er det kommunen som er tillatelsesmyndighet for tiltak som skal utføres i kommunens sjøområde. Dette gjelder for områder der kommunen har planmyndighet i henhold til plan- og bygningsloven, med unntak av hoved- og biled, ifølge § 3 bokstav f. Videre fremgår det av loven at departementet er tillatelsesmyndighet for tiltak som skal utføres i øvrige farvann, inkludert tiltak i kommunens sjøområde som kan påvirke sikkerheten eller fremkommeligheten i hovedled eller biled. Det er imidlertid verdt å merke seg at myndigheten er delegert til Kystverket, i henhold til rundskriv N2020-2 fra Kyst- og miljøavdelingen (2020). I tredje ledd av loven finner vi en viktig bestemmelse som fastslår at visse typer tiltak alltid skal behandles av Kystverket. Disse tiltakene er angitt i en uttømmende liste fra a til i. Tillatelsesmyndigheten kan også sette vilkår for tillatelsen i henhold til § 16. Selv om paragrafen lister opp vilkår fra bokstav a til g, er listen ikke uttømmende, i følge ordlyden.

Ved å forstå betydningen av offentligrettslig tillatelse som en forutsetning for tiltak i sjøen, kan man sikre at man følger de nødvendige juridiske prosessene og bidrar til en bærekraftig utvikling av våre kystområder. Vær derfor oppmerksom på de spesifikke kravene i både plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven, og søk tillatelse der det er nødvendig. På den måten kan vi balansere næringsinteresser med hensynet til sikkerhet, miljø og samfunnets beste.

Hva er formålet, virkeområdet og definisjonene i Matrikkelloven?

Offentligrettslig tillatelse i sjøen: Regler og begrensninger du må kjenne til