Fødselsnummeret er en viktig del av identifikasjonssystemet i Norge og består av elleve siffer, hvor de seks første representerer fødselsdatoen og de fem siste er personnummeret. Til tross for at fødselsnummeret ikke regnes som en særlig kategori av personopplysninger, er bruken av det underlagt klare begrensninger. Det kan kun anvendes når det er et saklig behov for sikker identifisering, og dette behovet må være nødvendig for å oppnå korrekt identifisering. Dette følger av personopplysningsloven.
Virksomheter som ønsker å bruke fødselsnummeret må ha legitime grunner for å gjøre det. For eksempel er det vanlig å bruke fødselsnummeret ved innrapportering til skattemyndighetene eller under en kredittsjekk. I noen tilfeller kan det være nødvendig å bruke fødselsnummeret i skole- og barnehagesammenheng for å sikre tilstrekkelig identifisering.
Selv om fødselsnummeret er nyttig for å identifisere enkeltindivider, er det viktig å forstå at det ikke utgjør en legitimasjonsform. Når en virksomhet trenger å bekrefte identiteten til en person, må den bruke andre metoder, for eksempel elektronisk ID eller sjekk av gyldige ID-dokumenter.
Når fødselsnummeret sendes, enten det er via post eller digitalt, må det være tilstrekkelig beskyttet for å unngå uautorisert tilgang. Dette innebærer bruk av lukkede konvolutter ved postutsendelser og kryptering ved digital kommunikasjon. Virksomheter bør ta nødvendige forholdsregler for å sikre at fødselsnummeret håndteres på en trygg og lovlig måte.
I tillegg er det viktig å merke seg at nettbutikker og nettjenester ikke har lov til å samle inn fødselsnummer. Dette sikrer personvernet til enkeltpersoner og hindrer misbruk av sensitive opplysninger.
Samlet sett er håndteringen av fødselsnummeret underlagt klare retningslinjer og krav for å sikre personvernet og informasjonssikkerheten til alle involverte parter. Det er avgjørende at virksomheter respekterer disse retningslinjene for å opprettholde tilliten til deres behandling av personopplysninger.