Norge er kjent for sin sterke tradisjon med frivillig arbeid, og dette engasjementet strekker seg også til støtte for barn og unge med ulike behov. Et viktig skritt i denne retningen er «Forskrift om fordeling av herrelaus arv til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge,» som trådte i kraft 16. desember 2016. Denne forskriften er et eksempel på hvordan lovgivningen kan styrke frivillige organisasjoners rolle i å støtte sårbare grupper i samfunnet.
Formålet med Forskriften
Formålet med forskriften er klart og viktig: å gi nærmere bestemmelser om fordeling av herrelaus arv til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge. Herreløs arv refererer til midler som er definert i arveloven § 46 første setning. Med denne forskriften ønsker lovgiver å bidra til at midlene fra herreløs arv blir brukt på en måte som gagner barn og unge, spesielt de med nedsatt funksjonsevne.
Definisjon av Herrelaus Arv
Forskiften definerer nøye hva som menes med herrelaus arv, og det er viktig for å unngå misforståelser og sikre at midlene blir riktig anvendt. En klar definisjon hjelper også organisasjonene som søker om midler til å forstå hvilke ressurser som er tilgjengelige for dem.
Mottakere av Midlene
Forskriften fastslår at nasjonale og regionale organisasjoner som driver frivillig verksemd for barn og unge, kan søke om midler. Dette er en viktig bestemmelse som sikrer at midlene går til organisasjoner som har ekspertise og erfaring i å støtte målgruppen på en meningsfull måte. Videre krever forskriften at organisasjonene må være registrert i Frivillighetsregisteret, noe som bidrar til å skape transparens og ansvarlighet.
Fordeling av Midlene
For å sikre at midlene blir riktig fordelt, har forskriften etabler en tydelig prosess. Midlene skal fordeles av Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) i tråd med retningslinjer fastsatt av LNU og godkjent av departementet. Dette sikrer en profesjonell og transparent prosess for tildeling av midler.
Konklusjon
Forskrift om fordeling av herreløs arv til frivillig virksomhetfor barn og unge er et viktig juridisk instrument som styrker samfunnets støtte til sårbare grupper. Denne forskriften gjør det mulig for organisasjonene å gi enda bedre hjelp til barn og unge med nedsatt funksjonsevne, og den er et godt eksempel på hvordan lovgivningen kan fremme frivillighetsarbeid og samfunnsengasjement.