avtalerett – Advokatfirmaet Wulff

I tvistesaker kan partene avtale å løse uenigheter gjennom voldgift. Men hva skjer hvis en av partene ønsker å bringe saken inn for Husleietvistutvalget? Vi ser nærmere på rettsvirkningene av voldgiftsklausuler og muligheten for å bringe saken til Husleietvistutvalget.

Husleietvistutvalget og voldgiftsavtaler

Når en tvist oppstår, og partene allerede har avtalt å løse den gjennom voldgift, kan ingen av dem alene bringe saken inn for Husleietvistutvalget. Dette er viktig å være klar over, da voldgiftsavtalen vil være bindende.

Mulighet for å bringe saken til Husleietvistutvalget likevel

Selv om partene har avtalt voldgift, er det likevel en mulighet for å bringe saken inn for Husleietvistutvalget. Dette kan skje hvis begge parter blir enige om det. Slik enighet kan føre til at tvisten likevel blir behandlet av utvalget, til tross for eksisterende voldgiftsavtale.

Forholdet til andre tvisteorganer

Når en tvist allerede er under behandling av Husleietvistutvalget, har partene begrensninger i å bringe den inn for andre tvisteorganer som domstol eller takstnemnd etter husleieloven § 12-2. Saken regnes å være under behandling av Husleietvistutvalget fra det tidspunktet klagen er mottatt av utvalget.

Tvistens status under behandling

Dersom en tvist er under behandling ved domstol eller takstnemnd etter husleieloven § 12-2, kan den ikke parallelt bringes inn for Husleietvistutvalget av de samme partene. Men det finnes unntak. Hvis alle partene i saken er enige om det, kan tvisten likevel bringes inn for Husleietvistutvalget for å avsluttes uten realitetsavgjørelse i domstolen eller nemnden.

Rettskraftige avgjørelser

Når en tvist er endelig avgjort av domstol eller takstnemnd etter husleieloven § 12-2, kan den ikke igjen bringes inn for Husleietvistutvalget. Avgjørelsen fra domstolen er da bindende og kan ikke overprøves av utvalget.

Konsekvenser av rettskraftige avgjørelser

Husleietvistutvalgets vedtak etter § 12 kan overprøves ved søksmål for tingretten, men dette må skje innen én måned etter forkynning av vedtaket. Det er viktig å være oppmerksom på tidsfristen for å kunne overprøve vedtaket.

Varsling til Husleietvistutvalget

Retten er pålagt å varsle Husleietvistutvalget om saker som blir brakt inn for domstolene etter bestemmelsene i § 15. Dette gjøres ved oversendelse av kopi av stevningen. Samtidig skal den domstolen som rettskraftig avgjør tvisten, informere utvalget om resultatet ved å sende en gjenpart av avgjørelsen.

Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) har til hensikt å sikre forbrukernes rettigheter ved kjøp av varer og tjenester gjennom fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Loven er relevant når den næringsdrivende handler i næringsvirksomhet og avtalen inngås på slike måter.

Loven omfatter også tilfeller der en næringsdrivende handler på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter i situasjoner som beskrevet i første ledd av loven. Videre gjelder loven også for Svalbard og Jan Mayen, men det kan fastsettes forskrifter som begrenser lovens anvendelse eller gir spesielle regler for disse områdene.

I forhold til den tidligere angrerettloven (lov 2000 nr. 105) har § 1 blitt videreført med noen endringer. Begrepene «selger» og «tjenesteyter» er nå erstattet med begrepet «næringsdrivende» som en fellesbetegnelse. I tillegg har begrepet «fast utsalgssted» blitt byttet ut med «faste forretningslokaler,» i tråd med den norske oversettelsen av direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83/EU). Endringen i begrepsbruk innebærer ingen endring i reell praksis.

Loven omfatter salg av varer og tjenester, men det har vært uklarhet rundt hvordan visse ytelser skal klassifiseres. For eksempel skal avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er begrenset eller fastsatt i mengde, samt levering av fjernvarme eller digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, klassifiseres som avtaler om tjenester.

Den andre paragrafen viderefører bestemmelsen i lov 2000 nr. 105 § 1 annet ledd, som pålegger næringsdrivende plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse og oppfylle formelle krav til avtalen når avtalen inngås gjennom en næringsdrivende mellommann. Dette gjelder selv om den reelle selgeren ikke er en næringsdrivende. Derimot gjelder ikke lovens bestemmelser om angrerett når avtalen inngås ved hjelp av en mellommann, og den reelle selgeren ikke er næringsdrivende. Sanksjonsbestemmelsene i loven gjelder også for mellommenn.

Formålet med loven er å sikre at forbrukere får nødvendig informasjon om produktene og tjenestene de kjøper, samt å gi dem muligheten til å angre på kjøpet innenfor lovens rammer. Loven sikrer dermed forbrukernes rettigheter og fremmer et trygt og rettferdig forbrukermarked. Det er viktig for næringsdrivende å være klar over lovens bestemmelser og plikter for å unngå eventuelle sanksjoner og tvister med forbrukerne.

Forholdet mellom voldgiftsklausuler og Husleietvistutvalget

Forstå dine rettigheter: Angrerettloven for forbrukere