forbrukerkjøp – Advokatfirmaet Wulff

Forbrukerkjøpsloven § 6: Leveringstiden – Forbrukerens beskyttelse og Avtalefrihet

24. september 2023 av Advokaten

Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, forbrukerkjøp, forbrukerkjøpsloven, leveringstid, avtalefrihet, forbrukerbeskyttelse, leveringsbestemmelser, hentekjøp, rettferdige vilkår, avtale om levering, effektiv levering, kjøperens krav, rimelig tid, tidsrom for levering, påkravsregel, beskyttelse ved kjøp, konkret leveringstid, avtalefleksibilitet, rettidig melding, fleksibel levering, levering av varer, forbrukerrettigheter, leveringskrav, konkrete forhold, tilpasset levering, avtale om leveringstid, leveringsbetingelser, forbrukerkjøpers interesser, rettigheter ved kjøp, leveringstidspunkt

I forbrukerkjøpsloven finner vi en viktig bestemmelse angående leveringstiden, som har til formål å sikre forbrukeren rettferdige vilkår og beskyttelse ved kjøp av varer. Paragraf 6 i loven fastsetter klare retningslinjer for når tingen skal leveres til forbrukeren.

Hovedregelen er at tingen skal leveres uten unødig opphold og senest innen 30 dager etter kjøpet, med mindre det er avtalt noe annet. Dette betyr at selgeren har en plikt til å sørge for rask og effektiv levering av varen til forbrukeren. Denne bestemmelsen er utformet med tanke på å sikre at forbrukeren ikke blir unødig forsinket i å få varen etter å ha gjennomført kjøpet.

Det er likevel viktig å være oppmerksom på at loven også gir rom for avtalefrihet når det gjelder leveringstiden. Hvis det er avtalt et spesifikt tidsrom for levering, har selgeren rett til å velge tidspunktet for leveringen, med mindre forholdene tydelig viser at valget er til ulempe for forbrukeren. Dette betyr at dersom partene har avtalt en konkret leveringstid, har selgeren normalt rett til å bestemme når leveringen skal skje, med mindre det er klart at dette vil være til ulempe for forbrukeren.

I tilfeller der kjøpet gjelder hentekjøp, har selgeren også rett til å velge tidspunktet for levering, men i slike tilfeller må selgeren gi forbrukeren en rettidig melding om når varen kan hentes. Dette er et viktig krav, da forbrukeren må kunne planlegge og tilrettelegge for hentingen av varen.

En viktig diskusjon har vært knyttet til spørsmålet om avtalefrihet i forhold til leveringstiden. Utvalget har foreslått at tingen skal leveres når kjøperen krever det, med mindre kjøperen ikke har fremsatt påkrav, da skal selgeren ha rett til å levere innen rimelig tid. Departementet har vurdert denne løsningen, men har kommet til at den beste løsningen er å beholde den avtalefrihet som gjelder i dag. Dette gir partene større fleksibilitet og mulighet til å tilpasse leveringstiden etter egne behov og ønsker.

Det er likevel viktig å merke seg at begrepet «rimelig tid» vil variere avhengig av de konkrete omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Dette er noe som må vurderes ut fra de spesifikke forholdene knyttet til kjøpet og leveringen. Forbrukerkjøpsloven gir derfor ikke en absolutt definisjon av hva som er «rimelig tid,» men overlater dette til konkret vurdering.

En viktig observasjon er at angrerettloven har egne regler om leveringstidspunktet i tilfeller som omfattes av loven. Her fastsettes at levering skal skje «innen rimelig tid og senest innen 30 dager» etter kjøperens kjøpstilbud. Selv om dette kan virke litt forvirrende, har departementet vurdert at den avtalefrihet som gjelder i forbrukerkjøpsloven også vil gjelde innenfor rammene av angrerettloven. Det vil si at hvis selgeren ønsker å avtale en annen løsning for leveringstiden, må dette avtales spesifikt.

I sum gir forbrukerkjøpsloven § 6 både forbrukeren beskyttelse og parter avtalefrihet når det gjelder leveringstiden. Dette sikrer at forbrukeren har klare rettigheter ved kjøp av varer, samtidig som det gir rom for fleksibilitet og tilpasning i ulike kjøpssituasjoner. Det er derfor viktig for både forbrukere og selgere å være kjent med bestemmelsene i loven for å sikre en rettferdig og smidig kjøps

Tingens egenskaper – Forbrukerkjøpsloven § 15

10. august 2023 av Advokaten

I denne artikkelen skal vi ta en nærmere titt på Forbrukerkjøpsloven § 15, som omhandler tingens egenskaper ved kjøp mellom næringsdrivende og forbrukere. Loven setter klare krav til hva forbrukeren kan forvente av produktet ved kjøp, og det er viktig å være klar over sine rettigheter som forbruker.

Hva sier loven?

Forbrukerkjøpsloven § 15 fastsetter at tingen skal være i samsvar med de avtalte kravene til art, mengde, kvalitet, og andre egenskaper som følger av avtalen mellom partene. Dette er en sentral bestemmelse som gir forbrukeren trygghet og sikkerhet ved kjøp av varer.

Hva hvis avtalen er taus om tingens egenskaper?

Dersom det ikke er avtalt noe annet, har loven en rekke standardkrav til tingen. For det første må tingen passe for de formål som tilsvarende ting vanligvis brukes til. For eksempel kan du forvente at en kaffemaskin brygger kaffe på en god og effektiv måte.

Videre skal tingen svare til det som forbrukeren har grunn til å forvente ved kjøp av en slik ting, når det gjelder holdbarhet og andre egenskaper. Dette betyr at varen skal ha en forventet levetid og fungere som den skal, ut fra hva som er vanlig for denne typen produkter.

Dersom selgeren har akseptert et bestemt formål med varen, eller forbrukeren har rimelig grunn til å bygge på selgerens kunnskap, må tingen også passe for dette spesielle formålet.

Viktigheten av prøver og modeller

Dersom selgeren har vist til bestemte egenskaper ved å legge frem en prøve eller modell, må varen tilsvare disse egenskapene.

Riktig innpakning og merking

En annen viktig del av loven er at varen skal være pakket på en vanlig eller annen forsvarlig måte som trengs for å bevare og beskytte tingen. Det er viktig at varen ikke blir skadet under transport eller lagring på grunn av mangelfull innpakning.

Overholdelse av offentlige krav

Loven krever også at varen skal være i samsvar med offentligrettslige krav som stilles i lovgivningen eller offentlige vedtak på kjøpstidspunktet, med mindre forbrukeren har til hensikt å anvende tingen på en måte som gjør kravet uten betydning.

Fri for tredjepersons rettigheter

Til slutt fastsetter loven at tingen skal være fri for tredjepersons rettigheter, for eksempel eiendomsrett eller panterett. Dette betyr at varen skal være fullt ut tilgjengelig og tilhøre deg som forbruker, uten ugrunnet krav eller begrensninger fra andre parter.

Oppsummering

Forbrukerkjøpsloven § 15 gir forbrukeren omfattende beskyttelse når det gjelder tingens egenskaper. Det er viktig å være klar over disse rettighetene ved kjøp av varer og sørge for at produktene du mottar, oppfyller de kravene loven stiller. Hvis du opplever at en vare ikke tilfredsstiller disse kravene, har du som forbruker rett til å reklamere og få saken løst i samsvar med loven. Sørg derfor for å være oppmerksom på dine rettigheter og vær en bevisst forbruker.

Risikoens overgang ved forbrukerkjøp – En gjennomgang av Forbrukerkjøpslovens § 14

9. august 2023 av Advokaten

Forbrukerkjøp er et fundamentalt aspekt av det moderne samfunnet, der forbrukerne har rettigheter og beskyttelse i møte med næringsdrivende. Forbrukerkjøpsloven regulerer slike transaksjoner, og i denne artikkelen skal vi dykke ned i § 14, som handler om risikoens overgang i forbrukerkjøp.

1. Risikoens overgang: Når bærer forbrukeren risikoen?
Ifølge Forbrukerkjøpsloven § 14, går risikoen over på forbrukeren når tingen er levert i samsvar med § 7. Men hva betyr dette i praksis, og hvilke forhold kan påvirke overgangen av risikoen? Vi utforsker detaljene i denne paragrafen.

2. Unntak fra risikoovergang: Forsinket levering og forbrukerens unnlatelse
Hva skjer hvis forbrukeren ikke overtar tingen ved leveringstidens ankomst? Er forbrukeren fortsatt ansvarlig for tap eller skade som følge av tingen selv, som for eksempel forråtnelse? Vi ser nærmere på hvordan loven håndterer disse tilfellene.

3. Forbrukerens ansvar ved henting på annet sted
I tilfeller der forbrukeren skal hente tingen et annet sted enn hos selgeren, når går da risikoen over? Hva er betingelsene for at forbrukeren skal bære ansvaret, og hva betyr dette for forbrukerkjøperens rettigheter?

4. Klar identifikasjon som vilkår for risikoovergang
For artsbestemte ting, som kan være vanskelig å skille fra hverandre, krever loven klar identifikasjon før risikoen går over. Vi ser nærmere på betydningen av identifikasjon og hvordan det påvirker kjøperens ansvar.

5. Sendekjøp og risikoens overgang
I sendekjøp skjer levering på avstand, og risikoen overføres når forbrukeren fysisk får varene i sin besittelse. Men hva hvis forbrukeren ikke selv mottar varene, men peker ut en tredjeperson som fraktfører? Hvordan påvirker dette risikoovergangen?

6. Forbrukerkjøp på prøve: Risikoens tilbakevending
Hvis forbrukeren kjøper og mottar tingen på prøve, har han eller hun risikoen frem til tingen returneres til selgeren. Men finnes det unntak, for eksempel når angrerettloven kommer inn i bildet?

7. Sammenligning med kjøpsloven
Vi sammenligner Forbrukerkjøpslovens § 14 med tilsvarende bestemmelser i kjøpsloven og utforsker forskjellene og likhetene mellom disse lovene.

Forbrukerkjøpslovens § 14 er essensiell for å forstå risikoens overgang i forbrukerkjøp, og det er viktig for både forbrukere og næringsdrivende å være klar over de rettighetene og ansvar som følger med denne bestemmelsen. Gjennom en grundig gjennomgang av § 14 håper vi å kaste lys over hvordan risikoen håndteres ved slike kjøp og gi innsikt i forbrukerkjøpslovens virkemåte.

Overskrift: Forbrukerkjøpsloven § 10 – Ansvar for kostnader ved forbrukerkjøp

8. august 2023 av Advokaten

arv, dødsboskifte, nordisk konvensjon, lovvalg, testament, rett til arv, lovgivning, tvisteløsning, foreldelse, gjeld, praktisk bistand, anerkjennelse, fullbyrding, norske borgere, nordiske land, arverettssaker, jurisdiksjon, rettferdig behandling, loven i den kontraherende staten, arv og testament, testamentets gyldighet, tvangsfullbyrdelse, arvelaters gjeld, formuegjenstander, tinglysning, rettigheter, rettslig ramme, lovgivning, lovvalg, dødsboskifte.

I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på bestemmelsen om ansvar for kostnader i forbrukerkjøpsloven § 10. Lovreglene som omhandler hvem som bærer kostnadene i forbindelse med forbrukerkjøp er av stor betydning for både selger og kjøper. Vi vil utforske innholdet i denne paragrafen, samt se på dens relevans og implikasjoner for forbrukerne.

Hovedregel – Selgerens kostnadsansvar:
Forbrukerkjøpsloven fastsetter en klar hovedregel når det gjelder kostnadsansvar i forbindelse med forbrukerkjøp. I henhold til § 10 bærer selgeren kostnadene med tingen frem til den er levert til kjøperen. Dette innebærer at selgeren har ansvaret for eventuelle kostnader knyttet til tingen, helt til den er fysisk overlevert til forbrukeren.

Unntak – Kostnader ved forsinket levering:
Det er viktig å merke seg at denne hovedregelen ikke gjelder kostnader som oppstår som følge av forsinkelser i leveransen som skyldes forhold på forbrukerens side. Dersom leveransen blir forsinket på grunn av forbrukerens handlinger eller unnlatelser, vil selgeren ikke bære ansvaret for de ekstra kostnadene som følger av forsinkelsen.

Avtaletolkning – Kostnader etter levering:
Etter at tingen er levert til forbrukeren, kan det avtales at kjøperen skal påta seg visse kostnader som oppstår etter leveringen. Dette kan for eksempel inkludere fraktkostnader hvis tingen skal sendes til forbrukerens adresse. Dersom det ikke er avtalt noe spesifikt om kostnadsansvar etter levering, vil kjøperen normalt være ansvarlig for kostnadene som påløper etter at tingen er overlevert.

Tolkning av «fraktkostnader»:
For sendekjøp er det verdt å merke seg at forbrukerkjøpsloven åpner for avtale om at kjøperen skal betale fraktkostnader i tillegg til kjøpesummen. Begrepet «fraktkostnader» her anses for å dekke transportkostnader. Det presiseres at det ikke er ment noen realitetsendring i forhold til gjeldende praksis.

Rimelighetshensyn:
Selv om hovedregelen er at kjøperen bærer kostnadene etter levering, åpner loven for unntak i tilfeller hvor det er rimelig at selgeren bærer visse kostnader. Dette kan være situasjoner hvor det ikke ville være urimelig eller urettferdig å belaste kjøperen med ekstra kostnader, selv etter levering. Forbrukerkjøpsloven tar hensyn til slike forhold og søker en balansert tilnærming til ansvarsfordelingen mellom partene.

Forbrukerkjøpsloven § 10 om ansvar for kostnader ved forbrukerkjøp gir klare retningslinjer for hvem som bærer kostnadene i ulike faser av kjøpsprosessen. Hovedregelen er at selgeren er ansvarlig for kostnadene frem til levering, mens kjøperen normalt påtar seg kostnadene etter levering. Likevel kan avtaler mellom partene, samt rimelighetshensyn, påvirke denne ansvarsfordelingen. Det er viktig for både selgere og forbrukere å være klar over disse bestemmelsene, slik at handelsprosessen kan skje på en rettferdig og transparent måte.

Selgerens rett til tilbakeholdsrett og betalingskrav ved forbrukerkjøp

7. august 2023 av Advokaten

Lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) inneholder flere viktige bestemmelser som regulerer selgerens rett til å holde tilbake tingen og kreve betaling i forbindelse med forbrukerkjøp. En av disse bestemmelsene er § 9, som omhandler selgerens tilbakeholdsrett.

§ 9 fastslår at selgeren ikke har plikt til å overgi tingen, overlevere dokument eller på annen måte overføre rådigheten over tingen til forbrukeren før kjøpesummen er betalt. Dette gjelder imidlertid ikke dersom selgeren har gitt forbrukeren kreditt.

Hvis selgeren skal sende tingen til et annet sted, kan han eller hun likevel ikke la være å sende den. Selgeren kan imidlertid hindre at forbrukeren får rådigheten over tingen før kjøpesummen er betalt.

Utvalget som har vurdert lov om forbrukerkjøp foreslo å samle ulike bestemmelser om tilbakeholdsrett i én bestemmelse (§ 7), men departementet valgte å plassere bestemmelsene der de saklig hører hjemme for å unngå forvirring. Prinsippet om ytelse mot ytelse og tilbakeholdsrett fremgår nå av flere bestemmelser i utkastet (§ 9, § 20, § 28 og § 38 annet ledd) for å gjøre det mer tilgjengelig for forbrukeren.

Første ledd i § 9 gir selgeren rett til å holde tilbake tingen inntil kjøpesummen er betalt, med mindre selgeren har gitt kreditt til forbrukeren. Dette prinsippet samsvarer med kjøpsloven § 10 første ledd.

Annet ledd i § 9 tilsvarer kjøpsloven § 10 annet ledd og angår sendekjøp. Selgeren må sende tingen selv om kjøpesummen ikke er betalt, men han eller hun kan sikre seg ved å hindre at forbrukeren får rådigheten over tingen.

Departementet mener det er viktig å klargjøre partenes plikter i en forbrukerkjøpslov og avskjære innsigelser fra selgeren på dette punktet. Derfor bør plikten til å sende varen i slike tilfeller direkte fremgå av lovteksten.

Selgerens rett til tilbakeholdsrett og krav om betaling er viktige elementer i forbrukerkjøpsloven. De bidrar til å sikre en rettferdig og balansert relasjon mellom selger og forbruker. Det er derfor nødvendig å ha klare regler som tydelig beskriver partenes ansvar og rettigheter i forbindelse med leveringen av varer.

Forbrukerkjøpsloven søker å ivareta forbrukernes rettigheter og beskytte dem mot eventuelle urimelige vilkår fra selgerens side. Samtidig gir loven selgeren mulighet til å sikre seg betaling for varene før de blir overlevert til forbrukeren. Dette balanserer rettighetene og pliktene til begge parter, og skaper et trygt og forutsigbart handelsmiljø.

Det er derfor viktig å være kjent med bestemmelsene om tilbakeholdsrett og betaling i forbrukerkjøpsloven både som selger og forbruker. På den måten kan man unngå tvister og konflikter, og sikre en smidig og vellykket handel.

Forbrukerkjøpsloven er utformet for å beskytte forbrukernes interesser og sikre en rettferdig handel. Det er derfor viktig at både selgere og forbrukere er godt kjent med lovens bestemmelser og tar dem i betraktning ved ethvert forbrukerkjøp.

I tillegg til å styrke forbrukernes rettigheter, er forbrukerkjøpsloven også med på å fremme tilliten til handel og næringsliv. Når forbrukerne føler seg trygge og beskyttet, er de mer tilbøyelige til å foreta kjøp og opprettholde et positivt forhold til selgere og merkevarer.

Så enten du er en selger som ønsker å overholde lovens krav eller en forbruker som vil kjenne dine rettigheter, er det viktig å være godt informert om forbrukerkjøpsloven og dens bestemmelser om tilbakeholdsrett og betaling. Gjennom å følge lovens retningslinjer kan man bidra til å skape en trygg og pålitelig handelspraksis til det beste for begge parter.

Forstå dine rettigheter: Angrerettloven for forbrukere

7. august 20237. august 2023 av Advokaten

Lov om opplysningsplikt og angrerett ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler (angrerettloven) har til hensikt å sikre forbrukernes rettigheter ved kjøp av varer og tjenester gjennom fjernsalg eller utenom faste forretningslokaler. Loven er relevant når den næringsdrivende handler i næringsvirksomhet og avtalen inngås på slike måter.

Loven omfatter også tilfeller der en næringsdrivende handler på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter i situasjoner som beskrevet i første ledd av loven. Videre gjelder loven også for Svalbard og Jan Mayen, men det kan fastsettes forskrifter som begrenser lovens anvendelse eller gir spesielle regler for disse områdene.

I forhold til den tidligere angrerettloven (lov 2000 nr. 105) har § 1 blitt videreført med noen endringer. Begrepene «selger» og «tjenesteyter» er nå erstattet med begrepet «næringsdrivende» som en fellesbetegnelse. I tillegg har begrepet «fast utsalgssted» blitt byttet ut med «faste forretningslokaler,» i tråd med den norske oversettelsen av direktivet om forbrukerrettigheter (2011/83/EU). Endringen i begrepsbruk innebærer ingen endring i reell praksis.

Loven omfatter salg av varer og tjenester, men det har vært uklarhet rundt hvordan visse ytelser skal klassifiseres. For eksempel skal avtaler om levering av vann, gass eller elektrisitet som ikke er begrenset eller fastsatt i mengde, samt levering av fjernvarme eller digitalt innhold som ikke leveres på et fysisk medium, klassifiseres som avtaler om tjenester.

Den andre paragrafen viderefører bestemmelsen i lov 2000 nr. 105 § 1 annet ledd, som pålegger næringsdrivende plikt til å gi opplysninger før avtaleinngåelse og oppfylle formelle krav til avtalen når avtalen inngås gjennom en næringsdrivende mellommann. Dette gjelder selv om den reelle selgeren ikke er en næringsdrivende. Derimot gjelder ikke lovens bestemmelser om angrerett når avtalen inngås ved hjelp av en mellommann, og den reelle selgeren ikke er næringsdrivende. Sanksjonsbestemmelsene i loven gjelder også for mellommenn.

Formålet med loven er å sikre at forbrukere får nødvendig informasjon om produktene og tjenestene de kjøper, samt å gi dem muligheten til å angre på kjøpet innenfor lovens rammer. Loven sikrer dermed forbrukernes rettigheter og fremmer et trygt og rettferdig forbrukermarked. Det er viktig for næringsdrivende å være klar over lovens bestemmelser og plikter for å unngå eventuelle sanksjoner og tvister med forbrukerne.

Leveringstidspunktet i forbrukerkjøpsloven

31. juli 2023 av Advokaten

Levering av varer er en viktig del av forbrukerkjøpsloven, og det er derfor nødvendig å ha klare og presise regler som beskytter både kjøperens og selgerens rettigheter. I henhold til loven, nærmere bestemt § 7, anses levering å ha funnet sted når tingen overtas av forbrukeren. Denne regelen gjelder for alle typer kjøp, enten det er hentekjøp, plasskjøp eller sendekjøp.

Utvalget har foreslått at begrepet «mottatt» skal brukes i stedet for «overtatt» for å definere tidspunktet for levering. Dette forslaget har til hensikt å forenkle leveringsreglene i kjøpsloven, uten å endre den materielle betydningen. Likevel bør det vurderes om begrepet «overtatt» er mer passende, da det allerede brukes i forbindelse med reklamasjonsbestemmelsene i loven.

Det er viktig å merke seg at leveringsbegrepet har konkrete rettsvirkninger i forbrukerkjøpsloven. For eksempel starter reklamasjonsfristen når tingen er overtatt (mottatt), og dette kan være avgjørende for kjøperens rett til å reklamere på eventuelle mangler ved varen.

Det er også viktig å være oppmerksom på at selv om levering ikke har skjedd på grunn av forhold på kjøperens side (kreditormora), vil selgeren likevel ikke ha risikoen for salgsgjenstanden. Dette innebærer at kjøperen må bære utgiftene selv, som fastsatt i forbrukerkjøpsloven § 8.

Samlet sett er leveringsbestemmelsene i forbrukerkjøpsloven essensielle for å sikre en smidig og rettferdig kjøpsprosess for både forbrukeren og selgeren. Ved å bruke klare definisjoner og ta hensyn til ulike kjøpstyper, kan loven sørge for at partene har klare rettigheter og plikter når det gjelder levering av varer. Dette bidrar til å skape tillit mellom forbruker og næringsdrivende og opprettholde en velfungerende handel.

Når kommer angrerettloven til anvendelse?

21. november 201821. november 2018 av Advokaten

Angrerettloven § 1 fastsetter lovens virkeområde:

§ 1.Virkeområde

Loven gjelder ved salg av varer og tjenester til forbruker, når den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler.

Lovens kapittel 2 til 5 og §§ 41 og 42 gjelder også den som i næringsvirksomhet opptrer på vegne av en ikke-næringsdrivende selger eller tjenesteyter i situasjoner som nevnt i første ledd.

Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen. Departementet kan likevel i forskrift bestemme at hele eller deler av loven ikke skal gjelde, og gi særlige regler av hensyn til de stedlige forhold

En forutsetning for at angrerettloven kommer til anvendelse er for det første at det er tale om et forbrukerkjøp. En annen viktig forutsetning som er gjenstand for en del misforståelser er at loven bare kommer til anvendelse der avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler. Du har angrerett når:

kjøpet har blitt gjort over internett eller via telefon (og næringsdrivende har lagt opp til at salget skal skje på den måten).
kjøpet foregikk hjemme, på gaten eller stand – og du handlet for over 300 kroner.

Unntak fra angrerettlovens er nedfelt i § 2:

§ 2.Unntak fra lovens virkeområde

Loven gjelder ikke for:

a) avtaler om salg av varer og andre tjenester enn finansielle tjenester fra salgsautomater og automatiserte forretningslokaler,

b) avtaler om salg eller oppføring av fast eiendom og avtaler som gjelder rettigheter i fast eiendom,med unntak av utleie. Som salg av fast eiendom regnes også salg av adkomstdokumenter med tilknyttet leierett eller borett i bolig,

c) avtaler som omfattes av lov om avtaler om deltidsbruksrett og langtidsferieprodukter mv. (tidspartloven),

d) avtaler om pakkereiser, jf. pakkereiseloven § 6,

e) avtaler om persontransporttjenester. Kravene i § 16 får likevel anvendelse,

f) avtaler som er inngått med ekomtilbyder gjennom offentlig tilgjengelige betalingstelefoner for bruk av disse, eller som er inngått for bruk av én enkelt telefon-, Internett-, eller telefaksforbindelse opprettet av en forbruker,

g) avtaler om salg av varer og andre tjenester enn finansielle tjenester utenom faste forretningslokaler når den samlede kontraktssummen, inkludert frakt- og tilleggskostnader som forbrukeren skal betale, er 300 kr eller mindre

Det vil si at hvis du handler en turbukse på XXL butikken i byen har du ikke en ubetinget angrerett på kjøpet. Dette fordi du handlet i et fast forretningslokale. Kjøper du imidlertid turbuksen på XXL sine nettsider kommer angrerettlovens bestemmelser til anvendelse så fremt kjøpet er over 300 kr.

De fleste butikker har i dag en ordning med enten bytteregler eller åpent kjøp. Det er imidlertid viktig å merke seg at dette ikke er en lovbestemt rett men vil avhenge av den enkelte butikk sine regler. Du bør derfor ta en titt på kvitteringen hvilke betingelser butikken opererer etter for bytte og retur av varer.

Når kommer forbrukerkjøpsloven til anvendelse?

9. oktober 2018 av Advokaten

Forbrukerkjøpsloven § 1 fastsetter lovens alminnelige virkeområde:

§ 1.Alminnelig virkeområde

Loven gjelder forbrukerkjøp, hvis ikke noe annet er fastsatt i lov.

Med forbrukerkjøp menes salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet.

Med forbruker menes en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.

Representant som opptrer i næringsvirksomhet er solidarisk ansvarlig med selgeren for dennes forpliktelser dersom ikke forbrukeren blir gjort uttrykkelig oppmerksom på at representanten bare opptrer som mellommann og ikke er solidarisk ansvarlig med selgeren. Ansvaret gjelder ikke når selgeren selv opptrer i næringsvirksomhet.

Loven gjelder bytte av ting så langt den passer

Det er fire momenter det må ses nærmere på i vurderingen om kjøpet reguleres av forbrukerkjøpsloven:

Kjøper må regnes som forbruker. Fysiske personer kan etter loven være forbruker. Det vil si at kjøp foretatt av et selskap ikke vil regnes som forbrukerkjøp. For eksempel der Ola Nordmann har aksjeselskapet Kontorbistand AS hvor han på vegne av selskapet kjøper en datamaskin til kontoret.
Den fysiske personen må videre ikke hovedsaklig opptre i næring. Det vil si at kjøpet er til privat bruk. At kjøpet hovedsakelig må gjelde privatbruk tar sikte på kjøp med blandede formål. Eksempelet over kan endres slik at Ola Nordmann kjøper datamaskinen i eget navn for han tenkt å bruke den hjemme også. Avtalen vil være en forbrukeravtale hvis datamaskinen «hovedsaklig» skal brukes privat, det vil si 50 %. Det kan være en vanskelig grensedragning. La oss si Ola bruker datamaskinen på jobb, men tar den med seg hjem på kvelden for å surfe nettaviser. Bruken hjemmet fremstår til sammenligning mer beskjeden enn på jobb. I et slikt scenario er det dermed nærmest å karakterisere kjøpet i næringsvirksomhet og slik sett ikke et forbrukerkjøp.
Et tredje moment er at selger må opptre i næring. Det vil at at dersom Ola kjøper datamaskin av en privat person regnes det ikke som forbrukerkjøp. Da er det kjøpsloven som kommer til anvendelse.
Et fjerde moment er hva avtalen gjelder. Med forbrukerkjøp menes salg av «ting». Forbrukerkjøpsloven § 2 fastsetter lovens anvendelsesområdet i noen særlige forhold:

§ 2.Lovens anvendelse i noen særlige forhold
Loven gjelder for

a) bestilling av ting som skal tilvirkes (tilvirkningskjøp)

b) levering av vann

c) kjøp av fordringer eller rettigheter

d) avtale med et nettselskap om overføring av elektrisk energi.

Loven gjelder ikke for

a) kjøp av fast eiendom

b) avtale om oppføring av bygning eller annet anlegg på fast eiendom

c) avtale med en kraftleverandør om levering av elektrisk energi. Kapittel 5 om forsinkelse gjelder likevel ved forsinket oppstart av levering av elektrisk energi.

d) avtale som pålegger den part som skal levere tingen, også å utføre et arbeid eller annen tjeneste, dersom dette utgjør den overveiende del av hans eller hennes forpliktelser.

Krav på lånegjenstand mens tingen er inne på reparasjon.

9. mai 2018 av Advokaten

Uavhengig av om det er garanti på tingen kan man som forbruker reklamere hvis en ting blir ødelagt av seg selv før det har gått to år fra kjøpet, eller fem år hvis tingen er ment å vare vesentlig lengre enn to år. Hvis vaskemaskinen, kjøleskapet, TV-en eller mobiltelefonen går i stykker av seg selv før det har gått fem år, kan man reklamere. Hvis man reklamerer, så har selger rett til å forsøke å reparere tingen.

Men i dag er det de færreste som ønsker å gå på ukevis uten vaskemaskin, mobiltelefon eller kjøleskap. Etter forbrukerkjøpsloven § 30 tredje ledd har man krav på å få låne en tilsvarende ting hvis tingen er inne til reparasjon og reparasjonen tar mer enn en uke. Husk derfor å spør etter lånegjenstand når du reklamerer.