I forbrukerkjøpsloven finner vi en viktig bestemmelse angående leveringstiden, som har til formål å sikre forbrukeren rettferdige vilkår og beskyttelse ved kjøp av varer. Paragraf 6 i loven fastsetter klare retningslinjer for når tingen skal leveres til forbrukeren.
Hovedregelen er at tingen skal leveres uten unødig opphold og senest innen 30 dager etter kjøpet, med mindre det er avtalt noe annet. Dette betyr at selgeren har en plikt til å sørge for rask og effektiv levering av varen til forbrukeren. Denne bestemmelsen er utformet med tanke på å sikre at forbrukeren ikke blir unødig forsinket i å få varen etter å ha gjennomført kjøpet.
Det er likevel viktig å være oppmerksom på at loven også gir rom for avtalefrihet når det gjelder leveringstiden. Hvis det er avtalt et spesifikt tidsrom for levering, har selgeren rett til å velge tidspunktet for leveringen, med mindre forholdene tydelig viser at valget er til ulempe for forbrukeren. Dette betyr at dersom partene har avtalt en konkret leveringstid, har selgeren normalt rett til å bestemme når leveringen skal skje, med mindre det er klart at dette vil være til ulempe for forbrukeren.
I tilfeller der kjøpet gjelder hentekjøp, har selgeren også rett til å velge tidspunktet for levering, men i slike tilfeller må selgeren gi forbrukeren en rettidig melding om når varen kan hentes. Dette er et viktig krav, da forbrukeren må kunne planlegge og tilrettelegge for hentingen av varen.
En viktig diskusjon har vært knyttet til spørsmålet om avtalefrihet i forhold til leveringstiden. Utvalget har foreslått at tingen skal leveres når kjøperen krever det, med mindre kjøperen ikke har fremsatt påkrav, da skal selgeren ha rett til å levere innen rimelig tid. Departementet har vurdert denne løsningen, men har kommet til at den beste løsningen er å beholde den avtalefrihet som gjelder i dag. Dette gir partene større fleksibilitet og mulighet til å tilpasse leveringstiden etter egne behov og ønsker.
Det er likevel viktig å merke seg at begrepet “rimelig tid” vil variere avhengig av de konkrete omstendighetene i hvert enkelt tilfelle. Dette er noe som må vurderes ut fra de spesifikke forholdene knyttet til kjøpet og leveringen. Forbrukerkjøpsloven gir derfor ikke en absolutt definisjon av hva som er “rimelig tid,” men overlater dette til konkret vurdering.
En viktig observasjon er at angrerettloven har egne regler om leveringstidspunktet i tilfeller som omfattes av loven. Her fastsettes at levering skal skje “innen rimelig tid og senest innen 30 dager” etter kjøperens kjøpstilbud. Selv om dette kan virke litt forvirrende, har departementet vurdert at den avtalefrihet som gjelder i forbrukerkjøpsloven også vil gjelde innenfor rammene av angrerettloven. Det vil si at hvis selgeren ønsker å avtale en annen løsning for leveringstiden, må dette avtales spesifikt.
I sum gir forbrukerkjøpsloven § 6 både forbrukeren beskyttelse og parter avtalefrihet når det gjelder leveringstiden. Dette sikrer at forbrukeren har klare rettigheter ved kjøp av varer, samtidig som det gir rom for fleksibilitet og tilpasning i ulike kjøpssituasjoner. Det er derfor viktig for både forbrukere og selgere å være kjent med bestemmelsene i loven for å sikre en rettferdig og smidig kjøps