Når en ektefelle eller samboer går bort, åpner det seg ulike alternativer for den gjenlevende når det gjelder fordeling av arv og uskifte. Men hva er egentlig forskjellen mellom disse to alternativene, og hvilke faktorer bør man vurdere ved valget?
La oss begynne med å klargjøre begrepene. Når en ektefelle dør, har den gjenlevende ektefellen rett til å sitte i uskifte med felles livsarvinger. Samboere har også rett til uskifte, men dette begrenses til felles bolig, innbo, fritidsbolig og bil som har tjent til felles personlig bruk. Livsarvinger inkluderer barn, barnebarn, oldebarn og så videre. Likevel har den gjenlevende ektefellen eller samboeren muligheten til å velge å motta arv i stedet for å sitte i uskifte. Det er imidlertid viktig å merke seg at det ikke er mulig å både motta arv og sitte i uskifte samtidig. Velger man uskifte, vil man likevel kunne motta arv dersom man skifter senere mens man fortsatt lever.
Hvordan fordeles arveretten for den gjenlevende ektefellen eller samboeren? Ifølge loven har en ektefelle rett til 1/4 av dødsboets nettoverdier eller 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G) i arv. Samboere derimot har kun krav på 4 G.
Når det gjelder valget mellom arv og uskifte, avhenger det av flere faktorer. Hvis den gjenlevende ektefellen er ung, vil det som regel være mer fornuftig å velge å motta arv. Dette skyldes at all inntekt den gjenlevende ektefellen får etter at uskifteboet starter, vil inngå i uskifteboet. Den som sitter i uskifte må også skifte hvis vedkommende gifter seg eller har en samboer i mer enn to år. Hvis man uansett har planer om å skifte mens man lever, er det vanligvis lurt å gjøre dette så tidlig som mulig.
Det kan være lurt å vurdere størrelsen på dødsboets formue når man tar stilling til valget mellom arv og uskifte. Hvis formuen er 4 G eller mindre, vil det sjelden være fornuftig å velge uskifte. Dette skyldes at den gjenlevende ektefellen i stedet kan velge å arve verdiene i boet og sitte igjen med like mye uten begrensningene som følger med uskifteboet.
I tilfeller der avdøde hadde flere arvinger, og noen av disse ikke er gjenlevendes livsarvinger, kan det være fornuftig å velge å ta arv i stedet for å sitte i uskifte, hvis man ønsker å sikre egne arvinger. Dette kan være relevant i tilfeller der den gjenlevende ektefellen har barn eller andre slektninger som ikke er felles livsarvinger med avdøde.
La oss illustrere dette med et eksempel: Anta at A og B er gift. A har sønnene C og D fra før, som ikke er B’s biologiske barn. A og B har også datteren E sammen. Når A dør, har de en samlet formue på 4 millioner kroner, som er underlagt likedelingsregelen i ekteskapsloven § 58. I dette tilfellet vil det være 2 millioner kroner i arv som skal fordeles. Dersom B velger å ta arv, vil hun motta 1/4 av arven, som tilsvarer 500 000 kroner. Datteren E vil også motta 500 000 kroner, mens sønnene C og D vil hver motta 500 000 kroner. Hvis derimot B velger å sitte i uskifte, kan hun beholde 666 667 kroner, mens sønnene C og D vil ha krav på 666 667 kroner hver i arv. Ved å velge uskifte vil B sitte igjen med 166 667 kroner mer, men det medfører også begrensninger knyttet til uskifte, og datteren E må vente til B’s død før hun mottar sin arv.
Som du ser, er valget mellom arv og uskifte avhengig av en rekke faktorer, inkludert alder, formue, ønske om å sikre egne arvinger og eventuelle begrensninger knyttet til uskifte. Det kan være klokt å konsultere en juridisk ekspert for å få mer informasjon og veiledning i ditt spesifikke tilfelle.
Husk at arv og uskifte er juridiske spørsmål som kan variere etter lovgivning og individuelle omstendigheter. Det er derfor viktig å søke profesjonell juridisk rådgivning for å sikre at du tar de riktige valgene og får en fordelaktig løsning ved et dødsfall.
Har du spørsmål eller trenger mer informasjon om arv, uskifte eller andre juridiske spørsmål, er du velkommen til å kontakte oss for en konsultasjon. Vi er her for å hjelpe deg og veilede deg gjennom denne viktige prosessen.