Servituttloven, også kjent som «Lov om særlege råderettar over framand eigedom,» er en rettslig ramme som regulerer spesielle rettigheter knyttet til fremmed fast eiendom i Norge. Denne loven sikrer at rettighetshavere og eiendomseiere forstår og følger reglene som gjelder for deres eiendomstransaksjoner.
Særrettigheter over fremmed eiendom: Ifølge § 1 i Servituttloven, gjelder denne loven for særrettigheter knyttet til fremmed fast eiendom. Dette kan inkludere spesifikke bruksrettigheter, utnyttelsesmuligheter eller rettigheter til å forby visse typer aktiviteter, bruk eller tilstand på eiendommen. Det er greit å merke seg at denne loven ikke omfatter generelle bruksrettigheter som pakting, tufteleie eller andre allmenne bruksrettigheter.
Begrensninger for rådighet: Servituttloven inneholder også bestemmelser som begrenser hvordan både rettighetshavere og eiendomseiere kan utøve sine rettigheter. Ifølge § 2 er det ikke tillatt å bruke rådigheten over eiendommen på en måte som er urimelig eller «uturvande» til skade eller ulempe for den andre parten. Vurderingen av hva som er urimelig tar hensyn til formålet med rettigheten, tidsforholdene og hensynet til naturmangfoldet på stedet.
Likeverdige rettigheter: Videre fastsetter § 3 at hvis både eiendomseieren og rettighetshaveren har rettigheter knyttet til eiendommen, har ingen av dem en førerett fremfor den andre. Dersom begge ikke kan utøve sine rettigheter fullt ut, må de begge redusere bruken i samme grad.
Bevarelse av spesiell byggeskikk: § 4 i Servituttloven gir muligheten for rettigheter som skal sikre spesielle bygnings- eller bebyggelsesmåter i et område. Denne retten gjelder for hver eiendom i området og er relevant så lenge den kan være til nytte for eiendommen.
