Utgangspunktet er at den som sitter i uskifte har rett til å råde over midlene fullt ut. Arveloven § 18 første ledd bestemmer at gjenlevende råder fritt med mindre det er hjemmel for annet.
Det kan ikke gis arveoppgjør til en av arvingene uten at alle arvingene får det samme etter arveloven § 21
Gjenlevendes rett til å sitte i uskifte faller bort etter arveloven § 23 hvis gjenlevende gifter seg på nytt. Det er heller ikke mulig å overta ett nytt bo i uskifte før det første boet er skiftet jf. arveloven § 28c andre ledd.
Etter arveloven § 19 første ledd kan gjenlevende ikke gi bort fast eiendom eller gaver som står i mishøve til boets størrelse med mindre gjenlevende har fått samtykke fra arvingene.
Det er antatt at gaveoverføringer på rundt 20% av boets midler vil stå i fare for å bli omstøtt.
Hvis en slik gave likevel er gitt kan den omstøtes hvis gavemottakeren forstod eller burde ha forstått at ektemaken ikke hadde rett til å gi gaven. Hvis gavemottakeren var klar over at gjenlevende satt i uskiftebo burde gavemottakeren av en fast eiendom forstått at gjenlevende ikke kunne gi en slik gave. Manglende kunnskap om forbudet mot denne type gaver etter § 19 vil ikke være av betydning. Tvilstilfeller oppstår særlig der det er betalt vederlag for en eiendom, men det er usikkerhet knyttet til om overføringen hadde et gaveelement.
Søksmål om omstøtelse må reises innen ett år etter at arvingen fikk kunnskap om gaveoverføringen. Det kreves ikke at arvingene skal vite at gaveoverføring har skjedd. Det er tilstrekkelig at «arvingene – bedømt ut fra hva alminnelige, forstandige personer forstår – vet så mye at de har grunn til å aksjonere» jf. Høyesteretts dom Rt. 1997 s. 1037.
Personer som sitter i uskifte har samme rett til å disponere over midler i testament som andre. Retten til å disponere over midler i testament gjelder imidlertid bare den delen av arven som skal gå til gjenlevendes arvinger etter arveloven § 18 andre ledd.
I de fleste tilfeller innebærer dette at gjenlevende kan råde over halve boet, med de begrensninger som følger av reglene om pliktdelsarv.
I tilfeller der ektefellene hadde helt eller delvis særeie er det noe mer komplisert hva gjenlevende kan råde over. Etter arveloven § 26 andre ledd må det fastsettes en andel av boet ut fra hvilke midler ektefellene hadde i særeie da uskifteboet tok til.
Som eksempel nevnes hvis mannen hadde 1/3 av de totale midlene som sitt særeie, og resten var felleseie, og mannen dør først og kona sitter i uskifte med særeiemidlene etter ektepakt, så vil kona kunne råde over 1/3 av de totale midlene i testament. Hun må også her i tillegg forholde seg til pliktdeleregelen.
Hvor mye ektefellen arver avhenger av hvilke andre arvinger avdøde har. Har avdøde barn arver ektefellen 1/4, men likevel minimum 4 ganger folketrygdens grunnbeløp som tilsvarer kr. 387 532.
Har avdøde ikke etterkommere, men foreldre eller etterkommere etter foreldrene (det vil si søsken, nevøer/nieser, osv…) arver ektefellen halvparten av arven, men likevel minimum kr. 581 298.
Har avdøde ikke arvinger som nevnt arver ektefellen alt.
Hvis gjenlevende ektefelle velger å sitte i uskifte frem til han eller hun dør vil han eller hun ikke arve noe.
Disse reglene følger av arveloven § 6.
Som advokater kan vi bistå i arveoppgjør både ved å representere en av partene, men også ved å representere alle arvinger og foreslå en løsning i samsvar med loven. Har du spørsmål kan du kontakte oss her for gratis råd.
Hvis en livsarving har mottatt en betydelig gave og de øvrige livsarvingene ikke har mottatt tilsvarende verdier kan arvelater bestemme at verdien skal avkortes i arven:
§ 38.Har arvelataren gitt ein livsarving ei monaleg gåve utan at dei andre livsarvingane har fått tilsvarande verdiar, skal gåva avkortast i arven til mottakaren som forskot dersom arvelataren har fastsett det eller det blir godtgjort at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren. Det som her er fastsett om gåver, gjeld på same måte for forsikring og utlegg e.l. til føremon for ein livsarving. Utlegg til underhald, sjukehjelp og utdanning blir ikkje rekna som forskot når det berre gjeld oppfylling av den plikt foreldre har til oppfostring av barna.
Vilkårene er:
Arvelater ønsker det: Det er bare dersom arvelater har fastsatt at verdien skal avkortes, eller at det vil være i samvær med arvelaters forutsetninger.
Gaven må være «monaleg»: Det er ikke alle verdier arvingen mottar som kan være gjenstand for avkorting. Det må etter bestemmelsen gjelde en betydelig gave. Hva som er en betydelig gave vil bero på skjønnsmessig vurderingen. Gavens størrelse er det sentrale, men arvelaters inntekts-og formuesforhold vil også være et sentralt moment.
Utlegget er ikke en del av arvelaters forsørgelsesplikt, herunder utlegg til underholdning, sykehjelp eller utdanning
Det stilles ikke som vilkår i bestemmelsen at arvelater skriftlig fastsetter dette, også muntlig beskjed er gyldig. Det kan imidlertid føre til bevismessig tvil og by på konflikter innad i familien.
At det skal foretas en avkortning av arven kan tas med i testament. Hvis man ikke har testament og ikke ønsker å opprette dette er en mer enkel måte at arvelater skriver en bekreftelse. Bekreftelsen kan fastsette hvor mye som skal avkortes, samt bakgrunnen for dette. Et kopi kan gis hver av livsarvingene.
Ta gjerne kontakt med oss på telefon 751 75 800 om du har flere spørsmål.
Hva er et uskifte og hvem kan sitte i uskifte. Et skifte etter et dødsfall betyr at man gjør opp boet etter avdøde. Altså at man fordeler aktiva (verdier) og passiva (gjeld) etter avdøde. Hvis man skal sitte i uskifte så betyr det at den som er i posisjon til å kreve uskifte, ektefelle etter arveloven kapittel eller samboere etter arveloven § 28 c, råder over avdødes bo frem til vedkommende dør eller boet skiftes av andre grunner.
Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) § 9 inneholder bestemmelser om valg av hvem som skal sørge for gravferden. Den som har fylt 18 år kan i en skriftlig erklæring fastsette hvem dette skal være. Formkravet er at erklæringen er underskrevet og datert.
Gravferdsloven § 9. Hvem som sørger for gravferden.
Den som har fylt 18 år, kan i skriftlig erklæring fastsette hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Erklæringen skal være underskrevet og datert.
Dersom det ikke foreligger erklæring som nevnt i første ledd, har avdødes nærmeste etterlatte over 18 år i følgende rekkefølge rett til å besørge gravferden: ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Ektefelles rett etter første punktum gjelder likevel ikke dersom ektefellene på tidspunktet for dødsfallet var separert ved dom eller bevilling. Ektefelles rett etter denne bestemmelsen gjelder tilsvarende for person som levde i ekteskapsliknende samboerskap med avdøde da dødsfallet fant sted.
Ved uenighet om hvem som skal sørge for gravferden, treffes nødvendig avgjørelse av kommunen på grunnlag av bestemmelsene i første og annet ledd. Avgjørelsen kan ikke påklages.
Den som besørger gravferden skal gis anledning til å være ansvarlig for graven, med mindre noen etterlatte skriftlig krever spørsmålet avgjort av kommunen.
Dersom ingen sørger for gravferd, skal denne besørges av kommunen hvor avdøde hadde bopel ved dødsfallet, eller om avdøde ikke hadde bopel her i landet, av den kommunen hvor dødsfallet fant sted. Kommunen kan kreve utgiftene ved gravferden dekket av dødsboet.
Reglene om arv på grunnlag av ekteskap er inntatt i arveloven kapittel II.
I arveloven § 7 gis arvelater hjemmel til å avgrense ektefellens arverett:
§ 7.Ektemakens rettar etter § 6, jfr. kap. III, kan berre avgrensast ved testament som han har fått kunnskap om før arvelatarens død.Vilkåret om at ektemaken må ha fått kunnskap om testamentet, gjeld likevel ikkje, dersom det var umogeleg eller det etter tilhøva ville være urimeleg vanskeleg å varsle han. Ektemaken sin rett til minstearv på 4 eller 6 ganger grunnbeløpet i folketrygda3 kan likevel ikkje avgrensast
Vilkåret er at ektefellen har fått kunnskap om at det er opprettet testament der ektefellens arverett er avgrenset. Hva som nærmere ligger i dette kunnskapskravet er behandlet i forarbeidene til bestemmelsen NUT 1962: 2 side 201 :
Det bør være tilstrekkelig at testators ektefelle faktisk har fått kunnskap om testamentet før testators død, selv om dette ikke er skjedd ved at testator eller noen annen har bragt testamentet til ektefellens kunnskap. Hensikten med bestemmelsen er jo at ektefellen skal ha fått kunnskap om testamentet, slik at han på sin side kan overveie om han bør opprette tilsvarende testament til skade for testator eller treffe andre mottiltak. Det vil bli et konkret bevisspørsmål om gjenlevende ektefelle har hatt kunnskap om testamentet.
Ektefellen har imidlertid uansett rett på minstearv på 4 eller 6 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Arvelater kan dermed ikke gjøre ektefellen arveløs.
Har du flere spørsmål i tilknytning til testament? Ta gjerne kontakt med oss for en uforpliktet samtale. Vi står klare til å hjelpe deg på telefon 751 75 800 eller vår gratistjeneste: Gratis kontaktskjema
Ja, testamentet gjelder selv om det ikke kan finnes dersom man kan klarlegge innholdet på andre måter. Det gjelder ikke dersom man må legge til grunn at testamentet var tilbakekalt eller at det ville vært ugyldig. Dette følger av arveloven § 69;
Arveloven § 69.
Kan eit testament ikkje finnast når testator er død, skal det likevel gjelde når innhaldet kan klårleggjast, med mindre ein må gå ut frå at testamentet er kalla tilbake eller at det har vore ugyldig.
Ny arvelov er under veis, men det kan ta tid før reglene endres. Pr i dag er det slik at det er bare samboere som har barn sammen, har hatt barn sammen eller venter barn sammen som har arverett. De andre må skrive testament. Samboers rett til arv er regulert i arveloven kapittel 3.
