Ja, du kan kreve erstatning. Dette følger av Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) kapittel 31:
Straffeprosessloven § 444.
Med mindre noe annet følger av § 446, har en siktet rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham
a)
dersom han blir frifunnet,
b)
dersom forfølgningen mot ham blir innstilt, eller
c)
for så vidt han har vært pågrepet eller fengslet i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 9.
En domfelt har også rett til erstatning for økonomisk tap som skyldes fullbyrdet straff som overstiger den straff som idømmes etter gjenåpning.
Et voldsoffer (en som er utsatt for vold eller seksuelle krenkelser) har i mange tilfeller krav på erstatning, oppreisningerstatning (og noen ganger andre typer erstatning), og kan kreve erstatningen fra Kontoret for Voldsoffererstatning i stedet for direkte fra gjerningsmannen. Regress i denne sammenhengen er da at staten overtar kravet fra skadelidte mot skadevolder. Selve innkrevingen er det da Statens innkrevingssentral (SI) som gjennomfører.
Oppreisningerstatning for voldtekt til samleie har en norm på kr. 150.000 som sjeldent fravikes opp eller ned i rettspraksis. Det skal mye til for at erstatningen blir en annen. Det er noen som argumenterer for at beløpet igjen bør inflasjonsjusteres slik det har blitt tidligere og det vil nok skje før eller senere, men i skrivende stund er normen 150.000. Dersom det er voldtekt til seksuell omgang (f.eks i form av fingring) så anvendes ikke denne normen. Da er det rettens frie skjønn som igjen ligger til grunn for utmålingen. Rettspraksis i disse tilfeller synes å ligge litt lavere og da på nærmere kr. 100.000 , uten at dette er en fast norm og avvikene både opp og ned finnes i praksis.
Vi i Advokatfirmaet Wulff har solid erfaring som bistandsadvokater og kan bistå deg i straffesak og i saker om å søke erstatning fra Kontoret for voldsoffererstatning.
Ring oss på 751 75800 og tast 5 når du kommer til svareren.
Det følger av straffeloven kapittel 3 at visse grunnvilkår må være tilstede for at en person skal kunne straffes. Ett av disse er at vedkommende må være tilregnelig. Det følger av § 20 i straffeloven at en person ikke er tilregnelig dersom han/hun er;
a)
under 15 år,
b)
psykotisk,
c)
psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d)
har en sterk bevissthetsforstyrrelse.
Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.
Altså er en person ikke regnet som tilregnelig dersom han er under 15 år i straffelovens forstand. Det er tidspunktet for gjerningen som er avgjørende. Dersom en person på 14 år og 11 mnd gjør en kriminell handling er han ikke tilregnelig i straffelovens forstand selv om han har fylt 15 år mens etterforskningen pågår. Vær oppmerksom på at definisjonen på barn er en person under 18 år (FNs barnekonvensjon artikkel 1) og at straffeloven åpner for å straffe barn.
Selv om en person under 15 år ikke kan straffes kan det iverksettes tiltak som f.eks at barnevernet varsles og følger opp.
Grunnet forskjell i beviskrav kan man i en straffesak oppleve å bli frifunnet for straff men dømt til å betale oppreisningserstatning. Dette er slått fast gjennom en rekke dommer fra Høyesterett.
For at man skal dømmes til straff må det være bevist ut over enhver rimelig tvil at man oppfyller både de objektive og subjektive vilkårene i loven. For det sivile oppreisningserstatningskravet er det bare et krav om sannsynlighetsovervekt. Ved særlig belastende faktum, som vold eller seksuallovbrudd, skjerpes beviskravet noe ut fra hvor belastende faktum i saken er for tiltalte.
Spørsmålet har nylig vært opp på nytt i sak med referanse HR-2018-1783-A. Høyesterett slår fast at ordningen som sådan ikke er i strid med uskyldspresumpsjonen i Grunnloven § 96 og at det vil være et lovgiverspørsmål dersom ordningen skal endres. Høyesterett opphevet likevel dommen grunnet at domspremissene samlet sett var i strid med uskyldspresumpsjonen etter en gjennomgang av relevant praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstol. Opphevelsen skyldes begrepsbruken i dommen fra lagmannsretten, der blant tingrettens fellende dom er gjengitt. Høyesterett sier i avsnitt 39:
39)
Det skal erkjennes at uskyldspresumsjonen kan by på utfordringer ved formulering av begrunnelsen for å tilkjenne oppreisningserstatning, særlig når dette skjer i samme sak som straffekravet behandles. Et grunnvilkår for å ilegge oppreisningserstatning i et tilfelle som dette er jo ifølge skadeserstatningsloven § 3-5 første ledd bokstav b jf. § 3-3 at det i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at det er «tilføyd krenking eller utvist mislig adferd» som nevnt i ulike straffebud. Lagmannsretten har vært nøye med å understreke forskjellen på beviskrav i strafferetten og sivilretten, og den gjør også rede for forhold ved bevisførselen som innebærer at det strafferettslige beviskrav ikke er oppfylt. Den uttaler videre at «denne sivilrettslige dom ikke rokker ved, eller stiller i tvil, riktigheten av den fullstendige frifinnelsen for straffekravet som også kommer til uttrykk i domsslutningen
(40)
Som nevnt har imidlertid EMD i Orr-dommen [EMD-2004-31283]1 avsnitt 52-53 uttalt at slike «cautionary statements» ikke uten videre er nok til å overholde uskyldspresumsjonen. Jeg er kommet til at lagmannsrettens begrunnelse, på tross av disse uttalelsene, samlet sett utgjør en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Jeg legger da særlig vekt på det omfattende sitatet fra tingrettens dom og lagmannsrettens uklare uttalelse om hva den utleder av sitatet.
(41)
Når krenkelsen på denne måten ligger i det samlede inntrykk begrunnelsen gir, kan krenkelsen etter min mening ikke avhjelpes bare ved at Høyesterett konstaterer den. Jeg er derfor kommet til at lagmannsrettens dom, så langt den avgjør det sivilrettslige kravet, må oppheves.
I straffeloven § 29 gis en oversikt over de ulike straffereaksjonene i norsk rett
§ 29.Straffene
Straffene er
a)
fengsel, jf. kapittel 6,
b)
forvaring, jf. kapittel 7,
c)
samfunnsstraff, jf. kapittel 8,
d)
ungdomsstraff, jf. kapittel 8 a,
e)
bot, jf. kapittel 9, og
f)
rettighetstap, jf. kapittel 10.
Når det ved fastsetting av straff er aktuelt å ilegge flere strafferettslige reaksjoner, jf. første ledd og § 30, skal den samlede reaksjonen stå i et rimelig forhold til lovbruddet
Rettighetstap som straff består i tap av borgerlige rettigheter og er inntatt i straffeloven kapittel 10. Rettighetstap er ikke en automatisk følge av en straffbar handling, men å vurderes konkret av retten.
Et rettighetstap etter straffeloven er tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet:
§ 56.Tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet
Den som har begått en straffbar handling som viser at vedkommende er uskikket til eller kan misbruke en stilling, virksomhet eller aktivitet, kan, når allmenne hensyn tilsier det,
a)
fratas stillingen, eller
b)
fratas retten til for fremtiden å ha en stilling eller utøve en virksomhet eller aktivitet.
Rettighetstapet kan begrenses til forbud mot å utøve visse funksjoner som ligger til stillingen eller virksomheten, eller til påbud om å utøve virksomheten eller aktiviteten på bestemte vilkår.
Den som er fratatt retten til å utøve en virksomhet, kan heller ikke forestå slik virksomhet for andre eller la andre forestå slik virksomhet for seg.
Den skyldige kan pålegges å gi fra seg et dokument eller en annen gjenstand som har tjent som bevis for den tapte rettigheten.
Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som eneste straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel i 1 år eller mer for handlingen
Grunnvilkåret er at vedkommende ved handlingen har vist seg uskikket til stillingen eller virksomheten og at allmenne hensyn tilsier at det idømmes rettighetstap.
Eksempel på et slikt rettighetstap kan være en lærer som har gjort seg skyldig i seksuelt misbruk av en elev, en lege som har misbrukt sine pasienter seksuelt eller politimannen som er dømt for korrupsjon.
Et annet type rettighetstap følger av straffeloven § 57:
§ 57.Forbud mot kontakt
Den som har begått en straffbar handling, kan ilegges kontaktforbud når det er grunn til å tro at vedkommende ellers vil
a)
begå en straffbar handling overfor en annen person,
b)
forfølge en annen person, eller
c)
på annet vis krenke en annens fred.2
Kontaktforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
a)
å oppholde seg i bestemte områder, eller
b)
å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan den skyldige forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
Kontaktforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.
Dersom det anses nødvendig for at kontaktforbudet skal bli overholdt, kan retten bestemme at den kontaktforbudet retter seg mot, skal ilegges elektronisk kontroll i hele eller deler av perioden kontaktforbudet gjelder for. Slik kontroll kan bare omfatte registrering av opplysninger om at den domfelte beveger seg innenfor områder omfattet av kontaktforbudet, opplysninger om at den domfelte beveger seg i nærheten av fornærmede, og opplysninger om uteblitte signaler fra kontrollutstyret. Domfelte plikter å yte den bistand og å følge de instruksjoner som gis av politiet og som er nødvendig for å gjennomføre kontrollen. Kongen kan gi nærmere regler om gjennomføringen av elektronisk kontroll, herunder om behandling av personopplysninger i forbindelse med slik kontroll.
Rettighetstap etter bestemmelsen her kan ilegges som eneste straff hvis det ikke er fastsatt en minstestraff på fengsel i 1 år eller mer for handlingen
Formålet med bestemmelsen er å styrke fornærmedes stilling. Vedkommende kan forbys å oppholde seg i bestemte områder hvilket innebærer et inngrep i hans bevegelsesfrihet. Høyesterett har imidlertid uttalt under henvisning til forarbeidene at loven gir et tilstrekkelig klart uttrykk for at domfelte må finne seg i i betydelige begrensninger i bevegelsesfriheten også ut over dem som følger av selve forbudet mot å bevege seg inn i et angitt område. (HR-2017-1840-A)
Bestemmelser om varigheten av rettighetstapet følger av straffeloven § 58:
§ 58.Varigheten av rettighetstapet
Et rettighetstap trer i kraft den dag dommen eller forelegget er endelig.
Rettighetstap etter § 56 første ledd bokstav b og § 57 ilegges for en bestemt tid inntil 5 år, eller når særlige grunner tilsier det, på ubestemt tid. Elektronisk kontroll kan likevel ikke ilegges på ubestemt tid. Verv som medlem av kommunestyre, fylkesting eller Stortinget kan bare fratas for valgperioden. Forbud mot opphold i eget hjem, jf. § 57 tredje ledd, kan bare ilegges for en bestemt tid inntil 1 år.
Rettighetstap som nevnt i annet ledd kan etter 3 år prøves på ny av tingretten. Påbud om elektronisk kontroll ka
Fristen for rettighetstapet og for adgangen til å begjære ny prøving etter tredje ledd løper ikke i den tiden lovbryteren soner frihetsstraff eller unndrar seg fullbyrdingen av slik straff.n etter 6 måneder prøves på ny av tingretten. Begjæringen fremsettes for påtalemyndigheten, som forbereder saken for retten. Straffeprosessloven § 222 a åttende ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende ved fornyet prøving av kontaktforbud og påbud om elektronisk kontroll. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse.5 Opprettholdes rettighetstapet helt eller delvis, kan saken ikke prøves på ny før etter 3 år. Opprettholdes et påbud om elektronisk kontroll, kan påbudet ikke prøves på ny før etter 6 måneder.
Tingretten i den rettskrets et kontaktforbud gjelder, kan på begjæring fra påtalemyndigheten og av hensyn til den eller de personene som skal beskyttes av forbudet, endre innholdet i kontaktforbudet, jf. § 57 annet ledd. Tredje ledd tredje og femte punktum og straffeprosessloven § 222 a åttende ledd annet og tredje punktum gjelder tilsvarende
Hovedregelen er at rettighetstap skal ilegges for en bestemt tid inntil fem år. Rettighetstap kan imidlertid ilegges på ubestemt tid dersom særlige grunner tilsier det. Sakens karakter og alvorlighet vil være retningsgivende i vurderingen av hvorvidt rettighetstapet bør ilegges på ubestemt tid.
Straffeloven inneholder i kapittel 22 bestemmelser om uriktig forklaring og uriktig anklage. Uriktig anklage deles inn i «uriktig anklage» i straffelovens § 222 og «grov uriktig anklage» i straffeloven § 223.
Straffeloven § 222. Uriktig anklage
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som ved å gi uriktig opplysning til retten, politiet eller annen offentlig myndighet, ved å fabrikere bevis eller ved annen atferd skaper et uriktig grunnlag for straffansvar, og derved pådrar noen en siktelse eller domfellelse.
Straffeloven § 223. Grov uriktig anklage
Grov uriktig anklage straffes med fengsel inntil 10 år. Ved avgjørelsen av om anklagen er grov skal det legges vekt på
Straffeloven kapittel 4 inneholder bestemmelser om foretaksstraff.
27.Straff for foretak
Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Det gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller oppfylt vilkåret om tilregnelighet, jf. § 20.
Med foretak menes selskap, samvirkeforetak,2 forening eller annen sammenslutning, enkeltpersonforetak, stiftelse,3 bo eller offentlig virksomhet.
Straffen er bot.4 Foretaket kan også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. § 56, og ilegges inndragning, jf. kapittel 13
Med foretak menes
selskaper
foreninger og andre sammenslutninger
enkeltpersonforetak
stiftelser
boer
offentlig virksomhet
Adgangen til å straffe foretak gjelder generelt for alle brudd på straffesanksjonerte atferdsnormer. Særlig praktisk er brudd på bestemmelser i arbeidsmiljøloven og forurensningsloven og bestemmelser som regulerer finansmarkedene og finansinstitusjoners virksomhet.
Et foretak kan bare straffes dersom den som overtrer straffebudet handlet på vegne av foretaket. Det innebærer at både lovbryteren og handlingen må ha en viss tilknytning til foretaket. Området for hvilke handlinger foretaket er strafferettslig ansvarlig for, er noe snevrere enn området for foretakets erstatningsrettslige ansvar, men straffansvaret omfatter en større personkrets. Lovbryteren kan for eksempel være ansatt i foretaket eller arbeide som selvstendig oppdragstaker.
I § 28 er momenter som skal tillegges vekt ved vurderingen av om foretaksstraff skal ilegges, listet opp. De samme momentene skal vektlegges ved utmålingen av straffen. Oppregningen er ikke uttømmende.
§ 28.Momenter ved avgjørelsen om et foretak skal ilegges straff
Ved avgjørelsen om et foretak skal straffes etter § 27, og ved utmålingen av straffen, skal det blant annet tas hensyn til
a)
straffens preventive virkning,
b)
lovbruddets grovhet, og om noen som handler på vegne av foretaket, har utvist skyld,
c)
om foretaket ved retningslinjer, instruksjon, opplæring, kontroll eller andre tiltak kunne ha forebygget lovbruddet,
d)
om lovbruddet er begått for å fremme foretakets interesser,
e)
om foretaket har hatt eller kunne ha oppnådd noen fordel ved lovbruddet,
f)
foretakets økonomiske evne,
g)
om andre reaksjoner som følge av lovbruddet blir ilagt foretaket eller noen som har handlet på vegne av det, blant annet om noen enkeltperson blir ilagt straff, og
h)
om overenskomst med fremmed stat forutsetter bruk av foretaksstraff
Eksempler på tilfeller der det ble idømt foretaksstraff:
Borgating lagmannsrett (LB-24663): Et enkeltpersonforetak ble ilagt foretaksstraff for ulovlig import av kniver, jf. våpenloven § 33 og § 6 a, jf. våpenforskriften § 53 og § 9. Det var tale om import av 18 kniver fra USA. Lagmannsretten kom til at 10 kniver ble rammet av forbudet. To kniver ble ansett for å være stiletter, seks kniver (spring assisted) ble ansett for å være springkniver. To beltespennekniver ble ansett for å være gjenstander uten aktverdig formål og som framsto som voldsprodukter. De resterende åtte knivene ble ikke vurdert å være uten aktverdig formål, og ble derfor ikke rammet av forbudet
Nord-møte tingrett (TNOMO-2017-61318): Et firma ble dømt til en bot stor kr 400 000 for brudd på kulturminneloven, etter å ha påført Tingvoll middelalderkirke ugjenopprettelige skader i forbindelse med restaureringsarbeider.
Utdrag fra dommen:
Kulturminneloven § 3 ble overtrådt av noen som har handlet på vegne av Kulturminnecompagniet AS. Retten finner at Kulturminnecompagniet AS skal illegges foretaksstraff, jfr straffeloven § 27. Retten viser til type og omfang av skade, utvist skyld og hensynet bak straffebestemmelsen. Selv om det er tale om et uaktsomt lovbrudd er de allmennpreventive hensynene fremtredende. Det er samlet sett tale om alvorlig svikt hos en profesjonell aktør
