11. september og 12. september er advokat Christian Wulff Hansen i Alstahaug tingrett (i Mosjøen) i sak etter straffeloven. Oppdraget er som bistandsadvokat.
Bistandsadvokatens oppgave er å fremme erstatningskrav på vegne av fornærmede i saken.
Advokat Christian Wulff Hansen er fast bistandsadvokat for Alstahaug tingrett og Hålogaland Lagmannsrett, men har også lang erfaring som forsvarer.
I dag, i morgen og torsdag er advokat Christian Wulff Hansen i Alstahaug tingrett i sak etter straffeloven.
Saken går i Alstahaug tingretts sal 1 i Sandnessjøen.
Utgangspunktet er at det å ta med seg en stein fra en annen persons grunn under en fjelltur kan virke som en straffbar handling i henhold til straffeloven § 321, eller i det minste som et såkalt «mindre tyveri», som beskrevet i straffeloven § 323, 1. ledd.
For å avklare dette, er det lagt inn et annet ledd i § 323, som angir en ikke-uttømmende liste over naturprodukter man kan tilegne seg uten straff under utøvelsen av allemannsretten. Så, hvis du er på en fjelltur og finner en blomst, kan du trygt plukke den.
Her er en kort gjennomgang av de relevante lovavsnittene:
Straffeloven § 321. Tyveri
Dette avsnittet fastslår at en person som tar en gjenstand som tilhører en annen, med hensikt om å skaffe seg eller andre en urettmessig gevinst ved å selge, bruke eller på annen måte tilegne seg den, kan straffes for tyveri. Straffen for tyveri kan være bot eller fengsel i opptil 2 år.
Straffeloven § 323. Mindre tyveri
Dette avsnittet bestemmer at en person som begår tyveri kan straffes med bot når skylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene ellers tilsier det. Imidlertid er tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, ikke straffbart.
Høyesterett kom i HR-2018-1660-A frem til at grensen for hva som anses som «ubetydelig verdi» etter § 323 bør være den samme i de forskjellige politidistriktene i landet. Derfor er det rimelig å anta at for at et forhold skal klassifiseres under § 323 i stedet for § 321, må den borttatte gjenstandens verdi ikke overstige 2000 kroner i vesentlig grad per 2018.
Det andre kumulative kravet – «forholdene ellers» – i bestemmelsen er ikke oppfylt når mange tyverier er begått over en kort tidsperiode og viser en ensartethet i utførelsesmåten. Selv om disse tyveriene, vurdert isolert, oppfyller kravene for mindre tyveri, vil «forholdene ellers» ikke antyde at straffeskylden er liten etter § 323.
Lovbestemmelsen om mindre tyveri erstatter straffeloven 1902 § 391 a angående tyveri i form av naskeri og svarer innholdsmessig til Straffelovkommisjonens utkast til § 30-3 om naskeri. Et tyveri er mindre når straffeskylden er liten, noe som igjen beror på en helhetsvurdering hvor verdien av gjenstandene er sentral.
Straffeloven 1902 § 400 og delvis § 399 erstattes av § 323 andre ledd, som sammen med forslaget til ny § 10 a i lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet, viderefører straffrihetsregelen i § 400 første ledd. Dette inkluderer straffrihet for bagatellmessige tilegnelser av naturprodukter som kan straffes som naskeri etter straffeloven 1902 § 399 jf. § 391 a, forutsatt at tilegnelsen skjer under lovlig utøving av allemannsrett.
Straffeloven § 321. Tyveri
For tyveri straffes den som tar en gjenstand som tilhører en annen, med forsett om å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å selge, forbruke eller på annen måte tilegne seg den.
Straffen for tyveri er bot eller fengsel inntil 2 år.
Straffeloven § 323. Mindre tyveri
Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det.
Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.
Straffegjennomføringsloven § 31 regulerer hvordan vanlig besøkende kan kontrolleres og hvordan advokater kan undersøkes. Advokater likestilles i straffegjennomføringsloven § 31 med andre myndighetspersoner:
Så hva sier § 27 andre til femte ledd og hva er det i første ledd vanlige besøkende kan sjekkes for som ikke advokater sjekkes for?
§ 27 første ledd viser til undersøkelser ved bruk av hund eller teknisk utstyr, men i tredje ledd fremgår det at man likevel kan gjøre det i avdeling med høyt eller særlig høyt sikkerhetsnivå.
§ 27.Undersøkelse av personer og gjenstander
Kriminalomsorgen kan på fengselsområdet undersøke personer og gjenstander ved bruk av teknisk utstyr eller hund for å forhindre at det tas med gjenstander som ikke er tillatt. Ved positivt utslag, eller når personen ikke medvirker til undersøkelsen, kan fengslet avvise personen. Ved funn av gjenstander som ikke er tillatt, gjelder reglene i § 26 tredje ledd.
Dersom undersøkelsen etter første ledd gir positivt utslag, eller kriminalomsorgen ellers beslutter det, kan en person visiteres dersom han eller hun samtykker. Dersom undersøkelsen etter første ledd gir positivt utslag, eller det ellers er grunn til å anta at en person forsøker å ta med seg gjenstander som ikke er tillatt inn i fengslet, kan en person holdes tilbake av tilsatte inntil politiet ankommer selv om personen ikke samtykker til visitasjon. Ved funn av gjenstand som ikke er tillatt, gjelder bestemmelsen i første ledd annet og tredje punktum tilsvarende.
Undersøkelse etter første ledd ved bruk av teknisk utstyr eller hund overfor advokat og offentlig myndighetsrepresentant, herunder diplomatisk eller konsulær representant, kan bare finne sted i avdeling med høyt eller særlig høyt sikkerhetsnivå. Disse personer kan bare avvises etter første ledd dersom de ikke medvirker til undersøkelsen. Ved positivt utslag kan kontrolltiltak som nevnt i § 31 tredje ledd, jf. sjette ledd iverksettes.
Enhver kan avkreves gyldig legitimasjon for å sikre rett identitet.
Før kriminalomsorgen gir tillatelse til besøk til innsatte, kan det på forhånd innhentes opplysninger om den besøkendes vandel.
Ved bruk av telefon kan samtalepartens identitet undersøkes på forhånd.
Innsatte kan fotograferes for å sikre rett identitet.
Et tyveri vil i hovedsak karakteriseres og straffes som naskeri hvis det er av mer bagatellmessing karakter.
Bestemmelsen om naskeri er inntatt i straffeloven § 323 og betegnes i den nye straffeloven som «mindre tyveri»:
§ 323.Mindre tyveri
Med bot straffes den som gjør seg skyldig i tyveri når straffskylden er liten fordi det gjelder en ubetydelig verdi og forholdene for øvrig tilsier det.
Tilegnelse av naturprodukter, herunder stein, kvister, vekster mv., av liten eller ingen økonomisk verdi under utøvelse av lovlig allemannsrett, straffes likevel ikke.
Et tyveri vil straffes etter naskeribestemmelsen når straffeskylden er liten fordi
Det er et absolutt vilkår at det dreier seg om «ubetydelige verdier». Hvor grensen skal trekkes beror i hovedsak på pengeverdien. Retningslinjer fra lovforarbeider og praksis på området tilsier at verdier mellom kr 500 – kr 2000 kan karakteriseres som naskeri.
Når det gjelder «forholdene for øvrig» skal det ses hen til omstendighetene ved handling. Har for eksempel vedkommende benyttet samme fremgangsmåte tidligere og slik sett utøver et kriminelt handlingsmønster?
De viktigste eksemplene på at tyveri straffes som naskeri er mindre tyverier fra butikker.
Den som har vært siktet i en straffesak som er blitt henlagt, og den som er blitt frifunnet i en rettskraftig dom, kan kreve oppreisningerstatning for den påkjenningen som etterforskningen har medført. I slike saker har man krav på fri rettshjelp for å skrive erstatningssøknaden. Etter straffeprosessloven § 446 andre ledd kan en slik søknad ikke avslås på grunn av at politiet tror vedkommende har utvist straffeskyld.
Har man vært pågrepet eller varetektsfengslet i mer enn 4 timer har man krav på erstatning etter fastsatte satser etter § 447 første ledd.
Hvis det er rimelig har man også krav på erstatning uten å ha vært varetekstfengslet etter § 447 andre ledd. Som regel vil det være rimelig med erstatning hvis man er blitt beskyldt for noe alvorlig.
10. juli 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Rana tingrett i sak etter straffeprosessloven §222a.
Straffeprosessloven § 222 a.
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
| a) | begå en straffbar handling overfor en annen person, |
| b) | forfølge en annen person, |
| c) | på annet vis krenke en annens fred, eller |
| d) | begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person. |
Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.
Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
| a) | å oppholde seg på et bestemt sted, eller |
| b) | å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. |
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.
Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.
Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.
En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.
Selv om to personer i militæret har samme grad, så er den ene overordnet og den andre underordnet. Dersom de har samme grad så er den med «ældst Anciennetet» den som er overordnet.
Dette følger av militær straffelov § 6, andre ledd.
Militær Straffelov § 6.
Enhver, som er berettiget til at give en Befaling, der skal adlydes af en anden (den undergivne), er dennes foresatte.
Enhver, som har høiere Grad end en anden (den underordnede), er dennes overordnede. Har begge samme Grad, er den, der har ældst Anciennetet, den overordnede.
Dersom den militære straffeloven brytes er det den militære påtalemyndigheten som avgjør påtale og forfølger saken rettslig. Den militære påtalemyndigheten rådgir også militære sjefer i disiplinærsaker. Den militære påtalemyndighet består av Generaladvokaten, Krigsadvokatene for Nord-Norge og Krigsadvokatene for Sør-Norge.
I fredstid er embedet underlagt statsadvokatene påtalemessig. I krigstid har embedet samme påtalekompetanse som statsadvokatene og er direkte underlagt Riksadvokaten. Den militære påtalemyndighet er administrativt underlagt Justis- og beredskapsdepartementet.
På nettsiden til riksadvokaten beskrives oppgavene slik:
Riksadvokaten har den overordnede ledelse av påtalemyndigheten. Hovedmålet for Riksadvokatembetet er å bidra til redusert kriminalitet ved målrettet og effektiv straffesaksbehandling, samtidig som kravene til høy kvalitet og rettssikkerhet ivaretas. Riksadvokaten fastsetter årlig hvilke kriminalitetstyper påtalemyndigheten skal prioritere, og hvilke krav som skal stilles til behandlingen av straffesaker i politiet og hos statsadvokatene.
Hos Wikipedia beskrives oppgavene slik:
Riksadvokaten er et norsk statlig embede og det øverste leddet i påtalemyndigheten i Norge.
Riksadvokaten tar ut tiltale i de mest alvorlige straffesakene, se straffeprosessloven § 65. Mindre alvorlige saker behandles enten av statsadvokatene eller av politiet. Riksadvokaten er påtalemyndighetens daglige leder. Han fatter avgjørelser i enkeltsaker, behandler klagesaker, og opptrer også av og til som anklager (aktor) i straffesaker for domstolene, særlig når viktige prinsipielle spørsmål skal behandles i Høyesterett. Hans rundskriv og direktiver er styrende for påtalemyndigheten.