I henhold til Arveloven §8, er ektefellens arverett når arvelateren etterlater seg livsarvinger (barn, barnebarn, eller etterkommere av disse) slik at ektefellen har rett til en firedel av arven. Men det er en minstegrense som sikrer at ektefellen alltid vil motta minst fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Dette sikrer ektefellens økonomiske interesser selv i tilfeller der arvelateren har flere livsarvinger.
Skulle det oppstå en situasjon hvor ektefellen er den eneste arvingen på grunn av minstearv-regelen, har livsarvingene fortsatt rettigheter i henhold til reglene i §§ 92, 93, 104, 108 og 121. Dette betyr at livsarvingene kan kreve en verdivurdering av eiendeler som ektefellen skal overta, dersom det er grunn til å tro at verdsettelsen kan ha betydning for livsarvingens arverett.
Arveloven §9 tar for seg situasjoner hvor arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger. I disse tilfellene har ektefellen rett til halvparten av arven, og minstearven er seks ganger folketrygdens grunnbeløp. Hvis det ikke er noen livsarvinger eller slektsarvinger etter arvelateren, vil ektefellen arve alt.
Arveloven §10 og §11 regulerer situasjoner hvor ektefellens arverett kan begrenses ved testament eller opphører ved separasjon og skilsmisse. Det er verdt å merke seg at en ektefelles arverett kan kun begrenses ved testament dersom ektefellen hadde kjennskap til testamentet før arvelaterens død, og en ektefelles arverett opphører hvis en av ektefellene har begjært separasjon eller fremsatt krav om skilsmisse før arvelateren døde.
Disse detaljene, som kan virke mindre signifikante, har betydelige konsekvenser for hvordan arv blir fordelt i praksis. Det er alltid anbefalt å søke juridisk rådgivning ved tvil om tolkning av Arveloven, for å sikre at alle parter forstår deres rettigheter og forpliktelser fullt ut. Lovens detaljer og nøyaktighet bidrar til å fremme rettferdighet og beskytte interessene til alle involverte parter.