Behandlingen av skiftetvister er en kompleks og nødvendig del av rettssystemet, og den følger en bestemt prosess som er nøye regulert av lovverket. Skiftetvister kan oppstå i forbindelse med arveoppgjør og fordeling av eiendeler etter en avdød person. I dette innlegget skal vi se nærmere på hvordan skiftetvister behandles i rettssystemet.
Retten har betydelig frihet til å styre saksforberedelsen i en skiftetvist frem til en avgjørelse er truffet. Dette innebærer at retten kan velge om tvisten skal behandles skriftlig eller muntlig, helt eller delvis. Selv om retten har denne friheten, er den likevel bundet av visse begrensninger og må følge visse regler og prosedyrer som er fastsatt i lovverket.
Når det gjelder anvendelsen av lovbestemmelser på skiftetvister, gjelder tvisteloven i stor grad, men med visse unntak og tilpasninger. For eksempel gjelder ikke alle deler av tvisteloven for skiftetvister, og noen bestemmelser er spesifikt utelatt. Retten kan imidlertid ved behov anvende visse bestemmelser fra tvisteloven som ikke er direkte nevnt i loven om skiftetvister.
Før en dom avsies i en skiftetvist, må partene gis anledning til å uttale seg enten muntlig eller skriftlig. Dette sikrer at begge parter får mulighet til å presentere sitt syn og sine argumenter før en avgjørelse tas.
Når det gjelder anke over en avgjørelse i en skiftetvist, regnes fristen for anke fra den dagen avgjørelsen er truffet, med mindre avgjørelsen skal meddeles i brev. I så fall regnes ankefristen fra den dagen meddelelsen er sendt. Dette sikrer en klar frist for anke og gir partene en tydelig tidsramme å forholde seg til.
Når en kjennelse om booppgjøret er rettskraftig, kan det ikke gis oppfriskning mot fristforsømmelser under skiftet, og det kan heller ikke kreves gjenåpning av saken. Dette bidrar til å sikre stabilitet og rettferdighet i skifteprosessen og hindrer at saker dras ut unødvendig etter at en endelig avgjørelse er truffet.