Innføringen av det første samlede regelverket for rehabilitering og attføring i Norge representerer en viktig milepæl i vår trygdelovgivning. Lovene om attføringshjelp og uføretrygd, vedtatt i 1960, etablerte en omfattende juridisk struktur for å støtte enkeltpersoner i behov av rehabiliteringstiltak og attføring. Formålet med disse lovene var todelt: å tilby attføringsstøtte til personer under medisinsk behandling som ikke kvalifiserte for sykepenger, og å gi støtte til attføringstiltak med sikte på å forhindre varig uførhet og dermed redusere behovet for uføretrygd.
Ved innføringen av folketrygdloven i 1966, ble bestemmelsene om attføring inkorporert i kapittel 5. I 1994 ble disse bestemmelsene delt opp i to separate kapitler: kapittel 5A om ytelser under medisinsk rehabilitering og kapittel 5B om ytelser under yrkesrettet attføring. Hensikten med denne omstruktureringen var å fremme en arbeidslinje for alle involverte parter og styrke attføringsinnsatsen for yrkeshemmede. Samtidig ble ansvaret for attføring overført fra Trygdeetaten til Arbeidsmarkedsetaten, og begrepet rehabiliteringspenger ble introdusert for dem under medisinsk behandling.
Til tross for en klarere distinksjon mellom medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring, var det fortsatt rom for å kombinere begge tiltakene der det var hensiktsmessig. Den økte satsingen på attføringsfeltet var også ment å på sikt redusere utgiftene til sykepenger, rehabiliteringspenger og uførepensjon. Ved revisjonen av folketrygdloven i 1997 ble reglene om rehabiliteringspenger plassert i kapittel 10 og attføringspenger i kapittel 11.
I 2004 ble uføretrygd ytterligere differensiert med innføringen av en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Dette grep, basert på anbefalinger fra Sandmanutvalget i 2000, hadde som mål å begrense antallet nye uførepensjonister og forhindre varig uførhet ved å tilby en tidsbegrenset uførestønad som skulle revurderes etter 1-4 år. Dette var en del av en bredere strategi for å adressere den økende andelen uføretrygdede i Norge, spesielt rettet mot delvis uføre og de med usikker fremtidig arbeidsevne.
Kilde: Rundskriv til ftrl kap. 11 – Arbeidsavklaringspenger – Lovdata