tidsbegrenset uførestønad

Hvilke støtteordninger kom før AAP?

av
Hva er formålet med attføringshjelploven? Hvordan ble attføringshjelploven og uføretrygdloven vedtatt? Hva er attføringspenger? Hva er hensikten med attføringsinnsatsen? Hvilken endring fant sted i 1994? Hva var målet med denne endringen? Hvordan ble ansvaret for attføring endret? Hva er rehabiliteringspenger? Hvordan ble reglene om attføringspenger og rehabiliteringspenger plassert i folketrygdloven av 1997? Hva er tidsbegrenset uførestønad? Hvorfor ble tidsbegrenset uførestønad innført i 2004? Hvordan ble antallet nye uførepensjonister forsøkt begrenset? Hva var bakgrunnen for denne strategien? Hvordan skulle tidsbegrenset uførestønad bidra til å forebygge varig uførhet? Hvem var Sandmanutvalget, og hva var deres rolle i innføringen av tidsbegrenset uførestønad? Hvilke endringer ble gjort i folketrygdloven i 1997? Hvordan ble reglene om attføringspenger og rehabiliteringspenger organisert etter revisjonen i 1997? Hvordan påvirker attføringsinnsatsen utgiftene til sykepenger, rehabiliteringspenger og uførepensjon? Hva er formålet med å redusere utgiftene til trygdeytelser? Hvordan kan attføringsinnsatsen bidra til å hindre varig uførhet? Hva er den økende trenden som strategien for å begrense nye uførepensjonister forsøkte å adressere? Hvordan ble ansvarsoverføringen fra Trygdeetaten til Arbeidsmarkedsetaten utført? Hvordan har attføringsinnsatsen utviklet seg over tid? Hva er målene med attføringspolitikken? Hvordan kan attføringspolitikken støtte arbeidslinja? Hvilke konsekvenser har tidsbegrenset uførestønad for de som er delvis uføre? Hva er formålet med å revurdere tidsbegrenset uførestønad etter 1-4 år? Hva er hensikten med å tilby ulike attføringstiltak? Hvordan kan attføringspolitikken bidra til å øke arbeidsdeltakelsen? Hvordan kan attføringspolitikken bidra til å redusere behovet for uføretrygd? Hvordan kan attføringsinnsatsen tilpasses individuelle behov? Hvordan påvirker endringene i trygdelovgivningen rettighetene og pliktene til enkeltpersoner? Hvordan kan attføringspolitikken støtte personer med usikker fremtidig arbeidsevne?

Innføringen av det første samlede regelverket for rehabilitering og attføring i Norge representerer en viktig milepæl i vår trygdelovgivning. Lovene om attføringshjelp og uføretrygd, vedtatt i 1960, etablerte en omfattende juridisk struktur for å støtte enkeltpersoner i behov av rehabiliteringstiltak og attføring. Formålet med disse lovene var todelt: å tilby attføringsstøtte til personer under medisinsk behandling som ikke kvalifiserte for sykepenger, og å gi støtte til attføringstiltak med sikte på å forhindre varig uførhet og dermed redusere behovet for uføretrygd.

Ved innføringen av folketrygdloven i 1966, ble bestemmelsene om attføring inkorporert i kapittel 5. I 1994 ble disse bestemmelsene delt opp i to separate kapitler: kapittel 5A om ytelser under medisinsk rehabilitering og kapittel 5B om ytelser under yrkesrettet attføring. Hensikten med denne omstruktureringen var å fremme en arbeidslinje for alle involverte parter og styrke attføringsinnsatsen for yrkeshemmede. Samtidig ble ansvaret for attføring overført fra Trygdeetaten til Arbeidsmarkedsetaten, og begrepet rehabiliteringspenger ble introdusert for dem under medisinsk behandling.

Til tross for en klarere distinksjon mellom medisinsk rehabilitering og yrkesrettet attføring, var det fortsatt rom for å kombinere begge tiltakene der det var hensiktsmessig. Den økte satsingen på attføringsfeltet var også ment å på sikt redusere utgiftene til sykepenger, rehabiliteringspenger og uførepensjon. Ved revisjonen av folketrygdloven i 1997 ble reglene om rehabiliteringspenger plassert i kapittel 10 og attføringspenger i kapittel 11.

I 2004 ble uføretrygd ytterligere differensiert med innføringen av en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Dette grep, basert på anbefalinger fra Sandmanutvalget i 2000, hadde som mål å begrense antallet nye uførepensjonister og forhindre varig uførhet ved å tilby en tidsbegrenset uførestønad som skulle revurderes etter 1-4 år. Dette var en del av en bredere strategi for å adressere den økende andelen uføretrygdede i Norge, spesielt rettet mot delvis uføre og de med usikker fremtidig arbeidsevne.

Kilde: Rundskriv til ftrl kap. 11 – Arbeidsavklaringspenger – Lovdata

Veien frem til AAP

av
Hvordan fungerer arbeidsavklaringspenger? Hva er formålet med NAV-loven? Hva er forskjellen mellom rehabiliteringspenger og attføringspenger? Hvor lenge kan man motta arbeidsavklaringspenger? Hva er de vanligste endringene i regelverket for arbeidsavklaringspenger? Hvilke tiltak kan en person forvente seg ved henvendelse til NAV-kontor? Hvilken rolle har Trygderetten i behandlingen av arbeidsavklaringspenger? Hvordan påvirker arbeidsavklaringspenger rettssikkerheten til mottakeren? Hva er aktivitetsplanen og hva inneholder den? Hvordan bidrar arbeidsavklaringspenger til å styrke arbeidsinnsentiver? Hva er formålet med arbeidsavklaringspengeordningen? Hvilke endringer ble gjort i regelverket i 2018? Hvor lenge kan arbeidsavklaringspenger vare? Hva er forskjellen mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd? Hvilke grupper har blitt mottakere av arbeidsavklaringspenger ifølge Sintefs evaluering? Hva var hensikten bak å innføre arbeidsavklaringspenger? Hva er de vanligste hindringene for unge mottakere av arbeidsavklaringspenger? Hvordan bidrar NAV-loven til å sikre rettighetene til arbeidssøkere? Hva er de vanligste tiltakene som tilbys i arbeidsavklaringsperioden? Hva er unntaksvilkårene for å motta arbeidsavklaringspenger utover tre år? Hva er hovedformålet med arbeidsavklaringspengeordningen? Hvordan påvirker arbeidsavklaringspenger personer med svak tilknytning til arbeidslivet? Hva er effekten av arbeidsavklaringspenger på arbeidsevnen til mottakeren? Hvorfor ble det gjort endringer i regelverket for arbeidsavklaringspenger i 2018? Hvordan kan en person få tilgang til arbeidsavklaringspenger? Hva er kravene for å få innvilget arbeidsavklaringspenger? Hvilken rolle spiller aktivitetsplikten i mottak av arbeidsavklaringspenger? Hvordan påvirker arbeidsavklaringspenger arbeidsmulighetene til mottakeren? Hvordan kan en person få støtte fra NAV-kontoret under arbeidsavklaringsprosessen?

I Stortingsmelding nr. 9 (2006-2007) fremmet regjeringen et forslag om å erstatte de eksisterende folketrygdytelsene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en ny tidsbegrenset inntektssikring. Hensikten var å muliggjøre tidligere og mer kontinuerlig oppfølging av mottakeren for å øke sjansene for raskere tilbakevending til arbeid eller arbeidsrettet aktivitet.

En av begrunnelsene for denne endringen var kompleksiteten og ressursbruken knyttet til administreringen av de tre ulike inntektssikringsordningene. Det skjedde ofte at ytelsene overlappet hverandre i tid, og mange mottok dermed ulike midlertidige ytelser over lengre perioder enn lovgiver hadde tiltenkt. En sammenslåing av disse ordningene kunne derfor effektivisere avklaringsprosessen. Det ble innført en hovedregel om at arbeidsavklaringspenger maksimalt kunne mottas i fire år, med en unntaksregel for spesielle tilfeller der det var behov for forlengelse.

Samtidig med innføringen av arbeidsavklaringspenger ble arbeids- og velferdsforvaltningsloven (NAV-loven) § 14a vedtatt. Denne bestemmelsen ga alle som henvendte seg til NAV-kontoret, og som ønsket eller trengte bistand for å komme i arbeid, en lovfestet rett til å få vurdert sitt behov for bistand. Medlemmer med bistandsbehov hadde rett til en aktivitetsplan som var en konkret og gjensidig forpliktende plan for å komme i arbeid. Formålet var å sikre en mer helhetlig bistand og tettere oppfølging for personer som hadde falt utenfor arbeidslivet eller ikke hadde kommet inn i det.

Den rettslige retten til konkrete tiltak ble fjernet fra den gamle § 11-6 og ble lagt til arbeidsmarkedsloven og tilhørende forskrifter. Dette innebar at Trygderetten ikke lenger kunne avgjøre hvilke tiltak som skulle innvilges.

Den første omfattende endringen av regelverket for arbeidsavklaringspenger ble vedtatt 8. juni 2017, med virkning fra 1. januar 2018. Endringene ble foreslått etter flere utredninger om ordningen for arbeidsavklaringspenger.

I Sintefs evaluering fra 2015 av hvordan ordningen med arbeidsavklaringspenger fungerte, ble det påpekt at flere grupper enn de som tidligere hadde mottatt rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad, nå mottok arbeidsavklaringspenger. Dette gjaldt unge uten arbeidserfaring, rusmiddelbrukere og innvandrere med svak norskkompetanse. Flere aktører, inkludert Sintef og Fafo, stilte spørsmål ved om arbeidsavklaringspenger var egnet for mange i den nye mottakergruppen. Særlig for unge mottakere med svak tilknytning til arbeidslivet og diffuse helseplager ble det vurdert at arbeidsavklaringspengeordningen kunne være en hindring i stedet for en hjelp til å komme i arbeid. Proba samfunnsanalyse og Oxford Research påpekte også kompleksiteten i regelverket knyttet til arbeidsavklaringspenger og utfordringene med å praktisere det for søkere og mottakere av ytelsen.

Formålet med lovendringen fra 2018 var å stramme inn ordningen, styrke arbeidsinsentivene og forenkle regelverket. En smalere inngang til ordningen ble gjennomført ved å presisere at sykdom måtte være en vesentlig årsak til nedsatt arbeidsevne. Varighetsbestemmelsene ble også strammet inn, og en ny sanksjonsform ble innført for mindre alvorlige brudd på aktivitetspliktene.

Arbeidsavklaringspenger skulle også reduseres ikke bare mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid. Perioden der mottakeren kunne arbeide inntil 80 prosent uten å miste ytelsen ble utvidet fra seks til tolv måneder, og perioden med arbeidsavklaringspenger mens mottakeren søkte arbeid ble utvidet fra tre til seks måneder.

Samlet sett ble en rekke språklige og strukturelle endringer vedtatt i regelverket. Dette var for å sikre en klar og forståelig lovgivning som ville være viktig for rettssikkerheten og bidra til ressursbesparelser både for enkeltpersoner og for forvaltningen.

Ring oss