Arveloven § 45 adresserer spørsmål om ugyldighet knyttet til testamentariske disposisjoner som er påvirket av tvang, svik eller annen utilbørlig påvirkning. Denne bestemmelsen tar også for seg tilfeller der testasjonen resulterer i handlinger eller ødeleggelse som åpenbart mangler fornuftig formål. Forståelsen av denne paragrafen og dens implikasjoner krever en nøye vurdering av konteksten og formålet med lovgivningen om arv.
Første ledd i § 45 erstatter § 63 i den nåværende arveloven. Endringene som er gjort, er primært av språklig art og har til hensikt å tydeliggjøre lovens intensjon. Det mest aktuelle aspektet ved denne bestemmelsen er problematikken knyttet til utnyttelse av testators mentale sårbarhet, manglende dømmekraft eller avhengige posisjon. En nøkkelkomponent i denne vurderingen er å analysere testators mentale tilstand ved opprettelsen av testamentet, i tillegg til testamentets innhold. Situasjoner der eldre eller svekkede individer oppretter testamenter under påvirkning av personer de nylig har blitt kjent med, reiser viktige spørsmål om utilbørlig påvirkning.
Når en person som jevnlig besøker testatoren, involveres i opprettelsen av testamentet, oppstår det en sterk formodning om utilbørlig påvirkning. Dette kan spesielt være relevant i tilfeller der testatoren er eldre eller har redusert mental kapasitet. Forståelsen av lovgivningen krever dermed en dypere analyse av konteksten der testamentet ble opprettet, og om testatoren var i stand til å ta avgjørelsen fritt og uten uheldig påvirkning.
Videre omhandler § 45 også situasjoner der en testamentarisk disposisjon resulterer i handlinger eller ødeleggelse som åpenbart mangler rimelig formål. Dette aspektet understreker viktigheten av å opprettholde fornuftige og rasjonelle formål bak testamentsavgjørelser. Dette kan bidra til å unngå situasjoner der testatorers ønsker blir forvrengt til å tjene formål som er tydelig unødvendige eller meningsløse.
