økonomisk avtale – Advokatfirmaet Wulff

I skilsmisse- og separasjonsprosesser er spørsmålet om økonomisk oppgjør ofte en sentral del av diskusjonen. Mens hovedregelen er likedeling av felleseiet, gir ekteskapsloven rom for ektefeller til å kreve vederlag under visse omstendigheter. La oss utforske når og hvordan vederlagskrav kan gjøres gjeldende.

Hva er vederlag? Vederlag er en form for kompensasjon som en ektefelle kan kreve fra den andre ektefellen i forbindelse med delingen av formue ved ekteskapets opphør. Dette kan være relevant i situasjoner der den ene ektefellen har brukt felleseiemidler på en måte som har ført til økning av sitt eget særeie eller ervervelse av visse rettigheter eller eiendeler som kan holdes utenfor delingen.

En av de viktigste bestemmelsene som regulerer vederlagskrav, finner vi i ekteskapsloven § 63. Denne bestemmelsen fastslår at vederlag kan kreves når en ektefelle har brukt felleseiemidler til å forøke sitt eget særeie. Det er viktig å merke seg at bestemmelsen begrenser seg til tilfeller der felleseiemidler har blitt brukt til å forbedre eller øke verdien av særeiegjenstander. Det er ikke ment å dekke vanlig vedlikehold av særeiet.

Vederlag kan også kreves når en ektefelle har på utilbørlig vis vesentlig svekket delingsgrunnlaget. Denne bestemmelsen er skjønnsmessig og krever at handlingene til ektefellen har hatt en betydelig negativ innvirkning på det økonomiske grunnlaget for delingen. Det skal mye til for å få medhold i et slikt krav, og det må kunne påvises sterkt kritikkverdige forhold.

Det er også en viktig forutsetning for å kunne kreve vederlag at ektefellens kreditorer allerede har blitt tilfredsstilt i forbindelse med oppgjøret. Dette betyr at vederlagskravet ikke kan gjøres gjeldende dersom det ikke er tilstrekkelige midler tilgjengelige for å dekke det.

I noen tilfeller kan det også avtales at vederlaget skal betales i avdrag, avhengig av partenes avtale.

Vederlag kan også tilkjennes av domstolen etter ekteskapsloven § 73 dersom en ektefelle i vesentlig grad har medvirket til å øke den andres særeie. Her vurderes både direkte og indirekte bidrag, samt årsaken til at partene har særeie og karakteren av dette særeiets opprinnelse.

Hva er egentlig særeie, og hvordan kan det påvirke ektefellers økonomiske forhold? Dette er spørsmål som ofte dukker opp når man diskuterer ekteskapsloven og de rettighetene og pliktene den pålegger ektefeller. I dette blogginnlegget vil vi gå nærmere inn på begrepet særeie, dets juridiske betydning og hvordan det kan brukes som et verktøy for å sikre formue og eiendeler i et ekteskap.

Særeie er en avtale mellom ektefeller som gjør at visse eiendeler og verdier holdes utenfor delingsoppgjøret ved en eventuell skilsmisse eller ved den enes død. Dette er et viktig unntak fra hovedregelen om felleseie i ekteskapet. Særeieavtalen kan inngås både før ekteskapet inngås og i løpet av ekteskapet, og den kan gjelde enten begge ektefellers formue eller kun den enes.

For at en særeieavtale skal være juridisk bindende mellom ektefellene og deres arvinger, må den inngås i form av en ektepakt, i henhold til ekteskapsloven § 54. Dette er en viktig formalitet som må følges nøye for å sikre gyldigheten av avtalen.

Det finnes ulike former for særeie, avhengig av hvor omfattende avtalen er. Ved fullstendig særeie holdes all eiendom og formue som ektefellene eier utenfor delingsoppgjøret. Delvis særeie kan begrenses til spesifikke eiendeler eller en andel fastsatt i brøk, prosent eller beløp. Det er også mulig å avtale at visse verdier skal være felleseie, mens andre skal være særeie. Ekteskapspartnere kan tilpasse særeieavtalen etter sine spesifikke behov, men det er viktig å merke seg at det ikke er tillatt å avtale spesifikke delingsbrøker for den samlede formuen.

En interessant aspekt ved særeie er muligheten for å knytte betingelser til avtalen. For eksempel kan ektefellene avtale at særeiet blir felleseie hvis ekteskapet varer over et visst antall år eller hvis de får felles barn. På denne måten kan de beskytte seg mot likedeling ved en eventuell skilsmisse, samtidig som den gjenlevende ektefellen får de rettighetene som følger av lovens hovedregel.

Videre kan ektefeller med særeieavtale avtale at den gjenlevende ektefellen får sitte i uskiftet bo med den avdødes særeie eller deler av dette. Dette gir ekstra sikkerhet for den gjenlevende ektefellen og kan være spesielt viktig i tilfeller hvor det er særkullsbarn involvert.

Endring eller opphevelse av en særeieavtale må også skje i form av en ektepakt, i henhold til ekteskapsloven § 46. Dette gir ektefellene fleksibilitet til å tilpasse avtalen i tråd med endrede omstendigheter.

Det er viktig å merke seg at ektefellene ikke kan avtale andre formuesordninger enn de som følger av ekteskapsloven kapittel 9. Avtaler som går utenfor lovens rammer, vil ikke være juridisk bindende for ektefellene eller deres arvinger.

Særeie kan også knyttes til arv og gaver. En arvelater eller giver kan bestemme at arven eller gaven skal være mottakerens særeie, og dette må spesifiseres i et testament eller en gaveavtale. Det er ingen spesifikke formkrav for gaver, men det er viktig å dokumentere overdragelsen skriftlig for å unngå tvister.

Endelig er det verdt å merke seg at hvis særeiemidler brukes til å skaffe nye midler eller eiendeler, vil disse også være særeie. Dette prinsippet gjelder for eksempel hvis salgs-, forsikrings- eller erstatningsbeløp brukes til å erverve eiendeler. Imidlertid blir eiendelen bare særeie i den grad den er finansiert med midler som erklæres som særeie. Hvis det er brukt felleseiemidler, vil forholdet mellom kjøpesummen og verdier fra felleseiet være avgjørende.

Det samme prinsippet gjelder for avkastning av særeie. Renter av bankinnskudd, utbytte av aksjer eller leieinntekter fra eiendom som erklæres som særeie, vil også være særeie.

Vederlagskrav i ekteskapsloven: Når kan det kreves?

Særeie: Et dyptpløyende perspektiv på ektefellers rettigheter og avtaler