samlivsbrudd

Når forsvinner retten til å begjære offentlig skifte?

av
Skifteprosess, Offentlig skifte, Avtale om oppgjør, Retten til offentlig skifte, Ektefellers eiendeler, Skilsmisseoppgjør, Skifteloven, Rettigheter ved skilsmisse, Avtaleinngåelse, Bindende avtaler, Samlivsbrudd, Skriftlig avtale, Oppgjørsavtale, Juridisk rådgivning, Advokatbistand, Skilsmisserådgivning, Domstolsavgjørelse, Tolkning av avtaler, Tvisteløsning, Offentlig vs. privat skifte, Skilsmisseprosessen, Rettferdig oppgjør, Rettsgebyrloven, Ektefelleavtaler, Juridisk rettssystem, Rettssaker ved skilsmisse, Kontraktsrett, Rettssaker om skilsmisse, Avtalerettslige spørsmål, Ektefellers avtaler, Skilsmisseavtaler.

Spørsmålet om offentlig skifte kan virke komplisert, spesielt når man vurderer retten til å begjære det og hva som kan føre til at denne retten bortfaller. I utgangspunktet er det ingen lovfestet frist for å begjære offentlig skifte i Norge. Imidlertid er det viktig å være klar over at retten til å begjære offentlig skifte kan falle bort i visse situasjoner, spesielt når partene inngår en avtale om oppgjøret mellom dem.

Retten til offentlig skifte

Før vi dykker dypere inn i temaet, la oss først minne oss selv om hva offentlig skifte innebærer. Offentlig skifte er en juridisk prosess der en domstol intervenerer for å hjelpe ektefeller med å fordele eiendeler og gjeld i tilfelle samlivsbrudd eller skilsmisse. Dette skjer når ektefellene ikke klarer å bli enige om en privat avtale for oppgjøret.

Avtale som utløsende faktor

Nå, til spørsmålet om når retten til offentlig skifte kan falle bort. Svaret er klart – retten til offentlig skifte vil normalt falle bort når ektefellene inngår en bindende avtale om oppgjøret mellom dem. Dette prinsippet er hjemlet i ekteskapsloven, nærmere bestemt i § 65.

I følge denne loven skal oppgjøret mellom ektefellene først og fremst gjøres i form av en avtale mellom dem. Dette innebærer at hvis partene har klart å komme til enighet om hvordan de ønsker å fordele eiendeler og gjeld i tilfelle skilsmisse eller samlivsbrudd, vil retten til offentlig skifte normalt ikke lenger være tilgjengelig.

Avtalen som bindende dokument

Når ektefellene har en skriftlig avtale om oppgjøret, betraktes denne avtalen som bindende. Det betyr at begge parter er juridisk forpliktet til å følge avtalen. Dermed blir det ikke anledning til å begjære offentlig skifte i etterkant, med mindre det oppstår spesielle omstendigheter som gjør avtalen urimelig for en av partene.

Domstolens rolle ved tvist

Dersom det oppstår uenigheter eller tvister om tolkning eller tvangsfullbyrdelse av en eksisterende avtale om oppgjør, må disse tvistene normalt avgjøres i domstolen. Domstolen vil da vurdere om avtalen er rimelig for begge parter eller om den gir en part en urimelig fordel på bekostning av den andre.

Konklusjon

Så, for å oppsummere, retten til å begjære offentlig skifte kan falle bort når ektefellene inngår en bindende avtale om oppgjøret mellom seg. Det er derfor viktig å være klar over konsekvensene av en slik avtale og sørge for at den er rimelig og rettferdig for begge parter. Hvis det oppstår tvister, vil domstolen være ansvarlig for å avgjøre saken.

Hvordan skrive en begjæring om offentlig skifte

av
Offentlig skifte, Begjæring om offentlig skifte, Utformning av begjæring, Jurisdiksjon ved offentlig skifte, Personopplysninger i begjæringen, Skilsmissebevilling, Avtaler ved offentlig skifte, Økonomisk oversikt, Aktiva og passiva, Økonomisk situasjon ved skilsmisse, Dokumentasjon for offentlig skifte, Tingrettens rolle i offentlig skifte, Rettsprosess for skilsmisse, Rettsmøte ved offentlig skifte, Advokat i offentlig skifte, Økonomiske forpliktelser i skilsmisse, Begjære skilsmisse, Skifte av felleseie, Ektefellers rettigheter ved skilsmisse, Formelle krav ved offentlig skifte, Prosessrisiko i offentlig skifte, Rettslige avgjørelser ved skilsmisse, Økonomisk sikkerhet i skilsmisse, Familielovgivning, Skilsmisselov, Samlivsbrudd, Rettslig separasjon, Deling av formue, Økonomiske utfordringer ved skilsmisse, Skifteoppgjør, Advokathjelp ved skilsmisse.

Når du har tatt den tunge beslutningen om å begjære offentlig skifte i forbindelse med en skilsmisse eller separasjon, er det viktig å vite hvordan du skal gå frem for å initiere denne prosessen. En nøkkelfaktor i dette er korrekt utforming av begjæringen til tingretten. Her vil vi utforske de viktigste elementene du bør inkludere når du skriver din begjæring om offentlig skifte.

Korrekt jurisdiksjon

Først og fremst må du identifisere riktig rettskrets for å sende begjæringen din. Dette er rettskretsen der du og din ektefelle sist hadde deres felles bolig. Det er denne rettskretsen som vil være ansvarlig for å behandle saken.

Personopplysninger

Begjæringen din skal inneholde grunnleggende personopplysninger for både deg og din ektefelle. Dette inkluderer fullt navn, adresse og fødselsnummer. Det er viktig å være nøyaktig og oppdatert med denne informasjonen, da feilaktige opplysninger kan forsinke saken.

Separasjons- eller skilsmissebevilling

Hvis du har fått en separasjons- eller skilsmissebevilling fra Fylkesmannen, må du inkludere en kopi av denne i begjæringen din. Dette tjener som et bevis på at ekteskapet har blitt offisielt separert eller oppløst.

Avtaler og ektepakter

Dersom du og din ektefelle har inngått avtaler eller ektepakter som påvirker økonomiske forhold, må disse inkluderes i begjæringen. Dette gir retten nødvendig innsikt i eventuelle avtaler som allerede er på plass.

Oversikt over aktiva og passiva

En av de viktigste delene av begjæringen er å gi en fullstendig oversikt over din økonomiske situasjon. Dette inkluderer en liste over eiendeler og gjeld på tidspunktet da ekteskapet ble avsluttet. Jo mer nøyaktig og detaljert denne oversikten er, jo bedre er det for rettens behandling av saken.

Dokumentasjon

For å styrke din begjæring, bør du legge ved relevante dokumenter som støtter opplysningene du har gitt. Dette kan inkludere kontoutskrifter, selvangivelser og annen relevant dokumentasjon fra det siste året dere var sammen.

Offentlig skifte: Når partene i et ekteskap ikke blir enige om eiendelsfordeling

av
offentlig skifte, eiendelsfordeling, ekteskapsoppgjør, rettslig prosess, skifteloven, felles eiendeler, bostyrer, fordeling av eiendeler, skilsmisse, separasjon, rettssak, juridisk prosess, rettsmøte, ektefeller, rettferdig fordeling, skiftebehandling, uenigheter, rettslig bindende, eiendelsverdier, fordelingsprosessen, samlivsbrudd, minnelig løsning, rettssystem, juridisk rådgivning, familierett, advokatbistand, offentlig rettssak, skilsmisselov, separasjonsavtale, rettslig veiledning, konfliktløsning.

Når ektefeller står overfor en utfordrende oppgave med å fordele deres felles eiendeler i forbindelse med en skilsmisse eller separasjon, kan det hende at de ikke klarer å komme til enighet på egenhånd. I slike tilfeller kan offentlig skifte være den nødvendige løsningen. I dette innlegget vil vi utforske nærmere hva offentlig skifte innebærer og hvordan det fungerer.

Hva er offentlig skifte?

Offentlig skifte er en juridisk prosess som utføres av tingretten i samsvar med skifteloven. Dette skjer når en eller begge ektefellene krever det og de ikke har klart å enes om fordelingen av deres felles eiendeler. Prosessen ledes av tingretten som vil håndtere delingen av eiendeler som anses som felleseie mellom ektefellene, samt andre eiendeler som er relevante for oppgjøret.

Skifteloven og rettigheter

Ifølge skifteloven har ektefellene rett til å be om offentlig skifte hvis de ikke klarer å nå en minnelig løsning på egenhånd. Dette kan være tilfelle når de har felles eiendeler som de ønsker å fordele rettferdig etter skilsmissen eller separasjonen.

Før offentlig skifte starter, holdes vanligvis et forberedende rettsmøte. Formålet med dette møtet er å prøve å finne en minnelig løsning mellom partene. Begge ektefellene og deres advokater deltar vanligvis i dette møtet. Hvis enighet ikke oppnås, blir de uenige punktene tydelige.

Offentlig skifteprosess

Når det offentlige skiftet blir igangsatt, vil retten utnevne en bostyrer, vanligvis en advokat, til å administrere prosessen. Etter at prosessen er påbegynt, vil retten vurdere og avgjøre uenighetene som ektefellene har. Dette kan inkludere spørsmål om fordeling av eiendeler, verdivurdering, gjeld og andre aspekter som er relevant for oppgjøret.

Offentlig skifte er en rettslig prosess som sikrer at fordelingen av eiendeler blir gjort i samsvar med loven. Selv om det kan være kostbart og tidkrevende, gir det en mulighet for ektefellene å få en rettferdig og rettslig bindende løsning når de ikke kan enes på egenhånd.

Konklusjon

Offentlig skifte er en juridisk prosess som trer i kraft når ektefellene ikke kan komme til enighet om fordelingen av deres felles eiendeler. Det gir en ramme der retten tar ansvar for å håndtere uenigheter og sikre en rettferdig fordeling. Mens det kan være utfordrende, gir offentlig skifte en mulighet til å løse komplekse eiendelsfordelingsspørsmål på en rettslig bindende måte.

Vederlagskrav i ekteskapsloven: Når kan det kreves?

av
vederlagskrav, økonomisk oppgjør, ekteskapsloven, formuefordeling, særeie, skilsmisse, separasjon, deling av eiendeler, ekteskapets opphør, juridisk rådgivning, likedeling, økonomisk kompensasjon, formuefordeling ved skilsmisse, økonomisk rettferdighet, ekteskapsoppløsning, formue, ekteskapsavtaler, rettigheter ved skilsmisse, familierett, økonomisk ansvar, samlivsbrudd, rettslige rettigheter, rettferdig økonomisk oppgjør, deling av formue, juridisk hjelp ved skilsmisse, skjevdeling, personlig formue, særeieavtaler, økonomisk avtale, ekteskapspartnere.

I skilsmisse- og separasjonsprosesser er spørsmålet om økonomisk oppgjør ofte en sentral del av diskusjonen. Mens hovedregelen er likedeling av felleseiet, gir ekteskapsloven rom for ektefeller til å kreve vederlag under visse omstendigheter. La oss utforske når og hvordan vederlagskrav kan gjøres gjeldende.

Hva er vederlag? Vederlag er en form for kompensasjon som en ektefelle kan kreve fra den andre ektefellen i forbindelse med delingen av formue ved ekteskapets opphør. Dette kan være relevant i situasjoner der den ene ektefellen har brukt felleseiemidler på en måte som har ført til økning av sitt eget særeie eller ervervelse av visse rettigheter eller eiendeler som kan holdes utenfor delingen.

En av de viktigste bestemmelsene som regulerer vederlagskrav, finner vi i ekteskapsloven § 63. Denne bestemmelsen fastslår at vederlag kan kreves når en ektefelle har brukt felleseiemidler til å forøke sitt eget særeie. Det er viktig å merke seg at bestemmelsen begrenser seg til tilfeller der felleseiemidler har blitt brukt til å forbedre eller øke verdien av særeiegjenstander. Det er ikke ment å dekke vanlig vedlikehold av særeiet.

Vederlag kan også kreves når en ektefelle har på utilbørlig vis vesentlig svekket delingsgrunnlaget. Denne bestemmelsen er skjønnsmessig og krever at handlingene til ektefellen har hatt en betydelig negativ innvirkning på det økonomiske grunnlaget for delingen. Det skal mye til for å få medhold i et slikt krav, og det må kunne påvises sterkt kritikkverdige forhold.

Det er også en viktig forutsetning for å kunne kreve vederlag at ektefellens kreditorer allerede har blitt tilfredsstilt i forbindelse med oppgjøret. Dette betyr at vederlagskravet ikke kan gjøres gjeldende dersom det ikke er tilstrekkelige midler tilgjengelige for å dekke det.

I noen tilfeller kan det også avtales at vederlaget skal betales i avdrag, avhengig av partenes avtale.

Vederlag kan også tilkjennes av domstolen etter ekteskapsloven § 73 dersom en ektefelle i vesentlig grad har medvirket til å øke den andres særeie. Her vurderes både direkte og indirekte bidrag, samt årsaken til at partene har særeie og karakteren av dette særeiets opprinnelse.

Kan et samlivsbrudd føre til skilsmisse?

av
samlivsbrudd, skilsmisse, Ekteskapsloven § 22, samlivsbruddsprosess, separasjon, rettslig skritt, samlivsbruddslov, skilsmisseregler, to års samlivsbrudd, separasjonstid, juridisk separasjon, skilsmisse etter samlivsbrudd, ekteskapssamliv, statsforvalter, ekteskapsoppløsning, separasjonsbevilling, rettslige krav, adskilt liv, parforholdsendring, familie- og ekteskapslov, juridisk separasjon, skilsmisseprosessen, samlivsavslutning, ekteskapsrådgivning, rettslig separasjon, samlivsavslutning, rettslig separasjon, ekteskapsoppløsning, skilsmisseadvokat, ekteskapsrådgivning, parforholdsbrudd, familielovgivning.

Når et ekteskap havarerer, er det ofte et tidspunkt der ektefellene vurderer sine rettslige alternativer. Ekteskapsloven, som regulerer ekteskapet og de juridiske aspektene knyttet til det, gir klare retningslinjer for hvordan skilsmisse kan oppnås etter et samlivsbrudd. Men hva sier loven egentlig om dette? La oss se nærmere på Ekteskapsloven § 22 og dens bestemmelser om skilsmisse etter samlivsbrudd.

Skilsmisse etter to års samlivsbrudd

Ifølge Ekteskapsloven § 22 har hver av partene i ekteskapet rett til direkte skilsmisse når samlivet faktisk har vært brutt i minst to år. Dette er en betingelse som må oppfylles for å kunne søke om skilsmisse på dette grunnlaget. Denne bestemmelsen gir ektefellene en rettslig vei ut av ekteskapet når de har vært adskilt i en lengre periode.

Krav til atskillelse og virkning etter bruddet

Når det gjelder kravet til atskillelse og virkningen av samlivet etter bruddet, er det mye som likner på bestemmelsene om separasjon i separasjonstiden, som vi tidligere har diskutert. Dette betyr at forholdet mellom ektefellene må være faktisk avsluttet i minst to år før de kan søke om skilsmisse etter § 22.

Søknad om skilsmisse etter separasjon

En interessant nyanse er at selv om det er gitt separasjonsbevilling etter § 20, kan ektefellene likevel begjære skilsmisse etter § 22 basert på faktisk samlivsbrudd. Dette gir ektefellene en alternativ rute til skilsmisse dersom de allerede har vært adskilt i to år uten en separasjonsbevilling.

Statsforvalterens rolle

Når det kommer til søknader om skilsmisse etter § 22, spiller statsforvalteren en viktig rolle. Hvis det foreligger en uttrykt enighet mellom ektefellene om at atskillelseskravet i § 22 er oppfylt, kan statsforvalteren behandle søknaden. Dette krever en aktiv bekreftelse fra begge parter om at de er enige om at de har vært adskilt i minst to år.

Hvis det ikke er enighet om dette mellom partene, eller den andre parten ikke svarer på henvendelsen fra statsforvalteren, skal saken avvises. Dette understreker viktigheten av å ha en uttrykt enighet i skilsmissesaken, da det ikke er tilstrekkelig med stilltiende samtykke eller mangel på uttrykt uenighet.

Selvstendig bevisvurdering

Selv når det foreligger enighet mellom partene, må statsforvalteren gjennomføre en selvstendig bevisvurdering av om atskillelseskravet i § 22 er oppfylt. Dette innebærer å innhente relevante opplysninger, inkludert informasjon fra folkeregisteret, for å bekrefte at ektefellene faktisk har vært adskilt i minst to år.

Domstolens kompetanse

I tilfeller der det ikke er uttrykt enighet mellom partene eller der det er tvil om atskillelseskravet er oppfylt, vil domstolen være ansvarlig for å treffe avgjørelsen om skilsmisse.

Oppsummering

Ekteskapsloven § 22 gir ektefellene en juridisk vei ut av ekteskapet når samlivet har vært brutt i minst to år. Prosessen innebærer en grundig vurdering av atskillelseskravet og en rolle for statsforvalteren i saker der det er enighet mellom partene. Denne bestemmelsen gir en juridisk ramme for å håndtere skilsmisse etter et samlivsbrudd og sikrer at prosessen utføres i samsvar med lovens krav.

Hva kreves for separasjon i henhold til Ekteskapsloven?

av
separasjon, ekteskapsloven, rettsvirkning, atskillelse, kortvarige forsøk, norsk skilsmisse, utenlandsk separasjon, separasjonstid, samlivsbrudd, ekteskapsprosess, separasjonsguide, separasjonsregler, ektefelle, separasjonstiden, separasjonsbevilling, rettslig skritt, separasjon og skilsmisse, juridisk betydning, separasjonsprosessen, anerkjennelse av separasjon, statsforvalter, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, rettspraksis, administrativ praksis, adskilt liv, skilsmissekrav, ubetinget krav på skilsmisse, overgangsperiode, separasjonsmyker, samlivsutfordringer

Ekteskap er en institusjon som kan bringe glede, men det kan også oppstå situasjoner der samlivet blir uutholdelig for en ektefelle. I slike tilfeller gir Ekteskapsloven en mulighet for separasjon, som kan være første skritt på vei til en skilsmisse. Men hva kreves egentlig for å oppnå separasjon i henhold til loven?

Separasjon som en mulighet

Ifølge Ekteskapsloven § 20 har en ektefelle rett til å kreve separasjon hvis de ikke lenger ønsker å fortsette samlivet. Dette er et viktig rettslig skritt som gir hver av ektefellene en mulighet til å leve adskilt fra hverandre uten å avslutte ekteskapet helt.

Viktig betingelse: Opphør av samliv

Det er en viktig betingelse som må oppfylles for at separasjonen skal være gyldig. Separasjonen vil miste sin rettsvirkning hvis ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Dette betyr at det må være en reell atskillelse mellom ektefellene for at separasjonen skal ha juridisk betydning. Kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet eller midlertidige samboerskap i overgangsperioden vil ikke påvirke separasjonens gyldighet.

Endringer fra tidligere lover

Denne bestemmelsen i Ekteskapsloven erstatter tidligere lover som §§ 41 og 42. Det er viktig å merke seg at hver av ektefellene nå har rett til å kreve separasjon, og det er ikke lenger nødvendig å bevise skyld eller feil i ekteskapet.

Krav til atskillelse i separasjonstiden

Separasjonstiden, som varer ett år, er en viktig periode i prosessen. Det er en forutsetning at ektefellene bor adskilt i løpet av denne tiden. Departementet har ikke ment å gjøre kravet til atskillelse mer restriktivt enn tidligere. Rettspraksis og administrativ praksis vil fortsatt være relevant, spesielt når det gjelder situasjoner der foreldre bor i forskjellige områder for å sikre samvær med barna.

Mykere praksis for overgangsperioden

Når det gjelder samliv i en overgangsperiode eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har loven gjort noen endringer for å gjøre praksisen mer fleksibel. Det er tilstrekkelig med “kortvarige forsøk” på å gjenoppta samlivet for at separasjonen skal forbli gyldig. Dette er en justering som tar hensyn til virkeligheten for mange par.

Skilsmisse etter separasjon

Etter separasjonstiden på ett år, uavhengig av om ektefellene er enige om skilsmisse eller ikke, kan en skilsmisse søkes. Det er viktig å merke seg at separasjonstiden begynner når separasjonsbevillingen blir gitt, og dette tidspunktet kan ikke utsettes. Dette betyr at selv om ektefellene fortsetter å bo sammen etter at de har fått separasjonsbevillingen, kan de ikke forlenge separasjonstiden ved å vente med å søke om skilsmisse.

Utenlandsk separasjon og norsk skilsmisse

Hvis en separasjon har funnet sted i utlandet, kan den legges til grunn for en norsk skilsmisse. Imidlertid er det et krav at den utenlandske separasjonen må anerkjennes. Dette gjelder spesielt når separasjonen gir rett til skilsmisse etter en viss tid, på samme måte som norsk separasjon. Myndigheten til å anerkjenne utenlandske separasjoner og skilsmisser ligger hos statsforvalterne, med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som klageorgan.

Oppsummering

Separasjon er et viktig rettslig skritt som gir ektefeller muligheten til å leve adskilt uten å avslutte ekteskapet helt. For å oppnå separasjon, må ektefellene bo adskilt i separasjonstiden på ett år, og kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet vil ikke påvirke separasjonens gyldighet. Utenlandske separasjoner kan også legges til grunn for norsk skilsmisse, forutsatt at de oppfyller visse krav. Disse bestemmelsene gir ektefeller muligheten til å håndtere utfordrende ekteskapssituasjoner på en rettslig måte.

Husstandsfellesskapsloven § 2: Rett til felles bolig og innbo ved dødsfall – en grundig gjennomgang

av
husstandsfellesskapsloven, § 2, rett til felles bolig, dødsfall, gjenlevende rettigheter, bo og innbo, særlige grunner, boligeiendom, felles hjem, husstandsmedlem, arvinger, løse inn andel, aksje, obligasjon, offentlig skifte, tingretten, lovlig skifte, arverett, felles bo, juridisk analyse, norsk lov, booppgjør, arveoppgjør, familierett, fast eiendom, livsarvinger, samlivsbrudd, samboerskap, rettslig vurdering, bofordeling.

Husstandsfellesskapsloven er en viktig lov som har stor betydning for rettigheter ved opphør av husstandsfellesskap. I denne bloggposten skal vi dykke ned i bestemmelsen i § 2, som omhandler retten til felles bolig og innbo når et av husstandsmedlemmene dør.

1. Hovedinnholdet i § 2

Loven fastslår at gjenlevende husstandsmedlemmer, under visse omstendigheter, kan få rett til å overta felles bolig og innbo etter avdød husstandsmedlem. Det er tre hovedrettigheter som kan bli gitt til gjenlevende:

  1. Rett til å løse inn andel, aksje, eller obligasjon som var knyttet til den avdøde og retten til felles bolig,
  2. Rett til å overta boligeiendom eller tre inn i andel av boligeiendom som tilhørte den avdøde og som hovedsakelig har tjent som felles bolig, og
  3. Rett til å overta eller tre inn i andel av vanlig innbo.

Disse rettighetene kan gis til én eller flere gjenlevende medlemmer. Arvingers rett til å få utlagt rettighetene til dekning av gjeld innebærer ingen innskrenkning i gjenlevendes rett.

2. Vilkår: “Særlige grunner”

For at gjenlevende skal få disse rettighetene, er det et grunnleggende vilkår at “særlige grunner taler for det”. Hva betyr så dette?

Særlige grunner vurderes ut ifra en avveining av behovene og interessene hos de gjenlevende husstandsmedlemmene og arvingene til det avdøde medlemmet. Dette kan innebære flere faktorer, for eksempel varighet av samlivet, eventuelle barns behov, om boligen er bygget opp i fellesskap, gjenlevendes helse, alder og muligheter for å skaffe seg annen bolig.

Det vil også være relevant å vurdere arvingenes tilknytning til boligen, og eventuelle avtaler som er inngått mellom avdøde og andre husstandsmedlemmer.

3. Anvendelse av “felles hjem” og “bolig”

Når vi snakker om gjenlevendes rett til å overta “felles hjem” og “bolig”, så er det viktig å forstå at fritidsboliger i utgangspunktet faller utenfor. Boligeiendommen må hovedsakelig ha tjent som felles bolig.

4. Flere enn to i et husstandsfellesskap

Hvis det er flere enn to som har bodd sammen, kan rettighetene etter første ledd gis til én eller flere sammen. Dette betyr at alle i husstandsfellesskapet potensielt kan få rettigh

eter til bolig og innbo.

5. Ved offentlig skifte

Dersom boet blir skiftet offentlig, er det tingretten som avgjør om gjenlevende skal få rettigheter etter første eller annet ledd.

I en såpass kompleks og individuell vurdering som retten til felles bolig og innbo ved dødsfall, er det viktig å kjenne til sine rettigheter. Husstandsfellesskapsloven § 2 gir oss en ramme for dette, men som vi har sett, er det mange hensyn som skal tas i betraktning. Lovens fleksibilitet gir rom for at hvert enkelt tilfelle kan bli behandlet med den nødvendige individuelle vurderingen.

Takk for at du leser. I fremtidige innlegg vil vi fortsette å utforske viktige emner rundt husstandsfellesskap og rettighetene som hører til. Følg med videre for mer dyptpløyende juridiske analyser.

Samlivsbrudd mellom samboere. Hvem får hva?

av

Samboerskap medfører som utgangspunkt ikke endringer i formuesforholdet mellom samboerne. Det å flytte sammen med en kjæreste har  få juridiske rettsvirkninger, selv om det finnes enkelte og i det har i de siste årene blitt flere.

Når samboere flytter fra hverandre beholder hver sitt. I enkelte tilfeller er det grunnlag for å justere fordelingen gjennom vederlagskrav, men vilkårene for dette er relativt strenge.

Går du gjennom et samlivsbrudd og trenger juridiske råd? Kontakt oss på petter@advoaktwulff.no eller på vårt kontaktskjema for gratis råd og veiledning.

 

 

Hva har du krav på ved skilsmisse?

av

I korte trekk har du krav på å ta med deg ut av ekteskapet det du hadde med deg inn. Det er et krav om at midlene må kunne “klart føres tilbake” til midler du hadde før dere giftet dere.

Verdien av det som er skapt i ekteskapet skal deles likt, mens tingene beholdes av eieren. Hvis du for eksempel har kjøpt en bil mens du var gift, har du krav på å beholde bilen, men du må betale halvparten av verdien av bilen til din tidligere ektefelle.

Det er en flere unntak og nyanser enn det som nevnes her. For gratis råd om hva du har krav på i din sak skriv til petter@advokatwulff.no eller skriv på vårt kontaktskjema.

 

 

 

De mest sentrale lovbestemmelsene om verdideling ved skilsmisse er ekteskapsloven § 58 og § 59:

§ 58.Likedeling og gjeldsfradrag.

Ektefellenes samlede formuer​ skal som utgangspunkt deles likt​ etter at det er gjort fradrag for gjeld​ etter andre og tredje ledd (felleseie). Er ektefellene sammen ansvarlig for gjeld,​ kan hver gjøre fradrag for den delen som faller på ham eller henne etter forholdet mellom ektefellene.

En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter § 59, kan i sin del fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har.

En ektefelle som har særeie,​ eller som holder midler utenfor delingen etter § 59, kan gjøre følgende fradrag for gjeld i formue som er felleseie:

a. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for hvis ikke noe annet følger av bokstav b.
b. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter § 59, kan det bare kreves fradrag for når den totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Tilsvarende gjelder gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c, eller ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen.​
c. For annen gjeld kan det kreves fradrag for en forholdsmessig del

 

 

 

§ 59.​ Skjevdeling.

Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.

Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av felleseie som ikke omfattes av første ledd.

Er samlivet gjenopptatt etter separasjon,​ og deling har funnet sted, skal formue som ektefellene har fra det tidligere oppgjøret, likestilles med midler som nevnt i første og andre ledd dersom ektefellenes midler på ny skal deles

Separasjon og skilsmisse

av

For å kunne kreve skilsmisse må ektefellene ha vært separert i ett år, eller det må ha gått to år siden samlivet opphørte. I tillegg kan personer som er utsatt for overgrep og tvangsekteskap kreve skilsmisse. Hvis man ønsker å skille seg raskest mulig bør man begjære separasjon til fylkesmannen. Separasjon kan begjæres uavhengig av om partene er enige.

Skjæringstidspunktet, det vil si det tidspunktet det skal tas utgangspunkt i når formuen mellom ektefellene skal deles, er det sentrale for det økonomiske oppgjøret mellom ektefellene. Tidspunktet for skilsmisse er derfor uten betydning for den økonomiske fordelingen mellom ektefellene. Skilsmisse er imidlertid en forutsetning for å kunne inngå nytt ekteskap.

 

Ring oss