pasientskadeloven

Erstatning ved pasientskade: En gjennomgang av regelverket

av
erstatning ved pasientskade, pasientskadeloven, skadeserstatningsloven, erstatningsutmåling, lidt skade, merutgifter, medvirkning, lemping, adekvanslære, supplementsprinsippet, offentlige ytelser, fremtidstap, oppgjørstidspunkt, nødvendig og rimelig, erstatningsansvar, skjønnsmessig, rettspraksis, skadelidtes tap, pasientskadenemnda, erstatningsprinsipper, juridisk prinsipp, erstatningskrav, erstatningsregler, skadelidtes rettigheter. Hvordan reguleres erstatning ved pasientskade? Hva inkluderer begrepet "lidt skade"? Hvordan vurderes skadelidtes medvirkning ved erstatningsutmåling? Hva er prinsippet bak "full erstatning" i pasientskadesaker? Hvordan avgrenses erstatningsansvaret i forhold til adekvanslære?

Pasientskadeloven § 2 første ledd gir pasienter og andre som har lidd tap som følge av pasientskade, krav på erstatning når skaden skyldes svikt ved ytelsen av helsehjelp, jf. bokstav a. Det er derfor viktig å forstå erstatningsutbetalinger ved pasientskader grundig. I dette innlegget vil vi dykke dypt inn i regelverket og prinsippene som styrer erstatningsutmålingen.

Pasientskader utløser erstatningskrav som reguleres av skadeserstatningsloven og alminnelige erstatningsrettslige regler, som fastslått i paragraf 4 første ledd første punktum. Her skal vi særlig fokusere på skadeserstatningsloven § 3-1 første ledd, som danner grunnlaget for erstatningsutmålingen.

§ 3-1 første ledd fastslår at erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden. «Lidt skade» inkluderer også påførte merutgifter, som er viktig å merke seg.

Videre gir skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd regler om fradrag ved erstatningsutmålingen. «Skal-fradragsregelen» krever fradrag for lønn under sykdom, trygdeytelser, ytelser fra pensjonsordning i arbeidsforhold eller yrke, samt forsikringsytelser i den grad den erstatningsansvarlige har betalt premien. «Kan-fradragsregelen» i samme ledd gir rom for å ta hensyn til andre ytelser og støtte som skadelidte mottar eller vil motta som følge av skaden.

Pasientskadesaker inkluderer også regler om skadelidtes medvirkning og lemping av erstatningen i samsvar med skadeserstatningsloven § 5-1. Erstatningen kan reduseres eller falle bort hvis skadelidte har bidratt til skaden ved egen skyld. Dette vurderes skjønnsmessig, og medvirkning inkluderer også unnlatelse av å begrense skaden, jf. § 5-1 nr. 2. Erstatningen kan også lempes etter § 5-2 hvis det anses urimelig tyngende for den ansvarlige.

Prinsippet som styrer erstatningsutmålingen i pasientskadesaker er at skadelidte skal gis «full erstatning,» slik at de økonomisk ikke lider noe tap som følge av skaden. Dette er et juridisk prinsipp og ikke et eksakt økonomisk begrep, som understreket i rettspraksis.

Ved erstatningsutmålingen skal det gjøres fradrag for offentlige ytelser i tråd med skadeserstatningsloven § 3-1 tredje ledd første punktum. Erstatningen fungerer som et supplement til offentlige ytelser, inkludert merutgiftserstatning.

Formålet er å sikre at skadelidtes individuelle tap dekkes fullt ut når erstatningen og offentlige ytelser sees i sammenheng. Tapets størrelse vurderes ut fra den faktiske situasjonen på oppgjørstidspunktet, mens fremtidstapet vurderes basert på den sannsynlige utviklingen.

Erstatningsansvaret avgrenses på flere måter, inkludert medvirkning, lemping og adekvanslære. Adekvanslæren innebærer at realskaden og tapet ikke må være for fjernt knyttet til ansvarshendelsen.

Pasientskadenemnda har argumentert for at kun nødvendige og rimelige merutgifter bør erstattes, og dette synet støttes her. Lemping er ikke aktuelt, og et høyere tap på grunn av flytting til et land med nær tilknytning til skadelidte anses ikke som inadekvat.

I praksis er erstatningsutmålingen skjønnsmessig, men begrenses av prinsippet om «nødvendig og rimelig.» Det er derfor viktig å forstå hvilke utgifter som kan kreves erstattet, og hvordan erstatningen avgrenses basert på dette prinsippet.

Hvorfor ble klagen om erstatning for forsinket diagnostisering av overgangsalder avslått?

av
Pasientskadenemndas avgjørelse, Erstatning for forsinket diagnose, Tidlig overgangsalder, Pasientskadesaker, Helsehjelpsvurdering, Medisinsk praksis, Pasientskadeloven, Klageprosess, Pasientskadeerstatning, Kvinnens rettigheter, Medisinsk behandling, Infertilitet, Hormonbehandling, Eggdonasjon, Pasientrettigheter, Helsevesenet, Diagnosefeil, Medisinsk svikt, Pasientomsorg, Helseforsikring, Pasientbehandling, Sykehusvurdering, Legeansvar, Kvinnens helse, Pasientskadeerstatningssystem, Medisinsk feil, Behandlingsforsinkelser, Helsetjeneste, Pasientklager, Rettferdig erstatning, Helseundersøkelse

Pasientskadenemnda har nylig avgjort en sak (PSN-2021-8663) der en kvinne klaget på avslaget om erstatning for forsinket diagnostisering av overgangsalder. Vi skal se nærmere på denne saken og hvorfor klagen ble avvist.

Bakgrunn:

Kvinnen i saken opplevde symptomer som forstyrrelser i menstruasjonen, nattesvette og blødning fra brystet. Hun ble henvist til lege av sin fastlege i 2018, og hormonprøver ble tatt, som viste klimakterielle verdier. Fastlegen mistenkte at kvinnen hadde kommet i tidlig overgangsalder og henviste henne til gynekolog. Kvinnen avbestilte imidlertid gynekologtimen og fulgte ikke opp henvisningen.

I 2019 tok kvinnen kontakt med fastlegen igjen, og nye hormonprøver ble tatt. Disse prøvene viste også tegn til overgangsalder. Hun ble deretter henvist til sykehus for ytterligere utredning. Dessverre ble det ingen oppfølgende undersøkelse på grunn av manglende menstruasjon, og kvinnen fikk ingen time til undersøkelse som følge av henvisningen.

Det var først i 2020, etter flere henvendelser, at kvinnen ble undersøkt grundigere på sykehuset, og diagnosen tidlig overgangsalder ble bekreftet. Kvinnen ble deretter tilbudt hormonbehandling og informasjon om eggdonasjon.

Klagerens argumenter:

Kvinnen klaget på behandlingen hun hadde mottatt, og hevdet at fastlegen hadde mistenkt overgangsalderen uten at hun hadde kommet med slike antydninger selv. Hun mente også at fastlegen hadde ignorert hennes tilstand over flere år, noe som til slutt gjorde det umulig for henne å få egne biologiske barn. Hun hevdet også at hverken fastlegen eller sykehuset hadde informert henne om muligheten til å fryse ned egg, og at hun burde fått informasjon om behandlingstilbudene som var tilgjengelige i Norge tidligere.

Pasientskadenemndas vurdering:

Pasientskadenemnda vurderte klagen i henhold til pasientskadeloven. De erkjente at det hadde vært en svikt i helsehjelpen, spesielt knyttet til forsinkelsen i utredningen for tidlig overgangsalder. Denne forsinkelsen var på rundt 5 måneder, og de mente at det var i strid med alminnelig god medisinsk praksis. Det ble også påpekt at det ikke var tatt tilstrekkelige grep for å følge opp kvinnens tilstand.

Imidlertid fant nemnda ikke at denne svikten hadde ført til en merskade for kvinnen. Dette skyldtes at infertilitet utvikles gradvis, og det var allerede tidligere symptomer på tidlig overgangsalder. Derfor mente de at forsinkelsen i utredningen ikke hadde hatt en direkte innvirkning på kvinnens evne til å få egne barn. Nemnda konkluderte derfor med at kvinnen ikke hadde lidd en pasientskade som følge av svikten i helsehjelpen.

Konklusjon:

Selv om det var en anerkjent svikt i utredningen av kvinnens tilstand, fant Pasientskadenemnda at denne svikten ikke hadde forverret kvinnens situasjon i en slik grad at det kunne anses som en pasientskade i henhold til loven. Dermed ble klagen avvist, og kvinnen fikk ikke erstatning.

Det er viktig å merke seg at denne avgjørelsen ble tatt med bakgrunn i sakens spesifikke omstendigheter og vurdering av loven på det tidspunktet. Pasientskadesaker kan være komplekse, og resultatene kan variere avhengig av de individuelle omstendighetene i hver sak.

Kan man kreve erstatning for skade på hofteprotese?

av
Pasientskadeerstatning, Hofteprotese, Erstatningsrettigheter, Pasientskadeloven, Skadekrav, Medisinsk behandling, Svikt i behandling, Pasientrettigheter, Protosebrudd, Erstatningskrav, Helsehjelp, Pasientbehandling, Medisinsk svikt, Hofteoperasjon, Pasientskadenemnda, Erstatningsutmåling, Medisinsk praksis, Benlengdeforskjell, Pasientklage, Hofteprotesebrudd, Teknisk svikt, Pasientskade, Medisinsk invaliditet, Erstatningssak, Pasientvurdering, Helsevesen, Medisinske inngrep, Juridisk rådgivning, Pasientopplevelse, Pasientbehandlingsfeil

Pasientskadenemnda har nylig fattet vedtak i sak PSN-2022-3627, der en pasient krevde erstatning for smerteplager og nedsatt funksjon etter brudd i hofteprotese og operasjon av ny hofteprotese. Er du nysgjerrig på hva som skjedde i denne saken og hva slags erstatningsrettigheter du har når det gjelder hofteproteser? Vi gir deg en oversikt over sakens bakgrunn og Pasientskadenemndas vurdering.

Saksopplysninger

Saken dreier seg om en 57 år gammel mann som opplevde smerter i venstre hofte. Etter medisinske vurderinger ble det besluttet å gjennomføre en operasjon for å sette inn en hofteprotese i desember 2013. Pasienten ble fulgt opp med jevnlige kontroller og vurderinger.

I januar 2019 oppsøkte pasienten helsevesenet igjen etter en hendelse der han hadde falt på en tredemølle. Det ble oppdaget et brudd i hofteprotesen, og det ble gjennomført en ny operasjon for å erstatte protesen. Pasienten opplevde etter denne operasjonen smerter i lår, kneledd og hofte, i tillegg til nedsatt funksjon og en benlengdeforskjell på 2 cm.

Pasientskadenemndas vurdering

Pasienten krevde erstatning for utgifter til behandling og medisiner som følge av skadene han pådro seg. Pasientskadenemnda vurderte saken grundig og kom til følgende konklusjon:

  • Pasienten hadde fått innsatt en hofteprotese i 2013 og en ny protese i 2019. Pasientskadenemnda fant at det ikke forelå svikt ved selve utførelsen av operasjonene. Begge operasjonene ble ansett som medisinsk nødvendige og utført i tråd med god medisinsk praksis.
  • Pasienten hevdet at bruddet i hofteprotesen skyldtes en produksjonsfeil. Nemnda vurderte dette og fant at bruddet ikke kunne tilskrives teknisk svikt ved protesen, som er dekket av pasientskadeloven.
  • Imidlertid fant nemnda at bruddet i protesen førte til at pasienten måtte få innsatt en ny protese i 2019. Dette førte til benlengdeforskjell, smerteplager og nedsatt gangfunksjon. Pasientskadenemnda kom derfor til at pasienten hadde krav på erstatning for skaden som oppstod som følge av bruddet i protesen.

Konklusjon

I denne saken konkluderte Pasientskadenemnda med at pasienten hadde rett til erstatning for skaden som oppstod som følge av bruddet i hofteprotesen. Dette viser at det er viktig å være klar over sine rettigheter dersom man opplever problemer med en hofteprotese eller andre medisinske inngrep. Dersom du har lignende utfordringer, kan det være lurt å oppsøke juridisk rådgivning og undersøke om du har grunnlag for å kreve erstatning.

PSN-2021-9965: Hjerneskade og erstatningskrav etter svangerskap og fødselshjelp

av
Pasientskadeerstatning, Erstatning etter fødselshjelp, Hjerneskade hos barn, Medisinsk behandlingssvikt, Svangerskapsoppfølgning, Juridisk vurdering av pasientskader, Pasientskadeloven, Erstatningskrav ved feilbehandling, Komplisert medisinsk sak, Helsehjelp og erstatning, CTG-avlesning og fødsel, Barnehabilitering, Vakuumforløsning og erstatning, Advokat for pasientskade, Rettslig vurdering av medisinske saker, Pasientskadeadvokat, Erstatning for hjerneskade, Juridisk rådgivning i helsevesenet, Medisinsk behandling og ansvar, Barns rettigheter i helsevesenet, Erstatningsrett og medisinske feil, Pasientrettigheter og erstatning, Pasientsikkerhet og erstatning, Spesialistvurdering av medisinsk behandling, Pasientens advokat, Juridisk hjelp ved helseskader, Norsk pasientskadeerstatning, Helserett og erstatning, Erstatningsprosessen i helsevesenet, Medisinske komplikasjoner og erstatning.

Kan feilbehandling under svangerskapsoppfølgning, fødselshjelp og etterfølgende oppfølging føre til en hjerneskade som berettiger erstatning? Dette er kjernen i saken med referanse PSN-2021-9965, som har vært til behandling hos Pasientskadenemnda.

Saksgang og bakgrunn

Saken ble innklaget av pasientens advokat etter at Norsk pasientskadeerstatning (NPE) avslo kravet om erstatning i august 2021. Pasienten, en to år gammel jente, påstår å ha pådratt seg en hjerneskade som følge av feilbehandling i forbindelse med svangerskapsoppfølgning, fødselshjelp, og oppfølging etter fødselen, som foregikk i vinteren 2019 og våren 2020.

I tillegg til NPEs avslag, hevder pasientens advokat at det forelå kritikkverdige forhold ved fødselshjelpen. Han påpeker blant annet at syre/base-prøver ikke ble ansett som patologiske, selv når CTG-avlesningene viste avvik. Han stiller også spørsmål ved hvorfor det ikke var en lege til stede da CTG-resultatene var unormale, og pasientens mor ble forløst med vakuum.

Videre argumenterer advokaten for at oppfølgingen etter fødselen var mangelfull. Han fremhever at pasienten ble overført til barselavdelingen uten tilsyn, og først senere overført til barneintensiven etter 20 timer. Advokaten mener også at behandlingen av pasientens hjerneskade, som ble påvist, var utilstrekkelig med forsinket medisinering av spasmer og forsinket diagnose av epilepsi. Han stiller spørsmål ved om disse forsinkelsene kan ha forverret pasientens helsetilstand.

Pasientskadenemndas vurdering

Pasientskadenemnda har vurdert saken grundig, og deres vedtak er basert på pasientskadeloven. For at pasienten skal ha krav på erstatning, må behandlingen anses som sviktende i forhold til gjeldende medisinsk praksis på tidspunktet for behandlingen. Det er også et krav at behandlingen mest sannsynlig var årsaken til pasientens påståtte skade.

I denne saken konkluderer Pasientskadenemnda med at det ikke foreligger behandlingssvikt i forbindelse med svangerskapsoppfølgningen og fødselshjelpen. Mor fikk oppfølgning og behandling i tråd med medisinsk praksis, selv om det var noen uvanlige funn ved ultralyd. De finner heller ingen feil i oppfølgingen under fødselen, og argumenterer for at operativ vaginal forløsning med vakuum ble utført i henhold til god medisinsk praksis.

Vurderingen er basert på grundige analyser av kliniske funn, CTG-avlesninger, og andre relevante faktorer. Pasientskadenemnda påpeker også at det ikke var tegn på alvorlig oksygenmangel hos barnet før eller under fødselen.

Pasientskadenemnda finner heller ingen feil ved pasientens overføring til barselavdelingen eller ved oppfølgingen og behandlingen av spasmer og epilepsi. De argumenterer for at behandlingen var i tråd med medisinsk praksis.

Basert på denne vurderingen konkluderer Pasientskadenemnda med at pasienten ikke har pådratt seg en skade som skyldes behandlingssvikt, og dermed er det ikke grunnlag for erstatning.

Konklusjon

Saken PSN-2021-9965 er et eksempel på en kompleks sak der en pasient påstår å ha fått en hjerneskade som følge av feilbehandling under svangerskap og fødselshjelp. Pasientskadenemnda har grundig vurdert saken og kommet til at det ikke foreligger behandlingssvikt, og dermed er det ikke grunnlag for erstatning.

Dekning av pasienters advokatutgifter ved pasientskade: En veiledning til reglene

av
dekning av pasienters advokatutgifter, pasientskadeloven, juridisk bistand ved pasientskade, advokatutgifter ved pasientskade, pasientrettigheter, erstatning ved pasientskade, regler for advokatutgifter, Forskrift om dekning av pasienters utgifter til advokat, pasientskadesaker, pasientskadeloven § 11, rettigheter for pasienter, Justisdepartementet, salærsats for advokater, avkortninger i dekning, Norsk pasientskadeserstatning, Pasientskadenemnda, melding av erstatningskrav, prosedyrer ved pasientskade, erstatningsrett, erstatningssøknad, advokatbistand ved pasientskade, rettferdig erstatning, spesialisert advokat, pasientskadeadvokat, erstatningsprosess, juridisk veiledning, erfarne advokater, skifteadvokater, dekning av advokatutgifter, pasientskadeerstatning, rettigheter for pasientskadeloven

Når pasienter opplever skade som følge av medisinsk behandling, kan det oppstå behov for juridisk bistand. Pasientskadeloven gir visse rettigheter til pasienter, inkludert muligheten for å få dekket utgifter til advokat. I denne veiledningen skal vi se nærmere på dekning av pasienters advokatutgifter i henhold til pasientskadeloven og tilhørende forskrifter.

I henhold til Forskrift om dekning av pasienters utgifter til advokat etter pasientskadeloven § 11 er det klare retningslinjer for beregning av advokatutgifter. Utgiftene skal beregnes basert på en timesats som tilsvarer den gjeldende salærsatsen fastsatt av Justisdepartementet. Det er viktig å merke seg at beregningen skal gjøres ut fra den salærsatsen som var gjeldende da advokaten avsluttet arbeidet med saken.

I tilfeller der det vurderes at advokaten har brukt lengre tid på saken enn det som er rimelig og nødvendig, kan det foretas avkortninger i dekningen av utgifter. Dette vurderes av Norsk pasientskadeserstatning eller Pasientskadenemnda. Formålet med denne bestemmelsen er å sikre at pasientene får rimelig og nødvendig juridisk bistand uten unødig forlengelse eller uforholdsmessige kostnader.

Det er viktig å merke seg at forskriften kun får anvendelse når kravet om erstatning er meldt til Norsk pasientskadeserstatning i samsvar med reglene i pasientskadeloven § 9 etter ikrafttredelsen av denne forskriften. Det er derfor nødvendig å følge de gitte prosedyrene og melde kravet til riktig instans for å være berettiget til dekning av advokatutgifter.

Vi oppfordrer pasienter som vurderer å søke erstatning etter pasientskade til å sette seg grundig inn i reglene om dekning av advokatutgifter. Det kan være lurt å kontakte en erfaren advokat som spesialiserer seg på pasientskader for å få nødvendig veiledning og bistand gjennom prosessen.

Husk at din rett til dekning av advokatutgifter er en viktig del av pasientskadeloven, og den er der for å beskytte dine interesser og sikre at du får den rettferdige erstatningen du fortjener. Vær klar over dine rettigheter og søk den nødvendige juridiske bistanden for å få den beste mulige løsningen i din sak.

Ring oss