pasientrettigheter

Hvorfor ble klagen om erstatning for forsinket diagnostisering av overgangsalder avslått?

av
Pasientskadenemndas avgjørelse, Erstatning for forsinket diagnose, Tidlig overgangsalder, Pasientskadesaker, Helsehjelpsvurdering, Medisinsk praksis, Pasientskadeloven, Klageprosess, Pasientskadeerstatning, Kvinnens rettigheter, Medisinsk behandling, Infertilitet, Hormonbehandling, Eggdonasjon, Pasientrettigheter, Helsevesenet, Diagnosefeil, Medisinsk svikt, Pasientomsorg, Helseforsikring, Pasientbehandling, Sykehusvurdering, Legeansvar, Kvinnens helse, Pasientskadeerstatningssystem, Medisinsk feil, Behandlingsforsinkelser, Helsetjeneste, Pasientklager, Rettferdig erstatning, Helseundersøkelse

Pasientskadenemnda har nylig avgjort en sak (PSN-2021-8663) der en kvinne klaget på avslaget om erstatning for forsinket diagnostisering av overgangsalder. Vi skal se nærmere på denne saken og hvorfor klagen ble avvist.

Bakgrunn:

Kvinnen i saken opplevde symptomer som forstyrrelser i menstruasjonen, nattesvette og blødning fra brystet. Hun ble henvist til lege av sin fastlege i 2018, og hormonprøver ble tatt, som viste klimakterielle verdier. Fastlegen mistenkte at kvinnen hadde kommet i tidlig overgangsalder og henviste henne til gynekolog. Kvinnen avbestilte imidlertid gynekologtimen og fulgte ikke opp henvisningen.

I 2019 tok kvinnen kontakt med fastlegen igjen, og nye hormonprøver ble tatt. Disse prøvene viste også tegn til overgangsalder. Hun ble deretter henvist til sykehus for ytterligere utredning. Dessverre ble det ingen oppfølgende undersøkelse på grunn av manglende menstruasjon, og kvinnen fikk ingen time til undersøkelse som følge av henvisningen.

Det var først i 2020, etter flere henvendelser, at kvinnen ble undersøkt grundigere på sykehuset, og diagnosen tidlig overgangsalder ble bekreftet. Kvinnen ble deretter tilbudt hormonbehandling og informasjon om eggdonasjon.

Klagerens argumenter:

Kvinnen klaget på behandlingen hun hadde mottatt, og hevdet at fastlegen hadde mistenkt overgangsalderen uten at hun hadde kommet med slike antydninger selv. Hun mente også at fastlegen hadde ignorert hennes tilstand over flere år, noe som til slutt gjorde det umulig for henne å få egne biologiske barn. Hun hevdet også at hverken fastlegen eller sykehuset hadde informert henne om muligheten til å fryse ned egg, og at hun burde fått informasjon om behandlingstilbudene som var tilgjengelige i Norge tidligere.

Pasientskadenemndas vurdering:

Pasientskadenemnda vurderte klagen i henhold til pasientskadeloven. De erkjente at det hadde vært en svikt i helsehjelpen, spesielt knyttet til forsinkelsen i utredningen for tidlig overgangsalder. Denne forsinkelsen var på rundt 5 måneder, og de mente at det var i strid med alminnelig god medisinsk praksis. Det ble også påpekt at det ikke var tatt tilstrekkelige grep for å følge opp kvinnens tilstand.

Imidlertid fant nemnda ikke at denne svikten hadde ført til en merskade for kvinnen. Dette skyldtes at infertilitet utvikles gradvis, og det var allerede tidligere symptomer på tidlig overgangsalder. Derfor mente de at forsinkelsen i utredningen ikke hadde hatt en direkte innvirkning på kvinnens evne til å få egne barn. Nemnda konkluderte derfor med at kvinnen ikke hadde lidd en pasientskade som følge av svikten i helsehjelpen.

Konklusjon:

Selv om det var en anerkjent svikt i utredningen av kvinnens tilstand, fant Pasientskadenemnda at denne svikten ikke hadde forverret kvinnens situasjon i en slik grad at det kunne anses som en pasientskade i henhold til loven. Dermed ble klagen avvist, og kvinnen fikk ikke erstatning.

Det er viktig å merke seg at denne avgjørelsen ble tatt med bakgrunn i sakens spesifikke omstendigheter og vurdering av loven på det tidspunktet. Pasientskadesaker kan være komplekse, og resultatene kan variere avhengig av de individuelle omstendighetene i hver sak.

Kan man kreve erstatning for skade på hofteprotese?

av
Pasientskadeerstatning, Hofteprotese, Erstatningsrettigheter, Pasientskadeloven, Skadekrav, Medisinsk behandling, Svikt i behandling, Pasientrettigheter, Protosebrudd, Erstatningskrav, Helsehjelp, Pasientbehandling, Medisinsk svikt, Hofteoperasjon, Pasientskadenemnda, Erstatningsutmåling, Medisinsk praksis, Benlengdeforskjell, Pasientklage, Hofteprotesebrudd, Teknisk svikt, Pasientskade, Medisinsk invaliditet, Erstatningssak, Pasientvurdering, Helsevesen, Medisinske inngrep, Juridisk rådgivning, Pasientopplevelse, Pasientbehandlingsfeil

Pasientskadenemnda har nylig fattet vedtak i sak PSN-2022-3627, der en pasient krevde erstatning for smerteplager og nedsatt funksjon etter brudd i hofteprotese og operasjon av ny hofteprotese. Er du nysgjerrig på hva som skjedde i denne saken og hva slags erstatningsrettigheter du har når det gjelder hofteproteser? Vi gir deg en oversikt over sakens bakgrunn og Pasientskadenemndas vurdering.

Saksopplysninger

Saken dreier seg om en 57 år gammel mann som opplevde smerter i venstre hofte. Etter medisinske vurderinger ble det besluttet å gjennomføre en operasjon for å sette inn en hofteprotese i desember 2013. Pasienten ble fulgt opp med jevnlige kontroller og vurderinger.

I januar 2019 oppsøkte pasienten helsevesenet igjen etter en hendelse der han hadde falt på en tredemølle. Det ble oppdaget et brudd i hofteprotesen, og det ble gjennomført en ny operasjon for å erstatte protesen. Pasienten opplevde etter denne operasjonen smerter i lår, kneledd og hofte, i tillegg til nedsatt funksjon og en benlengdeforskjell på 2 cm.

Pasientskadenemndas vurdering

Pasienten krevde erstatning for utgifter til behandling og medisiner som følge av skadene han pådro seg. Pasientskadenemnda vurderte saken grundig og kom til følgende konklusjon:

  • Pasienten hadde fått innsatt en hofteprotese i 2013 og en ny protese i 2019. Pasientskadenemnda fant at det ikke forelå svikt ved selve utførelsen av operasjonene. Begge operasjonene ble ansett som medisinsk nødvendige og utført i tråd med god medisinsk praksis.
  • Pasienten hevdet at bruddet i hofteprotesen skyldtes en produksjonsfeil. Nemnda vurderte dette og fant at bruddet ikke kunne tilskrives teknisk svikt ved protesen, som er dekket av pasientskadeloven.
  • Imidlertid fant nemnda at bruddet i protesen førte til at pasienten måtte få innsatt en ny protese i 2019. Dette førte til benlengdeforskjell, smerteplager og nedsatt gangfunksjon. Pasientskadenemnda kom derfor til at pasienten hadde krav på erstatning for skaden som oppstod som følge av bruddet i protesen.

Konklusjon

I denne saken konkluderte Pasientskadenemnda med at pasienten hadde rett til erstatning for skaden som oppstod som følge av bruddet i hofteprotesen. Dette viser at det er viktig å være klar over sine rettigheter dersom man opplever problemer med en hofteprotese eller andre medisinske inngrep. Dersom du har lignende utfordringer, kan det være lurt å oppsøke juridisk rådgivning og undersøke om du har grunnlag for å kreve erstatning.

Hvordan fungerer vergemål og samtykke i helsevesenet?

av
ektefellers underholdsplikt, ekteskapsloven § 38, gjensidig økonomisk ansvar, husholdningsutgifter, felles økonomi i ekteskap, oppfostring av barn, ektefellers juridiske ansvar, økonomisk bidrag i ekteskapet, økonomisk samarbeid mellom ektefeller, familieøkonomi, forsørgelsesplikt, ektefellers plikter i ekteskapet, rettigheter og plikter i ekteskap, økonomiske rettigheter i ekteskapet, økonomisk trygghet i ekteskapet, rettslige spørsmål i ekteskap, samarbeid om økonomi, bidrag til felles utgifter, underhold av barn, økonomisk forpliktelse i ekteskap, avtaler om økonomi i ekteskapet, rettferdig fordeling av økonomiske byrder, samlivsbrudd og økonomi, juridisk rådgivning om ekteskapsøkonomi, familiejuss, rettslige spørsmål ved separasjon, økonomiske avtaler ved samlivsbrudd, barnebidrag etter skilsmisse, rettigheter ved ekteskapelig separasjon, skilsmisseavtaler, økonomisk beskyttelse ved samlivsbrudd.

I helsevesenet er det viktig å forstå hvordan vergemål og samtykkefunksjoner. Dette har stor betydning for pasienters rettigheter og autonomi.

Vilkår for vergemål

Ifølge vergemålsloven § 20 kan en person settes under vergemål dersom de på grunn av sinnslidelse, inkludert demens, psykisk utviklingshemming, rusmiddelmisbruk, alvorlig spilleavhengighet eller alvorlig svekket helbred, ikke er i stand til å ivareta sine interesser. Dette er en viktig lovmessig mekanisme som brukes for å beskytte sårbare individer.

En person som settes under vergemål, må normalt gi skriftlig samtykke til opprettelsen av vergemålet, omfanget av vergemålet og hvem som skal være verge. Dette er for å respektere pasientens autonomi og rettigheter. Imidlertid kreves det ikke samtykke hvis vergemålet omfatter fratakelse av den rettslige handleevnen.

Det er også mulig å opprette vergemål for personer under 18 år i spesielle tilfeller når dette anses nødvendig for å beskytte deres interesser når de når myndighetsalderen, som beskrevet i samme paragraf.

Vurdering for vergemål

I forarbeidet til vergemålsloven, Ot.prp.nr 110(2008-2009), beskrives hvordan man skal vurdere om en person trenger verge. Hovedvurderingen er om personen er i stand til å ivareta seg selv og sine interesser på en tilfredsstillende måte i forhold til det som anses som normalt. Det gjøres en helhetsvurdering med fokus på å bevare personens integritet. Vergemålet skal ikke være mer omfattende enn nødvendig, og det må tilpasses personens spesifikke hjelpebehov. Vergemålet må også være skriftlig dokumentert.

Samtykke og samtykkekompetanse

Normalt sett må en person samtykke til vergemålet, men dette kravet bortfaller dersom personen ikke er i stand til å forstå hva samtykke innebærer. I slike tilfeller vil personen bli fratatt sin rettslige handleevne, og en verge vil bli oppnevnt av statsforvalteren, i henhold til vergemålsloven § 25.

Fremtidsfullmakt som alternativ

En person har også muligheten til å opprette en fremtidsfullmakt. Dette er en fullmakt som gir noen fullmakt til å handle på vegne av personen i fremtiden. En slik fullmakt kan trekkes tilbake eller endres så lenge personen har samtykkekompetanse og kan handle på egne vegne. Når personen ikke lenger kan ivareta sine egne interesser, blir fullmakten aktivert. Dette gir personen en viss grad av kontroll over hvem som skal handle på deres vegne.

Viktigheten av riktig vurdering

En sak omtalt på sivilombudet.no illustrerer viktigheten av korrekt vurdering. I denne saken ble en søster fratatt retten til å være verge for sin bror etter en bekymringsmelding fra kommuneoverlegen. Statsforvalteren besluttet dette, men sivilombudsmannen kom til at dette ikke var en gyldig avgjørelse i henhold til forvaltningsloven. Det ble påpekt at det ikke var tilstrekkelig grunnlag for å frata søsteren vergeoppdraget, og at flere opplysninger burde vært kartlagt før beslutningen ble tatt. Dette viser hvor nøye vurderinger må være, og at vergemålsprosessen må ivareta pasientens rettigheter og integritet.

Hvordan fungerer samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven?

av
samtykke, pasientrettigheter, helsehjelp, autonomi, samtykkekompetanse, informert samtykke, trekke tilbake samtykke, helseinformasjon, helsepersonell, pasientinformasjon, lovgrunnlag, rettigheter, pasientmedvirkning, pasientautonomi, helseopplysninger, samtykkeprosessen, modenhetsvurdering, helsestatus, barns rettigheter, barnevern, foreldreansvar, samtykke på vegne av barn, pasientopplysninger, helserettigheter, rettsgrunnlag, nødvendig informasjon, helsebehandling, samtykkeprinsipp, individuell vurdering, samtykkehåndtering.

Pasient- og brukerrettighetsloven har en sentral bestemmelse som regulerer samtykke til helsehjelp, og det er viktig å forstå hvordan dette fungerer.

Hovedregelen om samtykke

Som det står i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, kan helsehjelp kun gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. Dette prinsippet er sentralt for å respektere pasientens autonomi og rettigheter.

For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Det betyr at helsepersonell er pliktig til å sørge for at pasienten har tilstrekkelig informasjon før de kan be om eller gi sitt samtykke til behandling.

Trekke tilbake samtykket

Pasienten har også rett til å trekke tilbake samtykket sitt. Dette er en viktig del av pasientens rettigheter, og det står klart formulert i loven. Dersom pasienten trekker tilbake samtykket, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis. Dette bidrar til at pasienten kan ta velinformerte beslutninger om sin egen helse.

Hvem kan gi samtykke?

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 finner vi reglene for hvem som har rett til å gi samtykke til helsehjelp. Hovedregelen er at personer over 18 år har rett til å samtykke, med mindre det foreligger unntak i annen lov.

For personer mellom 12 og 18 år gjelder det spesielle regler som tar hensyn til deres modenhetsnivå og hva slags behandling som skal utføres. Det skal alltid gjøres en individuell vurdering av pasientens modenhet og forståelse av samtykkeprosessen.

Manglende samtykkekompetanse

Dersom en pasient lider av fysiske eller psykiske forstyrrelser som forhindrer dem i å forstå hva samtykke innebærer, kan samtykkekompetansen delvis eller helt bortfalle. Det er den som yter helsehjelpen som må vurdere om pasienten mangler samtykkekompetanse, og dette skal skje ut ifra en helhetsvurdering av pasientens tilstand.

Dersom det besluttes at pasienten ikke har samtykkekompetanse, skal dette dokumenteres skriftlig. Dersom mulig, skal dette også legges frem for pasienten selv og pasientens nærmeste pårørende så snart som mulig etter beslutningen er tatt.

Samtykke på vegne av barn

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 omhandler reglene rundt samtykke på vegne av barn. Foreldre med foreldreansvar har rett til å samtykke på vegne av barn under 16 år, med unntak for barn mellom 12 og 16 år som kan samtykke selv, avhengig av situasjonen. Barnevernet har rett til å samtykke til helsehjelp for barn under 16 år som er under deres omsorg.

I alle tilfeller er det viktig at barnets mening blir vurdert og tatt hensyn til, og denne vurderingen skal variere basert på alder og modenhet hos barnet. Når barnet fyller 12 år, skal deres mening legges stor vekt på når det gjelder beslutninger om egen helsehjelp.

Opplysningsplikt; hvilke regler gjelder i helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven?

av
Opplysningsplikt, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven, taushetsplikt, nødsituasjon, omsorgssvikt, meldingsplikt, psykolog, rettssak, samtykke, alvorlig skade, kommunale tjenester, lovgivning, pasientrettigheter, helsepersonell, barnevern, regelverk, sikkerhet, informasjon, vitne, samfunnets interesse, rettssystem, taushetsbelagte opplysninger, justisminister, politi, sårbarhet, kommunale helse- og omsorgstjenester, planlegging, styring, utvikling.

I Norge er det strenge regler som pålegger helsepersonell opplysningsplikt i visse situasjoner. Dette er viktige bestemmelser som er utformet for å beskytte både enkeltpersoner og samfunnet som helhet. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva opplysningsplikten innebærer, hvilke regler som gjelder, og hvorfor den er så viktig.

Hva sier helsepersonelloven om opplysningsplikt?

Helsepersonelloven, nærmere bestemt i Kapittel 6, fastsetter klare retningslinjer for helsepersonells opplysningsplikt. Denne loven krever at helsepersonell må gi informasjon og opplysninger i visse tilfeller, spesielt når det er fare for alvorlig skade på person eller eiendom. I tillegg pålegger den helsepersonell å melde fra til barnevernet dersom de mistenker grov omsorgssvikt eller manglende behandling/oppfølging.

Når skal opplysninger gis?

Ifølge helsepersonelloven §31 skal brannvesen og politi varsles når helsepersonell anser at det kan oppstå alvorlig skade på person eller eiendom. Dette er en viktig bestemmelse som er utformet for å sikre rask respons i nødsituasjoner.

Videre, i henhold til helsepersonelloven §33, har helsepersonell en plikt til å melde til barnevernet dersom de mistenker grov omsorgssvikt eller manglende behandling/oppfølging. Dette er for å beskytte sårbare barn og unge.

Hva sier helse- og omsorgstjenesteloven?

I tillegg til helsepersonelloven, har vi også helse- og omsorgstjenesteloven som regulerer opplysningsplikten. I § 5-8 av denne loven finner vi bestemmelser om meldingsplikt til kommuneadministrasjonen. Kommunen kan pålegge personell som yter tjenester etter denne loven å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utlevering av taushetsbelagte opplysninger kan kun skje med samtykke fra den opplysningene angår, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov.

Dekning av pasienters advokatutgifter ved pasientskade: En veiledning til reglene

av
dekning av pasienters advokatutgifter, pasientskadeloven, juridisk bistand ved pasientskade, advokatutgifter ved pasientskade, pasientrettigheter, erstatning ved pasientskade, regler for advokatutgifter, Forskrift om dekning av pasienters utgifter til advokat, pasientskadesaker, pasientskadeloven § 11, rettigheter for pasienter, Justisdepartementet, salærsats for advokater, avkortninger i dekning, Norsk pasientskadeserstatning, Pasientskadenemnda, melding av erstatningskrav, prosedyrer ved pasientskade, erstatningsrett, erstatningssøknad, advokatbistand ved pasientskade, rettferdig erstatning, spesialisert advokat, pasientskadeadvokat, erstatningsprosess, juridisk veiledning, erfarne advokater, skifteadvokater, dekning av advokatutgifter, pasientskadeerstatning, rettigheter for pasientskadeloven

Når pasienter opplever skade som følge av medisinsk behandling, kan det oppstå behov for juridisk bistand. Pasientskadeloven gir visse rettigheter til pasienter, inkludert muligheten for å få dekket utgifter til advokat. I denne veiledningen skal vi se nærmere på dekning av pasienters advokatutgifter i henhold til pasientskadeloven og tilhørende forskrifter.

I henhold til Forskrift om dekning av pasienters utgifter til advokat etter pasientskadeloven § 11 er det klare retningslinjer for beregning av advokatutgifter. Utgiftene skal beregnes basert på en timesats som tilsvarer den gjeldende salærsatsen fastsatt av Justisdepartementet. Det er viktig å merke seg at beregningen skal gjøres ut fra den salærsatsen som var gjeldende da advokaten avsluttet arbeidet med saken.

I tilfeller der det vurderes at advokaten har brukt lengre tid på saken enn det som er rimelig og nødvendig, kan det foretas avkortninger i dekningen av utgifter. Dette vurderes av Norsk pasientskadeserstatning eller Pasientskadenemnda. Formålet med denne bestemmelsen er å sikre at pasientene får rimelig og nødvendig juridisk bistand uten unødig forlengelse eller uforholdsmessige kostnader.

Det er viktig å merke seg at forskriften kun får anvendelse når kravet om erstatning er meldt til Norsk pasientskadeserstatning i samsvar med reglene i pasientskadeloven § 9 etter ikrafttredelsen av denne forskriften. Det er derfor nødvendig å følge de gitte prosedyrene og melde kravet til riktig instans for å være berettiget til dekning av advokatutgifter.

Vi oppfordrer pasienter som vurderer å søke erstatning etter pasientskade til å sette seg grundig inn i reglene om dekning av advokatutgifter. Det kan være lurt å kontakte en erfaren advokat som spesialiserer seg på pasientskader for å få nødvendig veiledning og bistand gjennom prosessen.

Husk at din rett til dekning av advokatutgifter er en viktig del av pasientskadeloven, og den er der for å beskytte dine interesser og sikre at du får den rettferdige erstatningen du fortjener. Vær klar over dine rettigheter og søk den nødvendige juridiske bistanden for å få den beste mulige løsningen i din sak.

Lov om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (pasientforløp i spesialisthelsetjenesten) § 2-2 a.Rett til vurdering, tidsfrist, tidspunkt og informasjon om nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten

av
selveie bolig, husstandsfellesskap opphører, rett til bolig, innbo ved opphør, rettigheter ved samlivsbrudd, juridiske rettigheter ved brudd, boligoppgjør, deling av felles bolig, husstandsfellesskapsloven, § 3 rettigheter, boligretter ved opphør, innbo ved samlivsbrudd, juridisk veiledning bolig, felles hjem rettigheter, oppgjør etter samlivsbrudd, rett til egen bolig, deling av eiendom, boligrettigheter etter brudd, felles hjem lover, juridisk rådgivning samlivsbrudd, rett til husleiekontrakt, rett til å løse inn andel, overta boligeiendom, rett til innbo, rett til bruksrett, boligdeling, rett til boligeiendom, felles hjem regler, husstandsfellesskap lov, rettigheter ved opphør av felles bolig

Å sikre pasienters rett til nødvendig helsehjelp er en viktig prioritet i helse- og omsorgstjenesten. Lov om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven mv. (pasientforløp i spesialisthelsetjenesten) § 2-2 a gir pasienter klare rettigheter når de søker eller trenger helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. I dette blogginnlegget skal vi utforske de forskjellige aspektene ved retten til vurdering, tidsfrist, tidspunkt og informasjon om nødvendig helsehjelp.

Pasienter som henvises til spesialisthelsetjenesten har rett til å få en vurdering av om de har rett til nødvendig helsehjelp. Denne vurderingen skal skje innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen. Pasienten skal få informasjon om denne vurderingen, basert på henvisningen som er sendt. Dersom pasienten vurderes å ha rett til nødvendig helsehjelp, har de også rett til å få fastsatt en faglig forsvarlig tidsfrist for når helsehjelpen skal være påbegynt, samt et konkret tidspunkt for oppstarten av helsehjelpen innenfor denne tidsfristen. Dette sikrer at pasientene får en forsvarlig behandling og et faglig godt pasientforløp.

Informasjon spiller en avgjørende rolle i pasienters rettigheter. Innen 10 virkedager etter at spesialisthelsetjenesten har mottatt henvisningen, har pasienten rett til å få informasjon om vurderingen av retten til nødvendig helsehjelp, det fastsatte tidspunktet for oppstart av helsehjelpen, den fastsatte tidsfristen for når helsehjelpen senest skal være påbegynt, samt klageadgangen, klagefristen og fremgangsmåten ved klage. Den henvisende instansen skal også få samme informasjon som pasienten. Dette sikrer at pasienten er godt informert og kan ta informerte beslutninger angående sin helsehjelp.

Det er viktig å merke seg at pasienter med mistanke om alvorlig eller livstruende sykdom har rett til raskere vurdering av retten til nødvendig helsehjelp, fastsettelse av tidsfrist og tidspunkt, samt informasjon enn det som er angitt i andre og tredje ledd. Dette sikrer at pasienter med akutt behov får den nødvendige oppfølgingen så raskt som mulig.

De regionale helseforetakene har også en rolle i fastsettelsen av tidsfristen og tidspunktet etter andre ledd. De kan bestemme hvilke institusjoner som skal ha denne myndigheten når pasienten er henvist til tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelavhengighet. I tillegg kan de regionale helseforetakene bestemme at private virksomheter med avtaler med et regionalt helseforetak også kan vurdere retten til nødvendig helsehjelp og fastsette tidsfrist og tidspunkt etter andre ledd.

Departementet har myndighet til å gi forskrifter som gir nærmere bestemmelser om fastsettelse av tidsfrist og informasjon om denne, spesielt for barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet. Departementet kan også gi forskrifter som angår fastsettelse av tidspunktet etter andre ledd og retten til raskere vurdering for visse pasientgrupper. Videre kan det også fastsettes forskrifter om hvilke private virksomheter som har myndighet til å vurdere retten til nødvendig helsehjelp og fastsette tidsfrist og tidspunkt etter andre ledd.

Denne loven gir en klar struktur og retningslinjer for retten til vurdering, tidsfrist, tidspunkt og informasjon om nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det er viktig for pasienter å være klar over sine rettigheter og få den helsehjelpen de trenger innenfor forsvarlige tidsfrister og med god informasjon. Lovens bestemmelser bidrar til å sikre en effektiv og rettferdig behandling av pasienter i spesialisthelsetjenesten.

Ring oss