Pasientskadenemnda har nylig avgjort en sak (PSN-2021-8663) der en kvinne klaget på avslaget om erstatning for forsinket diagnostisering av overgangsalder. Vi skal se nærmere på denne saken og hvorfor klagen ble avvist.
Bakgrunn:
Kvinnen i saken opplevde symptomer som forstyrrelser i menstruasjonen, nattesvette og blødning fra brystet. Hun ble henvist til lege av sin fastlege i 2018, og hormonprøver ble tatt, som viste klimakterielle verdier. Fastlegen mistenkte at kvinnen hadde kommet i tidlig overgangsalder og henviste henne til gynekolog. Kvinnen avbestilte imidlertid gynekologtimen og fulgte ikke opp henvisningen.
I 2019 tok kvinnen kontakt med fastlegen igjen, og nye hormonprøver ble tatt. Disse prøvene viste også tegn til overgangsalder. Hun ble deretter henvist til sykehus for ytterligere utredning. Dessverre ble det ingen oppfølgende undersøkelse på grunn av manglende menstruasjon, og kvinnen fikk ingen time til undersøkelse som følge av henvisningen.
Det var først i 2020, etter flere henvendelser, at kvinnen ble undersøkt grundigere på sykehuset, og diagnosen tidlig overgangsalder ble bekreftet. Kvinnen ble deretter tilbudt hormonbehandling og informasjon om eggdonasjon.
Klagerens argumenter:
Kvinnen klaget på behandlingen hun hadde mottatt, og hevdet at fastlegen hadde mistenkt overgangsalderen uten at hun hadde kommet med slike antydninger selv. Hun mente også at fastlegen hadde ignorert hennes tilstand over flere år, noe som til slutt gjorde det umulig for henne å få egne biologiske barn. Hun hevdet også at hverken fastlegen eller sykehuset hadde informert henne om muligheten til å fryse ned egg, og at hun burde fått informasjon om behandlingstilbudene som var tilgjengelige i Norge tidligere.
Pasientskadenemndas vurdering:
Pasientskadenemnda vurderte klagen i henhold til pasientskadeloven. De erkjente at det hadde vært en svikt i helsehjelpen, spesielt knyttet til forsinkelsen i utredningen for tidlig overgangsalder. Denne forsinkelsen var på rundt 5 måneder, og de mente at det var i strid med alminnelig god medisinsk praksis. Det ble også påpekt at det ikke var tatt tilstrekkelige grep for å følge opp kvinnens tilstand.
Imidlertid fant nemnda ikke at denne svikten hadde ført til en merskade for kvinnen. Dette skyldtes at infertilitet utvikles gradvis, og det var allerede tidligere symptomer på tidlig overgangsalder. Derfor mente de at forsinkelsen i utredningen ikke hadde hatt en direkte innvirkning på kvinnens evne til å få egne barn. Nemnda konkluderte derfor med at kvinnen ikke hadde lidd en pasientskade som følge av svikten i helsehjelpen.
Konklusjon:
Selv om det var en anerkjent svikt i utredningen av kvinnens tilstand, fant Pasientskadenemnda at denne svikten ikke hadde forverret kvinnens situasjon i en slik grad at det kunne anses som en pasientskade i henhold til loven. Dermed ble klagen avvist, og kvinnen fikk ikke erstatning.
Det er viktig å merke seg at denne avgjørelsen ble tatt med bakgrunn i sakens spesifikke omstendigheter og vurdering av loven på det tidspunktet. Pasientskadesaker kan være komplekse, og resultatene kan variere avhengig av de individuelle omstendighetene i hver sak.
