Arveloven § 14 adresserer spørsmålet om retten til uskifte for den lengstlevende ektefellen når den andre ektefellen dør. Denne bestemmelsen, som i stor grad korresponderer med § 9 i tidligere arvelov og § 12 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014:1, er sentral for forståelsen av hvordan felles eiendeler håndteres etter et dødsfall.
Ifølge denne bestemmelsen har den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet overfor førstavdødes andre arvinger etter loven. Imidlertid har den lengstlevende også rett til å sitte i uskifte med særeie under bestemte forutsetninger. Det innebærer at de private eiendelene til den førstavdøde ektefellen kan også inngå i uskifteboet, med mindre det er avtalt noe annet eller bestemt av giver eller testator.
Det er viktig å merke seg at for arvinger som er mindreårige eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kreves det samtykke både fra vergen og statsforvalteren for å inngå uskifte. I tillegg kan det settes vilkår for dette samtykket.
Hvis arvelateren eller den lengstlevende allerede sitter i uskifte fra før av når arvelateren dør, må det første uskifteboet skiftes før det kan etableres et nytt uskifte etter arvelateren.
Dersom den lengstlevende er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, er det vergen som med samtykke fra statsforvalteren begjærer uskifte.
Denne bestemmelsen reflekterer en balanse mellom respekten for den lengstlevende ektefellens rett til å beholde familiens eiendeler, og behovet for å beskytte arvingene. Den legger også opp til en viss fleksibilitet ved at den tillater forutsetninger for uskifte å bli bestemt i ektepakt, avtale med arvingene, eller bestemt av giver eller testator.
Det er viktig å merke seg at det kan være betydelig juridisk kompleksitet forbundet med uskifte, og det kan være nyttig å søke juridisk rådgivning i forbindelse med denne prosessen. Som alltid er det viktig at alle berørte parter har forståelse for sine rettigheter og plikter under loven.