WADVOKATFIRMAETWULFF MPADVOKATMARITA PEDERSEN KONTORFELLESSKAP  |  STERKERE SAMMEN FOR DEG
Trenger du hjelp?Kontakt oss

Innlevering, oppbevaring og utlevering av testament etter arveloven § 63

av
testament, arveloven, oppbevaring, innlevering, utlevering, arv, testamentariske disposisjoner, arveoppgjør, rettslige krav, testamentets gyldighet, fullmakt, identifikasjon, tingretten, juridisk dokument, arvefordeling, kvittering, advokat, arvelovens bestemmelser, skriftlig fullmakt, testamentarisk vilje, arvinger, rettigheter, arvelovgivning, testamentshåndtering, testator, gjensidig testament, felles testament, arverett, arveprosess, arv og skifte.

Et testament er et juridisk dokument som bærer stor betydning for arveoppgjøret og fordelingen av en persons eiendeler etter vedkommendes bortgang. Arveloven § 63 regulerer prosedyrene rundt innlevering, oppbevaring og utlevering av testamenter i Norge. I dette blogginnlegget skal vi se nærmere på de forskjellige aspektene knyttet til testamenters behandling i henhold til loven.

Innlevering av testament

For at et testament skal oppbevares av tingretten etter arveloven § 63, må det innleveres korrekt i samsvar med lovens krav. Testator, det vil si personen som oppretter testamentet, kan selv levere det inn, eller så kan en fullmektig handle på vegne av testator med en skriftlig fullmakt. Uansett hvem som leverer testamentet, er det viktig at den som gjør det, identifiserer seg på riktig måte.

Dersom testator selv leverer testamentet, må han eller hun identifisere seg, vanligvis med godkjent legitimasjon som inneholder bilde og navnetrekk. Dette kan være pass, førerkort eller bankkort med bilde. Hvis testamentet derimot blir sendt per post, må det følge med en kopi av identifikasjonsdokumentet. Det er verdt å merke seg at det kan gjøres unntak fra kravet om skriftlig fullmakt og identifikasjon når fullmektigen er testators advokat.

Ved innlevering av gjensidige eller felles testamenter, må det også legges frem skriftlig fullmakt fra alle testatorene, med mindre det er åpenbart unødvendig.

Kvittering for deponering

Når testamentet er levert inn til tingretten, skal testator motta en kvittering for deponeringen. Denne kvitteringen er svært viktig, da den inneholder informasjon om hvem som har levert testamentet til oppbevaring. Dersom tingretten allerede har ett eller flere av testators tidligere testamenter, vil kvitteringen også opplyse om dette.

Dersom det innsendte testamentet er av typen gjensidig eller felles testament, vil kvitteringen i stedet gi informasjon om at tingretten kan gi opplysninger om andre testamenter som testatoren eventuelt har til oppbevaring i tingretten, etter henvendelse.

Å forstå reglene rundt innlevering, oppbevaring og utlevering av testamenter er av avgjørende betydning for å sikre at ens siste ønsker blir oppfylt. Det er derfor viktig å være klar over de formelle kravene som loven stiller, samt å sørge for å motta og oppbevare kvitteringen for deponeringen nøye. På denne måten kan man bidra til å sikre en smidig og rettferdig arvefordeling i tråd med ens eget testamente og lovens bestemmelser.

Arverett etter fem års samboerskap: Testamentets betydning

av
arv, samboer, arverett, testament, § 13, samboerskap, grunnbeløp, livsarvinger, pliktdelsarv, testasjonsfrihet, legalarverett, arvefallet, arveloven, økonomisk trygghet, arvefordeling, fem års samboerskap, arvefallet, arvelater, arv etter samboer, testamentarv

Arveloven har bestemmelser som regulerer arverettigheter for samboere, og blant disse finner vi § 13. Denne paragrafen gir arvelateren muligheten til å fastsette i sitt testament at en samboer, som han eller hun har delt livet med de siste fem årene før dødsfallet, skal ha rett til arv. Denne retten strekker seg opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved tidspunktet for arvefallet, uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv etter § 50.

Hva betyr dette i praksis? La oss bryte ned betydningen av denne bestemmelsen.

Arveloven gir arvelateren makten til å bestemme hvordan arven skal fordeles etter hans eller hennes død. Dette inkluderer også retten til å begunstige en samboer som har vært en viktig del av arvelaterens liv.

For at denne bestemmelsen skal gjelde, må samboerne ha bodd sammen de siste fem årene før arvefallet. Dette er en viktig tidsramme som skiller samboerens arverett etter § 13 fra andre bestemmelser om samboerarv.

Det mest bemerkelsesverdige med § 13 er at samboerens arverett er uavhengig av om arvelateren etterlater seg livsarvinger. Dette betyr at selv om det er livsarvinger, kan samboeren likevel ha rett til en betydelig arv. Livsarvingenes pliktdelsarv etter § 50 kommer ikke i konflikt med samboerens rett til arv opp til fire ganger grunnbeløpet.

Arvefallet som Avgjørende Tidspunkt

En viktig presisering er at det er tidspunktet for arvefallet som er avgjørende for beregningen av grunnbeløpet. Dette betyr at selv om arvelateren og samboeren har bodd sammen i fem år, kan beløpet endre seg over tid avhengig av utviklingen i folketrygdens grunnbeløp.

Samboerens Legalarverett

Det er viktig å merke seg at § 13 kun har betydning hvis arvelateren etterlater seg særskilte livsarvinger. Hvis arvelateren ikke har livsarvinger, har han eller hun full testasjonsfrihet, og samboeren vil kunne arve etter testamentets vilkår uten begrensninger.

I tilfeller der arvelateren og samboeren har felles livsarvinger, vil samboeren også kunne ha legalarverettigheter som gir ham eller henne rett til arv, selv uten testament.

Arveloven § 12: Arverett for samboere med felles barn

av
arverett for samboere, arv og samboerskap, arvelovens § 12, arv med felles barn, samboerarv, testament og arv, arverettigheter for samboere, arv og livsarvinger, arv og arveloven, arvefallet og samboere, arv ved dødsfall, arverett og testament, samboeravtale og arv, arv og juridiske rettigheter, arv og økonomisk trygghet, samboers arverett, arv og familiesituasjon, arv og rettslige forpliktelser, arv og formuefordeling, arv og testamentvurdering, arverett og juridiske spørsmål

Arveloven inneholder bestemmelser som regulerer arverettigheter for ulike kategorier av arvinger. En viktig gruppe som er omfattet av arveloven, er samboere med felles barn. I denne artikkelen skal vi se nærmere på Arveloven § 12, som gir samboere med felles barn visse arverettigheter.

Samboere med felles barn har arverett

Ifølge Arveloven § 12 har den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, rett til en arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Denne bestemmelsen sikrer at samboere med felles barn blir ivaretatt økonomisk ved arvelaterens bortgang.

Det er viktig å merke seg at denne retten til arv gjelder selv om det er livsarvinger etter arvelateren. Med andre ord, samboeren har en selvstendig arverett uavhengig av eventuelle livsarvinger som arvelateren måtte ha hatt.

Begrensning av arveretten ved testament

Som med andre arvinger, kan også samboerens rett til arv etter Arveloven § 12 begrenses ved testament. Imidlertid er det et viktig vilkår som må oppfylles for at en slik begrensning skal være gyldig. Samboeren må ha fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Dette kravet er innført for å sikre at samboeren har kjennskap til eventuelle endringer i arvefordelingen som er vedtatt i testamentet.

Det er likevel en unntaksbestemmelse i loven som sier at kravet om kunnskap om testamentet ikke gjelder hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle samboeren om testamentet. Dette kan for eksempel være tilfelle hvis samboeren er på ukjent adresse eller ikke lar seg kontakte på en rimelig måte.

Opphør av ektefellens arverett ved separasjon og skilsmisse

av
arverett, ektefelle, separasjon, skilsmisse, Arveloven § 11, arv og skifte, familielov, arverettigheter, testament, juridiske prosesser, arv etter separasjon, rettigheter ved skilsmisse, ekteskapsoppløsning, arv og rettslig oppgjør, familielovgivning, arv og ekteskapsstatus, arv etter dødsfall, arveoppgjør, arverettslige bestemmelser, ekteskapsrettslige konsekvenser

Ektefellers rettigheter når det gjelder arv er underlagt en rekke bestemmelser som tar hensyn til ekteskapets status og situasjonen ved arvelaterens død. En av disse bestemmelsene er nedfelt i Arveloven § 11, som regulerer hvordan ektefellens arverett påvirkes av separasjon og skilsmisse.

Bakgrunn og intensjon

Hensikten med denne bestemmelsen er å klargjøre konsekvensene av separasjon og skilsmisse når det gjelder ektefellens arverettigheter. Dette er av stor betydning for å sikre at arvelaterens ønsker blir ivaretatt i tråd med den faktiske familiesituasjonen.

Ektefellens arverett før opphør

Før vi går nærmere inn på hvordan separasjon og skilsmisse påvirker arveretten, la oss se på ektefellens arverett i utgangspunktet. Ifølge §§ 8 og 9 i Arveloven har ektefellen rett til en viss del av arven, avhengig av om arvelateren etterlater seg livsarvinger eller nærmeste slektsarvinger. Dette utgjør normalt en andel som kan variere basert på familieforholdene.

Opphør av arverett ved separasjon og skilsmisse

Arveloven § 11 fastslår klart at dersom en av ektefellene har begjært separasjon eller fremsatt stevning med krav om skilsmisse før arvelateren døde, og denne begjæringen eller stevningen er mottatt av statsforvalteren eller retten før dødsfallet, opphører ektefellens arverett etter §§ 8 og 9. Dette betyr at ektefellen ikke lenger har rett til å arve i samsvar med disse bestemmelsene.

Formålet med opphøret

Opphøret av arveretten i slike tilfeller tjener til å sikre at ektefellens ønske om å avslutte ekteskapet blir respektert og at arvelateren ikke blir tvunget til å etterlate arv til en ektefelle som ikke lenger er ønsket som arving.

Unntak fra opphøret

Det er likevel viktig å merke seg at det finnes unntak fra opphøret av ektefellens arverett. Hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om separasjon eller skilsmisse, gjelder ikke opphøret. Dette tar hensyn til situasjoner der det av praktiske eller følelsesmessige årsaker ikke har vært mulig å gi melding om slike juridiske prosesser.

Arveloven § 10: Inngrep i ektefellens arverett ved testament

av
arveloven, testament, ektefellens arverett, arv ved testament, testamentarisk disposisjon, arv og ektefeller, arv og familie, arverettigheter, testamentariske begrensninger, arvelovbestemmelser, arv og testamentariske vilkår, arv og arvinger, folketrygdens grunnbeløp, testamentets betydning, arvefallet, testators vilje, arverettslige begrensninger, testamentets gyldighet, arv og rettigheter

Ektefellens rett til arv etter §§ 8 og 9 kan begrenses ved testament bare dersom han eller hun har fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død. Dette vilkåret om at ektefellen må ha fått kjennskap til testamentet, er imidlertid ikke gjeldende dersom det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentets innhold.

Det er viktig å merke seg at et beløp tilsvarende seks ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet ikke kan tilbakeholdes fra ektefellen i henhold til testamentet. Dersom arvelateren etterlater seg livsarvinger, reduseres denne beløpsgrensen til fire ganger folketrygdens grunnbeløp etter første punktum.

Testamentets innhold kan altså begrense ektefellens arverett, men kun under visse forutsetninger som loven fastsetter. Dette sikrer en viss grad av beskyttelse for ektefellen, samtidig som testators ønske om fordeling av arv respekteres, så lenge ektefellen er informert om det.

Arveloven § 9: Ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger

av
arverett ektefelle, Arveloven § 9, arvefordeling, minstearv, arv, ektefellens rettigheter, arveregler, arvelov, slektsarvinger, arvelater, juridisk arv, arveandel, norsk arverett, arverettigheter, arvelovgivning, arv og ekteskap, arveoppgjør, arvefordeling ved død, arv i Norge, arverett uten livsarvinger

I arveretten er det flere nyanser og betingelser som kommer til spill når en av partene i et ekteskap går bort. Arveloven, som regulerer fordelingen av eiendeler etter en avdød person, inneholder bestemmelser som sikrer ektefellen økonomisk trygghet avhengig av ulike omstendigheter. I dette innlegget vil vi utforske Arveloven § 9, som omhandler ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger.

Ektefellen har rett til halvparten av arven

Når en avdød person ikke har livsarvinger, men nærmeste slektsarvinger er foreldrene eller deres etterkommere, gir Arveloven § 9 ektefellen rett til halvparten av arven. Dette betyr at ektefellen vil motta en betydelig del av arven, selv om det er andre arvinger i bildet.

Minstearv som gir økonomisk sikkerhet

Uansett hva arvelateren etterlater seg av slektsarvinger, har ektefellen likevel rett til en minstearv. Denne minstearven tilsvarer seks ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Minstearven er en viktig bestemmelse som sikrer ektefellen en viss grad av økonomisk trygghet, uavhengig av størrelsen på arven.

Ektefellen arver alt når det ikke er livsarvinger eller nære slektsarvinger

Arveloven § 9 tar også høyde for situasjoner der arvelateren ikke etterlater seg verken livsarvinger eller nære slektsarvinger som nevnt tidligere. I slike tilfeller arver ektefellen hele arven. Dette gir ektefellen en betydelig rettighet når det ikke er andre arvinger i henhold til loven.

Sammenheng med andre deler av Arveloven

Arveloven § 9 samvirker med andre deler av loven, spesielt § 8, som regulerer ektefellens arverett når det er livsarvinger etter arvelateren. Denne samspillende reguleringen sikrer en rimelig og balansert fordeling av arven i ulike scenarier.

Ektefellens arverett når det er livsarvinger

av
arveloven, ektefelle, arverett, livsarvinger, minstearv, arvefallet, juridisk arv, arvelater, arvefordeling, økonomisk trygghet, arveregler, arv og testament, arv og familie, arveprosess, arverettigheter, arveandel, arverett for ektefelle, arveoppgjør, arverett i Norge, arverettigheter for livsarvinger

Arveloven § 8 gir klare retningslinjer for ektefellens arverett når arvelateren etterlater seg livsarvinger. Dette er en viktig juridisk bestemmelse som regulerer fordelingen av arven mellom ektefellen og livsarvingene.

Ektefellens del av arven

I henhold til Arveloven § 8 har ektefellen rett til en firedel av arven når det er livsarvinger etter arvelateren. Dette er en fastsatt andel som sikrer ektefellen en rettmessig del av arven, selv om det er livsarvinger som også har krav på arv. Denne bestemmelsen er utformet for å balansere ektefellens interesser med hensynet til arvelaterens etterkommere.

Minstearv som sikring

Uavhengig av størrelsen på arven har ektefellen rett til en minstearv som tilsvarer fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Dette gir ektefellen en økonomisk trygghet ved arvefallet og sikrer at han eller hun mottar en betydelig del av arven. Minstearven er en viktig juridisk mekanisme som beskytter ektefellen mot økonomisk usikkerhet etter arvelaterens død.

Rettigheter for livsarvinger

Selv om ektefellen mottar minstearven og dermed blir hovedarving, har livsarvingene likevel visse rettigheter i henhold til andre relevante bestemmelser i loven. Dette inkluderer rettigheter som ligner på de arvinger har etter reglene i §§ 92, 93, 104, 108 og 121. §§ 105 til 107 gjelder også tilsvarende. En livsarving kan også kreve verdsettelse ved skiftetakst etter § 106 for eiendeler som ektefellen skal overta, dersom verdsettelsen kan påvirke livsarvingens arverett. Dette sikrer at livsarvingene blir behandlet rettferdig i arvefordelingen, selv om ektefellen har rett til minstearv.

Sammenligning med gjeldende Lov

Arveloven § 8 og § 9 i lovforslaget tilsvarer § 6 i gjeldende arvelov og § 6 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014:1. Det er viktig å merke seg at departementet ikke følger opp Arvelovutvalgets forslag om å øke ektefellearven. Dette lovforslaget representerer derfor en videreføring av gjeldende lov på dette området.

Forutsetninger for anvendelse

For at bestemmelsen i Arveloven § 8 skal få anvendelse, er det en forutsetning at arvelateren etterlater seg livsarvinger, inkludert barn, barnebarn eller andre etterkommere. Hvis arvelateren har en ektefelle, men ingen livsarvinger, blir arven fordelt i henhold til reglene i § 9.

Arveloven § 7: Foreldreskap som Grunnlag for Arverett

av
Arvelov, Arverett, Foreldreskap, Arv og straff, Arveregler, Juridisk foreldreskap, Adopsjonsloven, Barneloven, Arv og lovgivning, Arv og foreldre, Arv etter lov, Arverett etter straff, Arverett etter dom, Arv og rettigheter, Arvefordeling, Arv i Norge, Arverettigheter, Arv og juridisk praksis, Arveloven § 7.

I den komplekse verden av arverett, er det viktig å forstå de ulike faktorene som kan påvirke retten til arv. Arveloven § 7 setter klare retningslinjer for hvilket foreldreskap som gir grunnlag for arverett, og denne bestemmelsen krever en nøye gjennomgang.

Begrenset til foreldreskap etter spesifikke lover

Ifølge Arveloven § 7 gjelder arverett kun for foreldreskap som følger av reglene i barneloven, adopsjonsloven eller andre relevante lover. Dette betyr at ikke all form for foreldreskap automatisk gir rett til arv. Det er viktig å forstå hvilke lover som regulerer foreldreskapet for å avgjøre om arverett er aktuelt.

Faren og farens slekt

En viktig aspekt av § 7 er at faren og hans slekt ikke har rett til arv etter barnet hvis barnet er unnfanget som følge av en handling som er i strid med visse bestemmelser i straffeloven. Dette gjelder for handlinger som er nevnt i straffeloven §§ 291, 294, 295, 296, 299, 302, 312 eller 314, og som faren er blitt dømt for. Denne bestemmelsen er utformet for å forhindre at personer som har begått alvorlige lovbrudd, får rett til arv fra barnet de har skapt gjennom straffbare handlinger.

Endringer og presiseringer i loven

Arveloven § 7 viderefører tidligere bestemmelser med enkelte endringer. Den gir også svar på spørsmål som er reist i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014:1. Reglene om arverett basert på slektskap er avhengige av juridisk foreldreskap, og denne bestemmelsen understreker betydningen av juridisk foreldreskap for arverett.

Det er viktig å merke seg at foreldreskapet må følge reglene i barneloven eller adopsjonsloven. Det er også en henvisning til «annen lov,» som gir rom for andre lover som kan regulere foreldreskap og dermed arverett. Dette gir fleksibilitet i loven for å håndtere ulike situasjoner som kan oppstå i fremtiden.

Konklusjon

Arveloven § 7 fastsetter klare regler for hvilket foreldreskap som gir grunnlag for arverett. Det er viktig å forstå hvilke lover som gjelder for foreldreskapet og å ta hensyn til eventuelle straffbare handlinger som kan påvirke arveretten. For en grundig forståelse av disse reglene og deres implikasjoner, er det tilrådelig å konsultere en erfaren juridisk rådgiver eller advokat. Arverett er et komplekst område, og profesjonell veiledning kan hjelpe deg med å sikre at dine juridiske spørsmål blir behandlet i samsvar med loven.

Tredje arvegangsklasse: Regler for arvefordeling uten slektsarvinger

av
Arverett, Tredje arvegangsklasse, Arvefordeling, Slektsarvinger, Besteforeldre, Livsarvinger, Arv og arvelov, Arv og slekt, Arveregler, Arv uten barn, Arv uten barnebarn, Arv og arvegang, Arverettigheter, Arvefordeling uten slekt, Juridisk arv, Arvefordeling i Norge, Arv og familie, Arvefordeling når ingen er i live, Arv til besteforeldre, Arveklasse 3.

I vår tid er arverett og arvefordeling komplekse rettsområder som blir stadig mer relevante. Når en person går bort uten nære slektsarvinger, som nevnt i §§ 4 og 5 av arveloven, trer reglene for tredje arvegangsklasse i kraft. Dette er et viktig aspekt av arveloven som krever en grundig forståelse.

Arv til besteforeldrene eller deres livsarvinger

I samsvar med § 5 annet ledd i arveloven går arven til besteforeldrene eller til livsarvinger etter dem når arvelateren ikke har direkte slektsarvinger som barn eller barnebarn. Dette sikrer at arven forblir i nærmeste familie. Imidlertid er det viktig å merke seg at fjernere livsarvinger, som for eksempel arvelaterens søskenbarn, ikke har arverett i henhold til loven. Dette viser tydelig grensene for slektsarveretten.

Når en av besteforeldrene er borte

I tilfelle en av besteforeldrene allerede er avdød, og det ikke er barn eller barnebarn i live, går arven som ellers skulle tilfalt den avdøde besteforelderen, til den gjenværende besteforelderen på samme side eller til dennes barn eller barnebarn. Dette prinsippet sikrer en rimelig fordeling av arven innenfor den nærmeste familien, selv om en av besteforeldrene ikke lenger er i live. Hvis det ikke er arvinger på den ene siden av familien, går hele arven til arvingene på den andre siden.

Regler for ektefeller og samboere

Det er også viktig å merke seg at dersom arvelateren etterlater seg ektefelle eller samboer med arverett, gjelder andre regler som er beskrevet i kapittel 3 til 6 av arveloven. Disse reglene tar hensyn til partnerens rettigheter til arv og gir ytterligere veiledning om hvordan arvefordelingen skal utføres.

Oppsummering

Tredje arvegangsklasse i henhold til arveloven gir klare retningslinjer for hvordan arven skal fordeles når det ikke er nære slektsarvinger til stede. Dette er viktig for å sikre at arven blir håndtert på en rettferdig måte og at den forblir innenfor den nærmeste familien.

Arveloven § 14: Uskifte ved ektefelles død

av
arveloven, uskifte, ektefelle, arv, særeie, samtykke, konkursbo, rettslig handleevne, ektepakt, testament, felleseie, arvinger, uskiftebo, vergen, statsforvalteren, mindreårig, avtale, lovforslag, arvelater

Arveloven inneholder bestemmelser som regulerer hva som skjer med formuen til en avdød ektefelle. I denne artikkelen vil vi se nærmere på § 14 i arveloven, som omhandler retten til uskifte ved den ene ektefellens død.

Retten til å overta felleseiet uskiftet

Når den ene ektefellen dør, har den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet overfor den førstavdødes arvinger etter loven. Dette betyr at den lengstlevende ektefellen får råderett over formuen som tilhørte begge ektefellene, uten at det skjer en umiddelbar deling eller oppgjør av formuen.

Særeie og uskifte

I tillegg til retten til å sitte i uskifte med felleseiet, kan den lengstlevende ektefellen også ha særeie. Dette særeiet kan være avtalt gjennom ektepakt i henhold til ekteskapsloven § 43, bestemt av en giver eller testator i et testament, eller det kan være resultatet av en avtale med arvingene. Dersom den lengstlevende ektefellen benytter seg av retten til å sitte i uskifte med særeie, blir også særeiet en del av uskifteformuen, med mindre det er avtalt noe annet gjennom ektepakt, testament eller avtale med arvingene.

Samtykkeprosessen

Dersom arvingen som skal gi samtykke til uskifte er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må både vergen og statsforvalteren samtykke i uskifte. Dette er for å sikre at den mindreårige eller den som er fratatt rettslig handleevne, blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Vilkår for samtykke

Det er også mulig å sette vilkår for samtykke til uskifte etter annet ledd. Dette gir fleksibilitet i forhold til hvordan uskifteavtalen utformes.

Tidligere uskiftebo og konkursbo

Dersom enten arvelateren eller den lengstlevende ektefellen allerede sitter i uskifte fra tidligere når arvelateren dør, må det tidligere uskifteboet skiftes før det kan etableres uskifte etter arvelateren. Reglene om uskifte og konkursbo er endret i lovforslaget, og det kreves ikke lenger samtykke fra tingretten hvis arvingens bo er under konkursbehandling.

Fratatt rettslig handleevne

Hvis den lengstlevende ektefellen er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kan vergen begjære uskifte med samtykke fra statsforvalteren. Dette sikrer at selv om den lengstlevende ektefellen ikke har full rettslig handleevne, kan retten til uskifte ivaretas.

Ring oss