Advokaten

I forbindelse med pågripelsen av Tom Hagen publiserte VG en artikkel om ekteparets ektepakt. I VGs artikkel fremheves det at ektepakten potensielt kunne blitt satt til side som urimelig og advokat Mette Yvonne Larsen siteres på at ektemannen ville blitt «flådd av en domstol». I VGs artikkel fremstilles skilsmisseoppgjøret som et mulig motiv for drapet. NRK omtaler også samme ektepakt. I NRKs artikkel uttaler John Asland ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo seg om at det er liten grunn til å tro at hun ville nådd frem med å få kjent ektepakten ugyldig.

Så hvem skal man høre på? Og hvem har rett?

I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan spørsmålet om å sette en ektepakt til side vurderes av en domstol, før jeg kommer tilbake til spørsmålet om ekteparet Hagens ektepakt.

Utgangspunktet er at en ektepakt er en bindende avtale, og at den er inngått for å regulere forholdet ved en eventuell skilsmisse eller død. Selv om en av ektefellene taper på ektepakten og dermed angrer på at den ble inngått, er ektepakten bindende. Det ligger i ektepaktens natur at den vil stille en av ektefellene i en svakere stilling enn det ektefellen ville vært i om ekteskapslovens normalordning ble fulgt. Men ekteskap er forskjellige, og det er opp til ektefeller selv å finne ut i hvilken grad de ønsker økonomisk fellesskap og at det den ene tjener skal komme den andre til gode.

Det er ekteskapsloven § 46 andre ledd som regulerer forholdet. Bestemmelsen slår fast at «En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen»

For å kunne vurdere hvorvidt den konkrete ektepakten er urimelig er det nødvendig med kjennskap til omstendighetene ved avtalens inngåelse og ved skifteoppgjøret jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 111. Dette er opplysninger vi i begrenset grad har, og det gjør enhver vurdering usikker.

Høyesterett har i Rt. 2006 s. 833 gjennomgått formålet med regelen og terskelen for at den skal komme til anvendelse. Det vises til dette før jeg kommer tilbake til ekteparet Hagens ektepakt.

38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.

(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd «brukes med forsiktighet», se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147):
«Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.»

(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en «mellomløsning», se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254.

(41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan «gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre», se Ot.prp.nr.28 (1990–1991) om lov om ekteskap, side 80.

(42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.

Anne Elisabeth Hagen giftet seg med Tom Hagen som 19-åring. Paret har tre barn sammen. Det er grunn til å anta at Anne har tatt seg mer av barna i oppveksten enn Tom, og at hun også ellers har bidratt mer med det huslige, men dette er bare en antagelse. Hvis denne antagelsen stemmer, vil det være et sterkt argument at Anne Elisabeth har frigitt tid for Tom Hagen til å bygge opp sin formue.

Da Anne Elisabeth Hagen inngikk ektepakten var hun klar over at denne bestemte at ekteparets største verdier skulle være Tom Hagens særeie. Man må legge til grunn at hun med viten og vilje gikk med på at dette var den fordelingen som ektefellene skulle ha.

Det er kjent at ektepakten ble satt opp av en advokat som hadde forretningsrelasjon til mannen. Det kan stilles spørsmål til om denne har sikret at Anne-Elisabeth har vært klar over hva hun gikk med på.

I første ektepakt fikk hun bare særeie til en hyttetomt, arv fra egen familie, kr. 200 000 og en bil, mens Tom Hagen fikk særeie til en rekke selskaper. I 1993 ble parets felles bolig overført fra et sameie mellom partene som var felleseie til Tom Hagens særeie. Tom Hagen skulle på sin side betale for oppussing av eiendommen som Anne-Elisabeth hadde arvet.

Det hele fremstår noe urimelig for Anne-Elisabeth. Det at mannen, i tillegg til en milliardformue i selskapene, også skal holde partenes felles bolig fra deling, fremstår lite rimelig. Særlig hvis det antas at Anne-Elisabeth har gjort mer av det huslige enn Tom og ektepakten ble inngått på initiativ fra Tom og skrevet av hans advokat.

Etter min mening fremstår det ut fra de opplysningene som er kjent at en god løsning ville vært å sette til side den delen av ektepakten som gjaldt partenes felles bolig. Eventuelt kunne Anne- Elisabeth blitt tilkjent et vederlag på noen millioner.

Når det gjelder ektepakten som regulerer Tom Hagens selskaper, tviler jeg for at en domstol ville satt denne til side. Det å kunne sikre selskaper mot skifteoppgjør ved særeie er et legitimt motiv. Blir ektepakten som omhandler felles bolig tilsidesatt, er det vanskelig å se at Anne-Elisabeth skulle vært i så dårlig stilling at hun kom urimelig dårlig ut av ekteskapet. Hun ville da trolig hatt vel så mye midler tilgjengelig som gjennomsnittsnordmannen på hennes alder.

At økonomi skulle vært et motiv for et drap i denne saken fremstår imidlertid ikke som realistisk. Dette er en mann med milliardformue, og det omtvistet beløpet ville maksimalt omhandlet noen få titalls millioner. Hagen ville altså i alle tilfeller kunne kjøpt Anne-Elisabeth Hagen ut, uten større økonomiske utfordringer så lenge ektepakten knyttet til selskapene ikke hadde blitt endret.