Forskrift om saksøktes ansvar for sakskostnader ved tvangsfullbyrdelse: Hva endrer seg?

tvangsfullbyrdelse, sakskostnader, erstatning, tvangsfullbyrdelsesloven, saksøktes ansvar, rettsgebyrloven, tvangssalg, fast eiendom, borettslagsandeler, merverdiavgift, kostnader, begjæring, tvangsdekning, registre, attester, rettsgebyr, forskrift, Justis- og beredskapsdepartementet, tvangsbruk, fravikelse, gebyr, oppmøte, salgspanthaver, løsøre, verdipapirer, prosessfullmektig, unntak, mer arbeid, hovedregel, klart, begrunnelse

Tvangsfullbyrdelse er en viktig del av det norske rettssystemet, og det er nødvendig å ha regler som regulerer saksøktes ansvar for sakskostnader i slike saker. Denne forskriften, som trådte i kraft 1. februar 2021, gir retningslinjer for hvordan saksøktes ansvar for sakskostnader skal håndteres i saker om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Virkeområdet for forskriften

Forskriften gjelder for saksøktes ansvar for saksøkerens sakskostnader i saker om tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven. Det er viktig å merke seg at forskriften ikke gjelder for alle typer saker om tvangsfullbyrdelse. Den gjelder ikke for saker om tvangsdekning etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 10 avsnitt V og VI, saker om tvangsdekning etter kapittel 11 i andre realregistrerte formuesgoder enn fast eiendom og registrerte borettslagsandeler, samt saker om tvangsbruk. Den gjelder heller ikke for saker om fravikelse av fast eiendom etter kapittel 13 på grunnlag av særlig tvangsgrunnlag etter annen lov og tvangsgrunnlag som nevnt i tvangsfullbyrdelsesloven § 13-2 tredje ledd bokstav d og e, eller saker om tvangsfullbyrdelse av krav om sikkerhetsstillelse, handleplikter og unnlatelses- og tåleplikter etter kapittel 13 avsnitt IV, V og VI.

Hovedregelen for erstatning

Når en saksøker skal tilkjennes erstatning for nødvendige sakskostnader ved tvangsfullbyrdelse, kan saksøkeren ikke tilkjennes mer enn gebyret for tvangsfullbyrdelsen etter rettsgebyrloven § 14, pluss et beløp lik en halv gang rettsgebyret for kostnader ved skriving av begjæringen og andre alminnelige sakskostnader. Dette gjelder med mindre mer enn halvparten av saksøkerens krav ikke skriver seg fra virksomhet som er merverdiavgiftspliktig. I så fall forhøyes satsen med et beløp tilsvarende den generelle satsen for merverdiavgift.

Tvangsdekning i spesifikke tilfeller

I saker om tvangssalg av fast eiendom, registrerte borettslagsandeler og adkomstdokumenter til leierett eller borett til husrom, kan saksøkeren tilkjennes et beløp lik rettsgebyret for kostnader ved skriving av begjæringen og andre alminnelige sakskostnader som nevnt i hovedregelen.

Dersom det blir besluttet at tvangssalg skal gjennomføres, kan saksøkeren også tilkjennes et beløp lik en halv gang rettsgebyret for alminnelige sakskostnader som påløper etter at beslutningen ble truffet.

Unntak fra hovedregelen

Det finnes unntak fra hovedregelen når det er klart at saksøkeren eller dennes prosessfullmektig har hatt nevneverdig mer arbeid med saken enn det som er vanlig. Erstatningskravet må da begrunnes.

Ved tilbakelevering av løsøre til salgspanthaver, utlevering av løsøre eller verdipapirer, eller fravikelse av fast eiendom, kan saksøkeren uavhengig av hovedregelen tilkjennes erstatning for kostnader til oppmøte ved gjennomføringen.

Erstatning for attester og utskrifter fra registre

Uavhengig av maksimalsatsene kan saksøkeren tilkjennes erstatning for gebyret til det offentlige eller annen utsteder for attester og utskrifter fra registre som saksøkeren etter tvangsfullbyrdelsesloven har lagt ved begjæringen om tvangsfullbyrdelse.

Avsluttende merknader

Denne forskriften trådte i kraft 1. februar 2021, og den erstatter forskrift 4. desember 1992 nr. 898 om saksøktes sakskostnadsansvar ved tvangsfullbyrdelse. Det er viktig å være oppmerksom på at forskriften gjelder for begjæringer om tvangsfullbyrdelse som inngis etter at den trådte i kraft.

Sakskostnader ved tvistløsning i Husleietvistutvalget

Matrikkelstyresmakter, Eiendomsforvaltning, Matrikkelloven, Sentral Matrikkelstyresmakt, Lokal Matrikkelstyresmakt, Departementets myndighet, Eiendomsinformasjon, Oppmålingsforretninger, Matrikkeloppdatering, Eiendomsregistrering, Norsk eiendomsforvaltning, Eiendomsdataforvaltning, Eiendomsressurser, Matrikkelansvar, Matrikkelorganisering, Nasjonal eiendomsregister, Eiendomsforvaltningslover, Matrikkelressurser, Eiendomsinformasjonsintegritet, Matrikkelhåndtering, Matrikkelstyring, Eiendomsinformasjonsstandarder, Matrikkeloppdateringsveiledning, Eiendomsdatakontroll, Matrikkelansvarlighet, Lokal eiendomsforvaltning, Sentralisert matrikkelstyring, Kommunal eiendomsregistrering, Matrikkelressursdeling, Eiendomsdatakvalitet.

Når tvister mellom leietaker og utleier oppstår, kan Husleietvistutvalget være et viktig organ for å løse konflikter på en rask og effektiv måte. I dette innlegget vil vi se nærmere på hvordan sakskostnader håndteres i forbindelse med Husleietvistutvalgets behandling av saker.

§ 18 i Forskrift om Husleietvistutvalget regulerer spørsmål knyttet til sakskostnader. Her kommer det fram at staten dekker Husleietvistutvalgets kostnader, slik at partene ikke selv må bære utgiftene til utvalgets arbeid.

Videre fastslår forskriften at det skal betales et saksbehandlingsgebyr til staten for Husleietvistutvalgets behandling av tvister. Saksbehandlingsgebyret er avhengig av hvilken part som fremsetter klagen. Dersom klagen settes fram av utleier, er saksbehandlingsgebyret lik ett rettsgebyr. Setter derimot leier fram klagen, blir gebyret 0,2 ganger rettsgebyret. Det er viktig å merke seg at saksbehandlingsgebyret må være innbetalt før saken kan tas til behandling.

Når tvisten blir forlikt, bærer hver av partene sine egne sakskostnader, med mindre det er avtalt noe annet mellom dem.

Dersom tvisten ikke blir forlikt, er det Husleietvistutvalget som fastsetter hvem som skal bære sakskostnadene, inkludert saksbehandlingsgebyret. Avgjørelsen om kostnadsfordeling baseres på prinsippene i tvisteloven § 20-2, § 20-3 og § 20-4. Dersom en part får medhold fullt ut eller i det vesentlige, kan vedkommende tilkjennes erstatning fra motparten for nødvendige kostnader knyttet til saken. Advokatutgifter er en type kostnader som kan erstattes, men de anses kun som strengt nødvendige kostnader når begge parter har vært bistått av advokat. Videre begrenses erstatningen for advokatutgifter til inntil 20 prosent av sakens tvistesum, med en øvre grense på kr 2 500 og maksimalt kr 50 000. Dersom en part er merverdiavgiftspliktig, kan også merverdiavgiften av kostnaden erstattes.

Dersom en part er uenig i Husleietvistutvalgets avgjørelse om kostnadsfordeling, kan vedkommende anke avgjørelsen til tingretten. Ankefristen er én måned etter at avgjørelsen er forkynt.

Husleietvistutvalget spiller en viktig rolle i å løse tvister mellom leietakere og utleiere. For partene er det viktig å være klar over hvordan sakskostnader håndteres i forbindelse med utvalgets behandling av saker. Ved å forstå reglene knyttet til kostnadsfordeling, kan man bedre forberede seg på en eventuell tvist og sikre en rettferdig prosess.

Sakskostnadsoppgave

Ved avslutningen av saken for retten skal hver part inngi en oppgave over sakskostnader når de kreves erstattet, jf. tvisteloven § 20-5 tredje ledd. Dersom man glemmer dette mister man kravet sitt.

Dersom størrelsen på noen av postene ikke er kjent, skal disse suppleres innen en frist som retten fastsetter. Dette kan være eksempelvis reisutgifter, utgifter til sakkyndige vitner o.l.

Retten baserer sin sakskostnadsavgjørelse på sakskostnadsoppgaven som inngis og tar stilling til om kostnadene har vært nødvendige for saken.

Sakskostnader – utmåling

Dersom retten idømmer sakskostnader må retten også ta stilling til sakskostnadenes størrelse.

Det følger av tvisteloven § 20-5 at full erstatning for sakskostnadene skal dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken som ikke særlige regler gir grunnlag for å unnta. Ved vurderingen av om kostnadene har vært nødvendige, legges det vekt på om det ut fra betydningen av saken har vært rimelig å pådra dem. Parten kan kreve rimelig godtgjøring for eget arbeid med saken når det har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av en prosessfullmektig eller annen fagkyndig hjelper. Dette omfatter også rettsgebyr, utgifter til vitner, reisekostnader m.v.

Krav på sakskostnader skal avgjøres for hver instans i den avgjørelsen som avslutter saken i instansen. Dersom retten glemmer å ta stilling til sakskostnadskravet kan retten vanligvis avsi en tilleggsavgjørelse om dette etter tvisteloven § 19-9.

Sakskostnader

Det fremkommer av tvisteloven § 20-2 at en part som har vunnet saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Saken regnes som vunnet dersom parten har fått medhold i det vesentlige.

Motparten kan fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Her gjør retten en vurdering og legger da vekt på:

a)om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller først ble bevismessig avklart etter saksanlegget,​3
b)om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller
c)om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet partene imellom tilsier slikt fritak

En part kan også få erstattet sakskostnadene sine dersom den har fått medhold av betydning og tungstveiende grunner tilsier det. Retten gjør da en vurdering av hvor mye parten har fått medhold og hvilken andel av sakskostandene som knytter seg til den delen av saken, jf. tvisteloven § 20-3.

Til sist kan en part uavhengig av sakens utfall tilkjennes sakskostnader etter tvisteloven § 20-4

a)når saken er reist uten fyllestgjørende grunn, og parten snarest godtar kravet,
b)når saken heves på grunn av forhold utenfor partens kontroll, og det er klart at parten ellers hadde vunnet saken, eller
c)i den utstrekning kostnadene skyldes motpartens forsømmelser

Ring oss