Norsk arvelovgivning gir den lengstlevende ektefellen rett til å råde over eiendelene i et uskiftet bo, med visse begrensninger.
Arveloven § 22: Råderetten over Uskifteformuen
Arveloven § 22 fastsetter at den lengstlevende ektefellen har råderett over uskifteformuen som en eier i levende live, med unntakene som følger av lov, testament eller avtale. Dette betyr at den lengstlevende ektefellen står fritt til å disponere over formuen, med mindre det er lagt begrensninger i lovverk, et testament, eller en avtale mellom ektefellene.
Den lengstlevende kan også råde over en andel av uskifteformuen gjennom testament som tilsvarer det den lengstlevendes egne arvinger skal ha når den lengstlevende dør, jf. § 29. Dette er dog under forutsetning av at det ikke strider mot reglene om livsarvingenes pliktdelsarv.
Arveloven § 23: Adgangen til å Gi Gaver av Uskifteformuen
§ 23 i Arveloven regulerer den lengstlevende ektefellens rett til å gi gaver fra uskifteformuen. Hovedregelen er at den lengstlevende ektefellen ikke kan gi gaver som står i misforhold til formuen i uskifteboet uten samtykke fra arvingene. Dette gjelder også gavesalg.
Hvis den lengstlevende ektefellen har gitt en gave av uskifteformuen og mottakeren forsto eller burde ha forstått at gaven ble gitt i strid med reglene, kan hver av arvingene kreve gaven omstøtt. Dette innebærer at mottakeren må tilbakeføre gavens verdi. Kravet må reises ved søksmål innen ett år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven.
Dersom det kreves omstøtelse mens uskifteboet er under offentlig skifte, kan kravet avgjøres av tingretten i samsvar med § 168 første ledd bokstav f. Kravet må være sendt tingretten innen ett år etter at arvingen fikk kunnskap om gaven.
Både Arveloven § 22 og § 23 er sentrale i å regulere hvordan den lengstlevende ektefellen kan håndtere formuen i et uskiftet bo. De sikrer balansen mellom den lengstlevendes rettigheter og arvingenes interesser, og understreker behovet for klar kommunikasjon og samtykke i prosessen.