I forståelsen av norsk arvelov er det viktig å vurdere nøye bestemmelsene om råderett og regulering av uskiftet bo. En slik bestemmelse er § 24, som handler om adgangen til å gi arveoppgjør av uskifteformuen. Denne bestemmelsen viderefører i det vesentlige § 21 i den tidligere loven, med enkelte viktige endringer.
Ifølge § 24 kan den lengstlevende ektefellen gi fullt eller delvis arveoppgjør av uskifteformuen til en arving bare hvis alle arvingene får en like stor del av sin arv, eller har gitt samtykke til prosessen. Dette betyr at det er begrenset mulighet til å gi arveoppgjør til en enkelt arving uten samtykke fra de andre arvingene.
Bestemmelsen innebærer også at det kreves samtykke fra både vergen og statsforvalteren hvis en arving er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området. Dette er et viktig beskyttelsestiltak for de arvingene som kanskje ikke har mulighet til å representere sine egne interesser i et arveoppgjør.
Arveloven § 24 tar også hensyn til situasjoner hvor en arving har fått arveoppgjør i strid med førstnevnte krav. I slike tilfeller kan hver av de andre arvingene kreve tilsvarende oppgjør. Dette er en viktig mekanisme som sikrer likhet mellom arvingene.
En viktig del av denne bestemmelsen handler om regulering av gaver. Denne delen gir klarhet om hva som skal regnes som arveoppgjør. For eksempel, gaver som er over sedvanlige gaver, kan regnes som arveoppgjør, noe som kan ha stor innvirkning på fordelingen av uskifteformuen.
I denne forbindelse er det verdt å merke seg at det er en lavere terskel for at en overføring til en arving skal regnes som arveoppgjør etter § 24 enn som omstøtelig gave etter § 23. Dette betyr at hvis en gave til en arving er så betydelig at den anses å stå “i misforhold til formuen i uskifteboet”, kan de andre arvingene velge om de vil kreve omstøtelse etter § 23 eller arveoppgjør etter § 24.
