Det innebærer en vektig plikt for næringsdrivende å unngå villedende handelspraksis, som er i henhold til markedsføringsloven §§ 7 og 8. Disse paragrafene gir retningslinjer og reguleringer for hvordan markedsføring skal utføres på en ærlig og ikke-misvisende måte. Sentrale aspekter knyttet til villedende handlinger og utelatelser adresseres her.
Villedende handlinger etter mfl. § 7
Mfl. § 7 gir en indikasjon på at en handelspraksis defineres som villedende når den inneholder feilaktige opplysninger som er usanne eller på annen måte egnet til å forvirre forbrukerne i forhold til flere viktige aspekter nevnt i bokstavene a til h. Dog anses en praksis kun som villedende dersom den potensielt påvirker forbrukerne til å ta økonomiske avgjørelser som de ellers ikke ville ha tatt.
For eksempel, ved markedsføring av eiendomsmeglingstjenester, er det spesielt vesentlig å fremheve bokstav b, som retter seg mot feilinformasjon om ytelsens hovedegenskaper. Dette omfatter aspekter som tjenestens fordeler, risiko og spesifikasjoner. Bokstav d klargjør også at det er forbudt å villedende informere om prisen på ytelsen.
Vurderingen av om markedsføring er villedende etter mfl. § 7 tar utgangspunkt i helhetsinntrykket som mottakeren sitter igjen med. Det betyr at faktisk korrekte påstander kan likevel være villedende basert på sammenhengen de presenteres i. Kravet setter følgelig strenge forventninger til både innhold og utforming av markedsføring.
Villedende utelatelser etter mfl. § 8
Mfl. § 8 fastslår at en handelspraksis er villedende når den utelater eller skjuler vesentlige opplysninger som forbrukeren behøver for å kunne fatte en informert økonomisk beslutning basert på sammenhengen, eller når opplysningene blir presentert på en uklar, uforståelig, tvetydig eller utilfredsstillende måte. Praksisen klassifiseres dog kun som villedende når den potensielt påvirker forbrukerne til å ta økonomiske valg de ellers ikke ville ha tatt.
Også her kreves en grundig vurdering for å avgjøre om en utelatelse eller uklar presentasjon av opplysninger er villedende. Hvilke opplysninger som er «vesentlige» vil variere avhengig av tjenestene det gjelder. Den næringsdrivende må derfor forsikre seg om at forbrukerne har et korrekt og fullstendig bilde av tjenesten. For å hindre forbrukerne i å bli villedet på grunn av manglende opplysninger eller ugunstig presentasjon, må den næringsdrivende ta nødvendige skritt for å gjøre opplysningene tilgjengelige på en alternativ måte.
Vurderingen av utelatte opplysninger tar hensyn til begrensninger i tid eller plass i det benyttede mediet, og om den næringsdrivende har tatt initiativ for å tilgjengeliggjøre opplysningene på en annen måte for forbrukerne.
Dersom markedsføringen anses som en «oppfordring til kjøp», spesifiserer loven klare krav til hvilke opplysninger som må være vesentlige og inkluderes i markedsføringen, i henhold til mfl. § 8 tredje ledd. Dette inkluderer blant annet opplysninger om hovedegenskapene til ytelsen og totalprisen.
Begrepet «oppfordring til kjøp» blir definert i mfl. § 8 fjerde ledd som «kommersiell kommunikasjon som beskriver ytelsens egenskaper og pris på en passende måte, i tråd med den anvendte kommersielle kommunikasjonen, og dermed muliggjør forbrukerne å foreta et kjøp». Det er ikke nødvendigvis påkrevet at markedsføringstiltaket faktisk fører til en bindende avtaleinngåelse, som for eksempel at det er en mulighet for avtaleinngåelse på nettstedet. Det er nok for at forbrukeren skal kunne foreta et kjøp.
