Plan- og bygningsloven § 32-1 pålegger kommunene plikt til å forfølge overtredelser av bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven. Dersom overtredelsen anses som av «mindre betydning», har kommunen muligheten til å avstå fra å forfølge ulovligheten. Denne beslutningen er imidlertid ikke å betrakte som et enkeltvedtak.
I følge loven gir § 32-1 andre ledd kommunene et visst handlingsrom når det gjelder å velge hvilke ulovligheter som skal forfølges. Begrepet «mindre betydning» har vært gjenstand for tolkning og diskusjon, og det har vært en utvikling fra tidligere lovgivning hvor det kun var mulig å avstå fra å forfølge «bagatellmessige» overtredelser.
En tolkningsuttalelse fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet har understreket at en beslutning om å føre tilsyn etter plan- og bygningsloven ikke anses som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Et tilsyn innebærer ikke noen endring i rettsstillingen til den som undersøkes, og derfor anses beslutningen om å føre tilsyn som en prosessledende beslutning.
Det er likevel viktig å understreke at selv om kommunen kan avstå fra å forfølge overtredelser av mindre betydning, skal hovedregelen om at plan- og bygningsmyndighetene har plikt til å forfølge ulovligheter sikre etterlevelse og respekt for regelverket og de hensyn reglene er satt til å beskytte.
I praksis kan det være utfordrende å avgjøre hva som anses som en overtredelse av «mindre betydning». Det er ingen klare retningslinjer i loven eller forarbeidene som angir kriteriene for dette. Likevel vil overtredelser som innebærer manglende oppfyllelse av krav til sikkerhet, helse og miljø ikke kunne anses som mindre betydningsfulle. Sentrale interesser som plan- og bygningsloven er ment å ivareta, vil være avgjørende ved vurderingen av om en overtredelse er av mindre betydning.
Klagerett knyttet til kommunens beslutninger om ulovlighetsoppfølgning er også et tema som har vært gjenstand for vurdering. Sivilombudsmannen har kommet til at kommunens beslutninger knyttet til ulovlighetsoppfølgning ikke er å betrakte som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Dette innebærer at fylkesmannen kun skal prøve om kommunen har rett til å avvise klagen, og ikke om det foreligger en ulovlighet og om denne eventuelt er av «mindre betydning».
Denne praksisen kan imidlertid endres i lys av ombudsmannens uttalelse, og det forventes at fylkesmennene vil tilpasse sin praksis deretter.
