Når bør man velge uskifte og når bør man velge arv?

Uskifte

Når en ektefelle dør, har gjenlevende rett til å sitte i uskifte med felles livsarvinger. Det samme har samboere, men uskifte er begrenset til felles bolig og innbo samt fritidsbolig og bil som har tjent til felles personlig bruk. En livsarving er barn, barnebarn, oldebarn etc. En ektefellen eller samboer kan istedet for å sitte i uskifte velge å motta arv. Det er ikke mulig å både motta arv og sitte i uskifte, men velger man uskifte vil man motta arv hvis man skifter senere mens man fortsatt lever. Arveretten for en ektefelle er på 1/4 av dødsboets nettoverdier eller 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Samboere har bare krav på 4 G.

Hvorvidt det er fornuftig å velge arv eller uskifte avhenger av flere forhold. Er den gjenlevende ung, vil det som regel være fornuftig å velge å motta arv. Grunnen til dette er at alt gjenlevende har av inntekt etter at uskifteboet tok til vil inngå i uskifteboet. Den som sitter i uskifte må videre skifte hvis han eller hun gifter seg eller har en samboer i mer enn to år. Skal man uansett skifte mens man lever, er det som regel lurt å gjøre dette så tidlig som mulig.

Hvis dødsboets formue var på 4 G eller mindre er det aldri fornuftig å velge usikifte. Grunnen til dette er at ektefellen i stedet kan velge å arve verdiene i boet og vil sitte igjen med like mye uten uskifteboets begrensninger.

Hvis avdøde hadde flere arvinger, og noen av disse var ikke gjenlevendes livsarvinger, vil det ofte være fornuftig å ta arv i stedet for å sitte i uskifte, hvis man ønsker å sikre egne arvinger.

Eksempel: A og B er gift. A har sønnene C og D i fra før av som ikke er B sønner. A og B har datteren E sammen. A dør. A og B har en samlet formue på kr. 4 millioner. De har bare likedelingsmidler jf. ekteskapsloven § 58. I dette tilfeller vil det være kr. 2 millioner i arv som skal fordeles. Velger B å ta arv, mottar hun 1/4 i arv det vil si kr. 500 000, mens hennes datter E mottar kr. 500 000, og C og D mottar kr. 500 000 hver. Velger B i stedet å sitte i uskifte kan hun sitte med kr. 666 667 i uskifte, mens sønnene C og D har krav på 666 667 kr hver i arv. B sitter i dette tilfellet igjen med kr. 166 667 mer ved å velge uskifte, men blir underlagt begrensingene som uskifte medfører, og hennes datter må vente til hun dø før hun mottar arv.

Ønsker du hjelp i din skiftesak? Kontakt vår skifteekspert her: Kontaktskjema

Hvem eier huset? Samboere og ektefeller

eneeie sameie felleseie særeie

Et spørsmål som ofte oppstår i skiftesaker er hvem som eier partenes felles bolig. Er det den ene ektefelles om eier boligen alene, eller eier de den sammen?

Det er ikke slik som mange tror at det avgjørende er hvem som står som eier i grunnboken. Det er ikke noe i veien for at to parter kan eie en bolig sammen, selv om den bare står registrert på den ene. Det avgjørende er hva ektefellene eksplisitt eller implisitt har avtalt om eierskap. For ektefeller kompliseres dette ytterligere ved at gaver bare kan gis i ekteskaps form. En avtale om at halve huset gis i gave, uten at dette gjøres i ektepakt, vil derfor være ugyldig.

Tinglysningen danner imidlertid et utgangspunkt. Det skal svært mye til av bevis for at man skal anse at en av partene er eier alene hvis begge parter er tinglyst som eiere. En ektepakt med gave kan være et slikt bevis. Det skal ikke like mye til for å anse begge som eiere selv om bare den ene er tinglyst som eier, men tinglysningen danner også her et utgangspunkt.

Det sentrale vurderingstema er hvem som anskaffet eiendommen. Ble dette gjort sammen eller av en av ektefellene alene. Hvordan kjøpet ble finansiert er av stor betydning i denne sammenheng.

Det er derfor viktig hvem som er og har vært ansvarlig for boliggjelden. Hvis begge er ansvarlig for lånet og har vært det siden kjøpet, tilsier det at begge kan være eiere selv om bare den ene står tinglyst som eier.

Hvis det kan fastslås at den ene ektefellen anskaffet eiendommen alene, skal det mye til for at den andre skal anses som eier. Eiendomsretten må da enten være opparbeidet gjennom gave (som for ektefeller må gjøres i ektepakt), eller det må være et betydelig direkte eller indirekte bidrag til eiendommens verdi. Betydelig arbeid ved en stor utbygging eller restaurering, kan være et slikt bidrag. Videre kan arbeid i hjemmet og med felles barn som frigir tid til arbeid med boligen eller arbeid som gir inntekt som brukes på boligen være noe som kan føre til opparbeidelse. I tillegg til bidrag må boligen også ha vært et felles prosjekt.

Ønsker du hjelp i ditt skilsmisseoppgjør/skifte? Kontakt advokat Nilsskog her: Kontaktskjema

Skilsmisse der gjeld overstiger midlene

Advokat på Helgeland

Kravet på midler fra den andre ektefellen i forbindelse med likedeling etter ekteskapsloven § 58 forutsetter at det netto er midler til likedeling. Det vil si at hvis gjeld overstiger eiendelene på den ene ektefellens rådighetsdel vil det ikke være midler til deling. Ektefellen kan da beholde sine eiendeler uten å betale den andre noe for dette. I slike tilfeller vil eierforholdene være av stor betydning.

Betydningen av eierforhold ved skilsmisse etter en av ektefellenes død.

Skifteadvokater på Helgeland

Når et ekteskap tar slutt skal verdiene som hovedregel likedeles mellom ektefellene. Det er likevel flere grunner til at eierforhold kan være av betydning ved skifte etter endt ekteskap.

For det første gir eierskap rett til å beholde selve tingen etter ekteskapsloven § 66. Det er noen unntak fra dette etter ekteskapsloven § 67 for felles bolig og innbo, men det kreves her “særlige grunner” for at man skal få overta en annens eiendel. Eiendeler skal verdsettes til markedsverdi, og ofte er markedsverdien lav i forhold til bruksverdien av egne ting. Som eksempel kan man tenke en sofa som ble kjøpt for en måned siden. Hvis denne skal selges brukt vil man få begrenset igjen for denne og det er dette som er sofaens markedsverdi. For ektefellene kan det derfor være av stor betydning å få beholde sofaen selv om halve verdien av sofaen må betales til den andre ektefellen.

For det andre knyttes skjevdelingskrav og de fleste forloddskrav etter ekteskapsloven § 59 og § 63 seg til eiendeler som man selv eier. Det samme gjelder at man bare kan ha særeie i det man selv eier.

For det tredje vil eierforholdene være av betydning ved fradrag for annen gjeld etter ekteskapsloven § 58 tredje ledd bokstav c.

Og for det fjerde vil eierskap være av betydning der en, eller begge av ektefellene har mer gjeld enn verdier. Ektefeller blir ikke ansvarlig for den andres gjeld, men det er mulig å gjøre fradrag i gjeld før likedeling. Hvis den andre ektefellen har mer gjeld enn verdier, går det ikke noe til likedeling fra denne, så denne vil ikke betale deg noe for eiendelene denne beholder.

Må en eiendomsoverføring mellom ektefeller tinglyses for å være gyldig?

kan jeg velge den advokaten jeg selv vil ha?

I sin artikkel om Tom og Anne-Elisabeths ektepakt skriver NRK følgende

Endringene om å overføre boligen til Tom Hagens særeie fra 1993 ble imidlertid ikke bokført i grunnboken, som innebærer at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt ville eid sin del av huset.

Dette bygger på en misforståelse. Tinglysning av eiendomsoverdragelse i grunnboken er av betydning for ekstinksjon fra kreditorer eller godtroende erververe. Det vil si at man tinglyser for å bli hjemmelshaver for hindre at den som står tinglyst som hjemmelshaver selger eiendommen til noen andre, eller at hjemmelshaverens kreditorer tar utlegg i eiendommen.

For forholdet mellom ektefeller er det avgjørende at overføringen av eiendommen er gjort i ekteskaps form. Så selv om det ikke er noe som er bokført i grunnboken, innebærer det ikke som NRK påstår at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt eier huset.

Ektepakten mellom Tom Hagen og Anne- Elisabeth Hagen

I forbindelse med pågripelsen av Tom Hagen publiserte VG en artikkel om ekteparets ektepakt. I VGs artikkel fremheves det at ektepakten potensielt kunne blitt satt til side som urimelig og advokat Mette Yvonne Larsen siteres på at ektemannen ville blitt “flådd av en domstol”. I VGs artikkel fremstilles skilsmisseoppgjøret som et mulig motiv for drapet. NRK omtaler også samme ektepakt. I NRKs artikkel uttaler John Asland ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo seg om at det er liten grunn til å tro at hun ville nådd frem med å få kjent ektepakten ugyldig.

Så hvem skal man høre på? Og hvem har rett?

I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan spørsmålet om å sette en ektepakt til side vurderes av en domstol, før jeg kommer tilbake til spørsmålet om ekteparet Hagens ektepakt.

Utgangspunktet er at en ektepakt er en bindende avtale, og at den er inngått for å regulere forholdet ved en eventuell skilsmisse eller død. Selv om en av ektefellene taper på ektepakten og dermed angrer på at den ble inngått, er ektepakten bindende. Det ligger i ektepaktens natur at den vil stille en av ektefellene i en svakere stilling enn det ektefellen ville vært i om ekteskapslovens normalordning ble fulgt. Men ekteskap er forskjellige, og det er opp til ektefeller selv å finne ut i hvilken grad de ønsker økonomisk fellesskap og at det den ene tjener skal komme den andre til gode.

Det er ekteskapsloven § 46 andre ledd som regulerer forholdet. Bestemmelsen slår fast at “En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen”

For å kunne vurdere hvorvidt den konkrete ektepakten er urimelig er det nødvendig med kjennskap til omstendighetene ved avtalens inngåelse og ved skifteoppgjøret jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 111. Dette er opplysninger vi i begrenset grad har, og det gjør enhver vurdering usikker.

Høyesterett har i Rt. 2006 s. 833 gjennomgått formålet med regelen og terskelen for at den skal komme til anvendelse. Det vises til dette før jeg kommer tilbake til ekteparet Hagens ektepakt.

38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.

(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd «brukes med forsiktighet», se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147):
«Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.»

(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en «mellomløsning», se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254.


(41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan «gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre», se Ot.prp.nr.28 (1990–1991) om lov om ekteskap, side 80.

(42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.

Anne Elisabeth Hagen giftet seg med Tom Hagen som 19-åring. Paret har tre barn sammen. Det er grunn til å anta at Anne har tatt seg mer av barna i oppveksten enn Tom, og at hun også ellers har bidratt mer med det huslige, men dette er bare en antagelse. Hvis denne antagelsen stemmer, vil det være et sterkt argument at Anne Elisabeth har frigitt tid for Tom Hagen til å bygge opp sin formue.

Da Anne Elisabeth Hagen inngikk ektepakten var hun klar over at denne bestemte at ekteparets største verdier skulle være Tom Hagens særeie. Man må legge til grunn at hun med viten og vilje gikk med på at dette var den fordelingen som ektefellene skulle ha.

Det er kjent at ektepakten ble satt opp av en advokat som hadde forretningsrelasjon til mannen. Det kan stilles spørsmål til om denne har sikret at Anne-Elisabeth har vært klar over hva hun gikk med på.

I første ektepakt fikk hun bare særeie til en hyttetomt, arv fra egen familie, kr. 200 000 og en bil, mens Tom Hagen fikk særeie til en rekke selskaper. I 1993 ble parets felles bolig overført fra et sameie mellom partene som var felleseie til Tom Hagens særeie. Tom Hagen skulle på sin side betale for oppussing av eiendommen som Anne-Elisabeth hadde arvet.

Det hele fremstår noe urimelig for Anne-Elisabeth. Det at mannen, i tillegg til en milliardformue i selskapene, også skal holde partenes felles bolig fra deling, fremstår lite rimelig. Særlig hvis det antas at Anne-Elisabeth har gjort mer av det huslige enn Tom og ektepakten ble inngått på initiativ fra Tom og skrevet av hans advokat.

Etter min mening fremstår det ut fra de opplysningene som er kjent at en god løsning ville vært å sette til side den delen av ektepakten som gjaldt partenes felles bolig. Eventuelt kunne Anne- Elisabeth blitt tilkjent et vederlag på noen millioner.

Når det gjelder ektepakten som regulerer Tom Hagens selskaper, tviler jeg for at en domstol ville satt denne til side. Det å kunne sikre selskaper mot skifteoppgjør ved særeie er et legitimt motiv. Blir ektepakten som omhandler felles bolig tilsidesatt, er det vanskelig å se at Anne-Elisabeth skulle vært i så dårlig stilling at hun kom urimelig dårlig ut av ekteskapet. Hun ville da trolig hatt vel så mye midler tilgjengelig som gjennomsnittsnordmannen på hennes alder.

At økonomi skulle vært et motiv for et drap i denne saken fremstår imidlertid ikke som realistisk. Dette er en mann med milliardformue, og det omtvistet beløpet ville maksimalt omhandlet noen få titalls millioner. Hagen ville altså i alle tilfeller kunne kjøpt Anne-Elisabeth Hagen ut, uten større økonomiske utfordringer så lenge ektepakten knyttet til selskapene ikke hadde blitt endret.

advokater i mosjøen

Hvem er parter ved oppgjør etter ekteskapsloven?

barnearbeid norge

Alle ekteskap avsluttes. Enten ved skilsmisse eller ved død. Det er dermed tre ulike partskonstellasjoner som kan oppstå ved det økonomiske oppgjøret etter ekteskap.

Den første er oppgjør mellom to ektefeller. Ved skilsmisse lever begge parter og det må gjennomføres et ektefelleskifte mellom dem.

Den andre mulige partskonstellasjonen er en ektefelle og et dødsbo. Hvis den ene dør, og den andre ikke har rett til å sitte i uskifte eller velger å skifte, blir det et oppgjør mellom den gjenlevende ektefelle og dødsboet til avdøde. Dette skifte gjennomføres etter de samme regler som for skifte mellom ektefeller, men etter skiftet er gjennomført må dødsboet skiftes. Denne type skifter kalles sammensatt skifte.

Den tredje mulige partskonstellasjonen er to dødsbo. Hvis den ektefellen som døde sist satt i uskifte frem til hun døde, vil det måtte skiftes mellom de to dødsboene før arven gjøres opp. Dette er uproblematisk hvis ektefellene bare hadde felles barn som arvinger og ikke har skrevet testament, da arvingene etter begge dødsboene da er de samme, og det er da ikke nødvendig å skille mellom boene.

Hvis det er skrevet testament eller arvingene er ektefellenes foreldre, eller en av ektefellene hadde særkullsbarn, så vil arvingene til de to dødsboene være forskjellige personer, og det vil måtte skiftes mellom boene før dødsboene skiftes. Som utgangspunkt deles formuen i uskifteboet i to like store deler, men det er unntak fra dette ved særeie jf. arveloven § jf. arveloven § 26.

Praktisk eksempel på gjeldsfradrag ved skilsmisseoppgjør

Likedeling etter ekteskapsloven § 58 er et nettokrav. Det innebærer at det skal gjøres fradrag for gjeld før midlet går til likedeling. Et enkelt eksempel på dette er hvis mannen i ekteskapet har kjøpt et hus, som ble fullt ut lånefinansiert. Huset har steget noe i verdi, og noe gjeld er betalt ned slik at huset er verd 4 000 000 og gjelda er 3 000 000. I dette eksemplet har huset en nettoverdi på 1 000 000 som skal likedles mellom ektefellene ved skilsmisse eller død.

Hvis midler ikke holdes utenfor deling kan det kreves fullt fradrag for all gjeld. Dette gjøres ved at aktiva og passiva summeres opp, og summen går til likedeling. Det er alltid et poeng å holde rådighetsdelene fra hverandre, siden ekteskapet ikke medfører ansvar for den annens gjeld. Hvis vi tenker et eksempel der begge bare har likedelingsmidler, det vil si midler som er skapt i ekteskapet. Ektefellene eier 50% hver av en bolig som er verd 4 000 000. Det felles lånet på boligen er 3 500 000 som begge er ansvarlige for. Mannen har et studielån på 300 000, mens kvinnen ikke har annet lån enn boliglånet. Oppsettet blir da slik:

Eiendel/ gjeld

Bolig

Boliglån

Studielån

Netto

Mannen

2 000 000

1 750 000

300 000

– 50 000

Kvinnen

2 000 000

1 750 000

0

250 000

Som det følger av oversikten har mannen 50 000 mer gjelde enn verdier. Det går da 0 til likedeling fra mannen. Kvinnen blir ikke ansvarlig for gjelden til mannen. Kvinnen har 250 000 i nettomidler som skal likedeles.

Hvis ektefellene i dette eksemplet selger boligen og sitter igjen med 4 000 000 for den etter utgiftene til salget er det 500 000 som skal deles mellom ektefellene. Mannen beholder sine 250 000, mens kvinnen må dele disse. Dette innebærer at mannen får 375 000 fra salget, men kvinnen får 125 000.

Hva betyr felleseie?

Felleseie er et begrep for det ektefellene eier som ikke er særeie. Særeie oppstår bare ved ektepakt eller ved at det bestemmes fra giver eller arvelater.

Utgangspunktet er at felleseie skal likedeles, men dette er bare utgangspunktet. Alt som ektefellen kan føre tilbake til midler han hadde før ekteskapet kan skjevdeles. Videre kan arv og gave skjevdeles.

Når ekteskapet oppløses må felleseie skiftes, enten ved privat skifte eller offentlig skifte.

Hva er skifte?

Når er en forskjellsbehandling usaklig?

Skifte betyr deling og brukes i for å beskrive delingen delingen som skjer ved opphører av ekteskap eller ved fordeling av arv i forbindelse med død eller skifte av uskifte.

hvis ekteskapet oppløses ved skilsmisse må felleseiet skiftes. Felleseie er et begrep for alt ektefellene eier som ikke er særeie. Særeie er bare det som er bestemt som særeie i ektepakt eller fra giver eller arvelater. Felleseiet kan skiftes privat eller offentlig. I de fleste sakene er privat skifte det som har mest for seg ved skifte mellom ektefellene, men begge kan begjære offentlig skifte, og i enkelte saker kan offentlig skifte være fornuftig.

Hvis ekteskapet oppløses ved død kan kan den gjenlevende under gitte forutsetninger sitte i uskifte, eller velge å skifte. Når et skifte innebærer både fordelingen etter ekteskapet og fordelingen av dødsboet kalles det for et sammensatt skifte. Gangen i et sammensatt skift er at det først gjøres en fordeling mellom gjenlevende og dødsboet etter ekteskapslovens regler før dødsboet gjøres opp etter arvelovens regler.

Prosessen med å gjøre opp et dødsbo kalles også skifte. Ved skifte av dødsbo kan arvingene velge hvorvidt de ønsker å overta boet til privat skifte, eller om de ønsker offentlig skifte. Om offentlig eller privat skifte er fornuftig avhenger av om det er tvist, hva tvisten gjelder, samt gjelds- og formuesforholdene i boet. Privat skifte er rimeligst og er derfor som hovedregel å foretrekke.

Ring oss