forvaltningsvedtak

Statens kompetanse ved overprøving av kommunale vedtak

av

Hovedregelen for klageinstansens kompetanse i klagesaker følger av forvaltningsloven § 34.  I andre ledd, tredje setning i bestemmelsen står det at klageinstansen skal «legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.»

«Frie skjønn» er betegnelse på det skjønn som ikke kan overprøves av domstolene. «Rettsanvendelsesskjønn» er betegnelse på skjønn som kan overprøves av domstolene. Det er bare ved overprøving av det frie skjønnet at klageinstansen skal vektlegge kommunens vurdering. Hvis vurderingen er et rettsanvendelsesskjønn skal klageinstansen som utgangspunkt ikke legge vekt på kommunens vurdering. For å kunne ta stilling til om klageinstansen skal vektlegge kommunens vurdering er det derfor nødvendig å vite hvilke vurderinger domstolene kan overprøve.

 

Rett til svar innen rimelig tid.

av

Staten og kommunene er forpliktet til å svare på henvendelser. Det følger av forvaltningsloven § 11 a at svaret skal gis uten ugrunnet opphold. I saker som gjelder enkeltvedtak skal svar gis innen en måned. Hvis man har kontaktet feil forvaltningsorgan skal man etter forvaltningsloven § 11 bli vist til riktig organ. Hvis forvaltningen ikke kan svare uten ugrunnet opphold skal den sende ut et foreløpig svar.

Hvis en kommune eller organer for staten ikke svarer på henvendelser er det mulig å klage på dette til overordnet tilsynsmyndighet eller sivilombudsmannen.

 

Gangen i en klagesak

av

De fleste enkeltvedtak kan påklages. Klagen skal sendes til det forvaltningsorganet som fattet vedtaket. Det forvaltningsorganet som fattet det opprinnelige vedtaket kalles for underinstansen. Når et forvaltningsorgan har mottatt klage på et enkeltvedtak det har fattet, skal det underinstansbehandle klagen. Hovedregelen for underinstansbehandling av klager er forvaltningsloven § 33. Underinstansen kan oppheve eller endre vedtaket hvis den finner klagen begrunnet. I så fall skal klagen ikke sendes til klageinstansen. Klageinstansen skal heller ikke ha saken hvis underinstansen avviser klagen. En klage kan avvises hvis vilkårene for å klage ikke foreligger. Det kan for eksempel være at den som har sendt inn klagen ikke har klagerett. Hvis en klage avvises skal det fattes et avvisningsvedtak, og dette avvisningsvedtaket kan igjen påklages.

Hvis underinstansen ikke gir klager medhold, og ikke avviser saken, skal klagen sendes til klageinstansen. Forvaltningsloven § 34 bestemmer hovedreglene for klageinstansbehandling. Det er fire mulige utfall av klagesaksbehandling i klageinstansen. Det første er at klageinstansen kan, som underinstansen, avvise saken hvis vilkårene for å behandle saken ikke foreligger. Det andre klageinstansen kan gjøre er å stadfeste underinstansens vedtak. Hvis klageinstansen stadfester underinstansens vedtak innebærer det at klager ikke har fått medhold i sin klage. Hvis han da skal angripe vedtaket må han ta saken inn for domstolene. Det tredje klageinstansen kan gjøre er å endre underinstansens vedtak. Hvis klageinstansens endrer underinstansens vedtak vil det som oftest innebære at klager har fått medhold i sin klage. En endring kan innebære både helt og delvis medhold. Det fjerde mulige utfallet er at klageinstansen opphever underinstansens vedtak og sender det tilbake til underinstansen for ny behandling. Sistnevnte er praktisk i tilfeller der underinstansen ikke har utredet saken godt nok til at det er mulig å fatte endelig vedtak i saken.

 

 

To hovedtyper mangler ved enkeltvedtak

av

Et viktig skille går mellom tilblivelsesmangler og innholdsmangler. Er det mangler ved innholdet i forvaltningsvedtak skal vedtaket så og si alltid kjennes ugyldig. Ved tilblivelsesmangler vil et vedtak være gyldig på tross av mangelen hvis det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Dette følger av forvaltningsloven § 41. Forvaltningsloven § 41 gjelder direkte for saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven, men bestemmelsen kan i tillegg anvendes analogisk på andre tilblivelsesmangler som følger av andre lover, forskrifter eller ulovfestet rett.

Så hva skiller tilblivelsesmangler fra innholdsmangler? Noe av svaret ligger i ordene. Tilblivelsesmangler er mangler ved tilblivelsen av et vedtak. Dette omfatter både saksbehandlingsfeil og skjønnsmangler. Saksbehandlingsfeil er feil begått i saksbehandlingen, som for eksempel at tjenestemannen som behandlet saken var inhabil etter forvaltningsloven § 6, eller at saken ikke var godt nok utredet etter forvaltningsloven § 17. Skjønnsmangler er mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse. Hvis forvaltningen vektlegger utenforliggende hensyn vil dette være mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse, og dette vil således være en tilblivelsesmangel. Selv om den som fattet vedtaket la vekt på noe som var ulovlig å vektlegge, så betyr det ikke at det nødvendigvis er noe galt med vedtakets innhold.

Innholdsmanglene kjennetegnes ved at det er noe galt med innholdet i vedtaket. Det kan for eksempel være at forvaltningen har fattet et vedtak til noe den ikke har hjemmel til, eller at vedtaket er grovt urimelig.

 

 

Omsorgstjenester for eldre

av

I følge statistisk sentralbyrå yter én av seks regelmessig ulønnet omsorgsarbeid for syke, eldre eller funksjonshemmede. Det er i aldersgruppen 45–66 år at man finner den største andelen som jevnlig utfører ulønnet omsorgsarbeid, og disse gir oftest hjelp til egne foreldre.

Mange eldre klarer ikke alle dagliglivets gjøremål på egen hånd. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a har de krav på nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Barn har ikke en lovpålagt plikt til å ta seg av sine foreldre. Dette innebærer at kommunen ikke kan kreve av barna at de skal gjøre omsorgsarbeid for sine foreldre. Hvis gamle mor ikke klarer å handle, vaske eller å lage seg mat, så er det kommunens ansvar å tilby de nødvendige tjenestene for at dette skal bli gjort. Kommunens plikt til å tilby nødvendige omsorgstjenester gjelder uavhengig av økonomien til kommunen. Folk i slutten av yrkesaktiv alder har ofte nok med å klare å stå i full jobb, om de ikke i tillegg skal ta seg av omsorgen for sine foreldre. Det å ønske hjelp fra kommunen betyr ikke at man ikke er glade i sine foreldre.

Hvis kommunen ikke tilbyr de nødvendige tjenestene kan man sende en søknad til kommunen om de tjenestene man ønsker. Hvis kommunen ikke innvilger søknaden så kan denne påklages. I så fall vil man få saken vurdert av Fylkesmannen. Kommunen kan som utgangspunkt selv bestemme om tjenestene skal tilbys i hjemmet eller på sykehjem, men tjenestene skal være forsvarlige og verdige.

 

 

Om nærskole og søknad om å bytte skole

av

Det følger av opplæringsloven § 8-1 at grunnskoleelever har rett til å gå på nærskolen. Hva som skal regnes som nærskolen avgjøres av en rekke forhold omtalt i opplæringslovens forarbeider, jf NOU:18 1995 og Ot.prp. nr. 46 (1998-1999). Det skal tas utgangspunkt i geografi, men også andre objektive forhold som topografi og farlig skolevei er relevante hensyn. I tillegg kan det legges vekt på subjektive forhold som at eleven har søsken på skolen.

Den enkelte kommunen har mulighet til å lage forskrifter som avgjør hvilken skole som er nærskolen i hvilket nabolag, altså hvilken skolekrets en adresse tilhører. Dette er vanlig i de kommuner som har kapasitetsproblemer.  Kapasitet på skolen kan bare få betydning for skolekretsen/nærskolen når det kan dokumenteres at en skole er full.

Man kan søke om å bytte skole selv om den adressen en bor på tilhører en viss skolekrets. Det kan være sosiale eller medisinske forhold som ligger til grunn for et slikt ønske, eller at barnets søsken går på en annen skole. Skolen må ved slike søknader følge forvaltningsloven, herunder krav til begrunnelse og informasjon om klagerett.

Stønad ved barns og andre nærståendes sykdom

av

 

Hvilke vilkår er det for at jeg skal få støtte for å ta meg av mine barns (eller andre nærståendes) sykdom?

  • For å få rett til stønad må medlemmet ha vært i arbeid i minst fire uker umiddelbart før fraværet fra arbeidet (opptjeningstid). Folketrygdloven § 9-2
  • Et medlem som har tapt pensjonsgivende inntekt (§ 3-15) ved fravær fra arbeidet på grunn av et barns, en barnepassers eller en nærståendes sykdom, har rett til stønad etter bestemmelsene i dette kapitlet. Det ytes ikke stønad til medlem som er fylt 70 år. Folketrygdloven § 9-3

  • Til en arbeidstaker, frilanser eller selvstendig næringsdrivende som har omsorg for barn, ytes det omsorgspenger dersom han eller hun er borte fra arbeidet

    a) på grunn av nødvendig tilsyn med og pleie av et sykt barn i hjemmet eller i helseinstitusjon,
    b) fordi den som har det daglige barnetilsynet er syk,
    c) fordi den som har det daglige barnetilsynet er forhindret fra å ha tilsyn med barnet fordi vedkommende følger et annet barn til utredning eller til innleggelse i helseinstitusjon, eller
    d) fordi barnet på grunn av sykdom trenger oppfølging i form av legebesøk mv. selv om barnet ikke er sykt eller pleietrengende den aktuelle dagen.

    Retten til omsorgspenger etter første ledd gjelder også fosterforeldre.

    Retten til omsorgspenger gjelder til og med det kalenderåret barnet fyller 12 år. Dersom barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet, gjelder retten til og med det året barnet fyller 18 år.

  • Omsorgspenger etter § 9-5 første ledd ytes til den enkelte arbeidstaker i opptil 10 stønadsdager for hvert kalenderår. Har vedkommende omsorgen for mer enn to barn, ytes det omsorgspenger i opptil 15 stønadsdager. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, økes antallet stønadsdager til henholdsvis 20 og 30.

    Dersom en arbeidstaker har kronisk syke eller funksjonshemmete barn og dette fører til en markert høyere risiko for fravær fra arbeidet, ytes det omsorgspenger etter reglene i første ledd med tillegg av 10 stønadsdager for hvert kronisk sykt eller funksjonshemmet barn. Når arbeidstakeren er alene om omsorgen, dobles antall stønadsdager

    Arbeidstakeren regnes for å ha aleneomsorg for et barn også hvis den andre av barnets foreldre i lang tid ikke kan ha tilsyn med barnet fordi han eller hun er funksjonshemmet, innlagt i helseinstitusjon e.l.

    For at arbeidstakeren skal få utvidet rett til omsorgspenger etter andre ledd, må Arbeids- og velferdsetaten ha godtatt at barnet er kronisk sykt eller funksjonshemmet.

    Selv om den ene av foreldrene er alene om den daglige omsorgen, kan stønadsdagene fordeles mellom foreldrene i forhold til omfanget av avtalt samvær. Det er et vilkår at Arbeids- og velferdsetaten får skriftlig erklæring fra begge foreldrene om samværsfordelingen.

    Når en av foreldrene er alene om den daglige omsorgen, kan opptil 10 av stønadsdagene overføres til ektefelle, eller til samboer når samboerforholdet har vart i minst 12 måneder. Det er et vilkår at Arbeids- og velferdsetaten får skriftlig melding om overføringen.

    Reglene i denne paragrafen gjelder tilsvarende for frilansere og selvstendig næringsdrivende, men slik at det ytes omsorgspenger etter utløpet av ventetiden, se § 9-9 første ledd.

    Departementet gir forskrifter om gjennomføringen av bestemmelsene i denne paragrafen, herunder om hvilke sykdommer og funksjonshemninger som skal gi utvidet rett til omsorgspenger etter andre ledd.

  • For at arbeidstakeren skal få rett til omsorgspenger fra arbeidsgiveren, må barnets eller barnepasserens sykdom dokumenteres med egenmelding eller legeerklæring.

    Med egenmelding menes det at arbeidstakeren uten å legge fram legeerklæring melder fra til arbeidsgiveren om at fraværet skyldes sykt barn eller syk barnepasser.

    Arbeidstakeren kan gi skriftlig eller muntlig egenmelding for de første tre kalenderdagene i hvert enkelt tilfelle. Fravær fra en arbeidsøkt som strekker seg over et døgnskille, skal regnes som en egenmeldingsdag. Fra den fjerde dagen kan arbeidsgiveren kreve at barnets eller barnepasserens sykdom blir dokumentert med legeerklæring.

    For at arbeidstakeren, frilanseren eller den selvstendige næringsdrivende skal få rett til omsorgspenger fra trygden må barnets eller barnepasserens sykdom dokumenteres med legeerklæring.

Ring oss