Læren om myndighetsmisbruk er en samlebetegnelse på flere regler som forvaltningen må forholde seg til. Etter læren er det forbudt for forvaltningen å drive med usaklig forskjellsbehandling, vektlegge utenforliggende hensyn, utøve vilkårlig skjønn, eller fatte grovt urimelige vedtak.
Førsteklassinger har rett på skoleskyss hvis de bor mer enn to kilometer fra skolen. Andre elever i grunnskolen har rett til skoleskyss hvis de bor mer enn fire kilometer fra skolen. Dette følger av opplæringsloven § 7-1. For elever i videregående skole er grensen satt til seks kilometer. Hvis elevene bor nærmere skolen, kan de likevel ha rett til skoleskyss hvis skoleveien er særlig farlig eller vanskelig. Enkelte skoleveier er bare farlige om vinteren.
Skoleskyssen skal være organisert på en trygg måte. Manglende bussholdeplass på begge sidene av tungt trafikkert vei kan utgjøre en særlig risiko for små barn. Kommunen og fylkeskommunen skal fatte enkeltvedtak i saker om skoleskyss. Ansvarsfordelingen mellom kommunen og fylkeskommunen er regulert i opplæringsloven § 13-4. Enkeltvedtakene kan påklages til fylkesmannen.
Hovedregelen for klageinstansens kompetanse i klagesaker følger av forvaltningsloven § 34. I andre ledd, tredje setning i bestemmelsen står det at klageinstansen skal «legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.»
«Frie skjønn» er betegnelse på det skjønn som ikke kan overprøves av domstolene. «Rettsanvendelsesskjønn» er betegnelse på skjønn som kan overprøves av domstolene. Det er bare ved overprøving av det frie skjønnet at klageinstansen skal vektlegge kommunens vurdering. Hvis vurderingen er et rettsanvendelsesskjønn skal klageinstansen som utgangspunkt ikke legge vekt på kommunens vurdering. For å kunne ta stilling til om klageinstansen skal vektlegge kommunens vurdering er det derfor nødvendig å vite hvilke vurderinger domstolene kan overprøve.
Staten og kommunene er forpliktet til å svare på henvendelser. Det følger av forvaltningsloven § 11 a at svaret skal gis uten ugrunnet opphold. I saker som gjelder enkeltvedtak skal svar gis innen en måned. Hvis man har kontaktet feil forvaltningsorgan skal man etter forvaltningsloven § 11 bli vist til riktig organ. Hvis forvaltningen ikke kan svare uten ugrunnet opphold skal den sende ut et foreløpig svar.
Hvis en kommune eller organer for staten ikke svarer på henvendelser er det mulig å klage på dette til overordnet tilsynsmyndighet eller sivilombudsmannen.
Hvis du fyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, så vil du kunne få fri rettshjelp i klagesaker etter folketrygdloven. Dette innebærer at du må søke selv, og først kan få fri rettshjelp for å skrive en klage etter at du har fått et avslag. Nav kan ikke nekte å ta i mot en søknad med den begrunnelse at du ikke fyller vilkår om å få ytelsen.
De fleste enkeltvedtak kan påklages. Klagen skal sendes til det forvaltningsorganet som fattet vedtaket. Det forvaltningsorganet som fattet det opprinnelige vedtaket kalles for underinstansen. Når et forvaltningsorgan har mottatt klage på et enkeltvedtak det har fattet, skal det underinstansbehandle klagen. Hovedregelen for underinstansbehandling av klager er forvaltningsloven § 33. Underinstansen kan oppheve eller endre vedtaket hvis den finner klagen begrunnet. I så fall skal klagen ikke sendes til klageinstansen. Klageinstansen skal heller ikke ha saken hvis underinstansen avviser klagen. En klage kan avvises hvis vilkårene for å klage ikke foreligger. Det kan for eksempel være at den som har sendt inn klagen ikke har klagerett. Hvis en klage avvises skal det fattes et avvisningsvedtak, og dette avvisningsvedtaket kan igjen påklages.
Hvis underinstansen ikke gir klager medhold, og ikke avviser saken, skal klagen sendes til klageinstansen. Forvaltningsloven § 34 bestemmer hovedreglene for klageinstansbehandling. Det er fire mulige utfall av klagesaksbehandling i klageinstansen. Det første er at klageinstansen kan, som underinstansen, avvise saken hvis vilkårene for å behandle saken ikke foreligger. Det andre klageinstansen kan gjøre er å stadfeste underinstansens vedtak. Hvis klageinstansen stadfester underinstansens vedtak innebærer det at klager ikke har fått medhold i sin klage. Hvis han da skal angripe vedtaket må han ta saken inn for domstolene. Det tredje klageinstansen kan gjøre er å endre underinstansens vedtak. Hvis klageinstansens endrer underinstansens vedtak vil det som oftest innebære at klager har fått medhold i sin klage. En endring kan innebære både helt og delvis medhold. Det fjerde mulige utfallet er at klageinstansen opphever underinstansens vedtak og sender det tilbake til underinstansen for ny behandling. Sistnevnte er praktisk i tilfeller der underinstansen ikke har utredet saken godt nok til at det er mulig å fatte endelig vedtak i saken.
Et viktig skille går mellom tilblivelsesmangler og innholdsmangler. Er det mangler ved innholdet i forvaltningsvedtak skal vedtaket så og si alltid kjennes ugyldig. Ved tilblivelsesmangler vil et vedtak være gyldig på tross av mangelen hvis det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Dette følger av forvaltningsloven § 41. Forvaltningsloven § 41 gjelder direkte for saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven, men bestemmelsen kan i tillegg anvendes analogisk på andre tilblivelsesmangler som følger av andre lover, forskrifter eller ulovfestet rett.
Så hva skiller tilblivelsesmangler fra innholdsmangler? Noe av svaret ligger i ordene. Tilblivelsesmangler er mangler ved tilblivelsen av et vedtak. Dette omfatter både saksbehandlingsfeil og skjønnsmangler. Saksbehandlingsfeil er feil begått i saksbehandlingen, som for eksempel at tjenestemannen som behandlet saken var inhabil etter forvaltningsloven § 6, eller at saken ikke var godt nok utredet etter forvaltningsloven § 17. Skjønnsmangler er mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse. Hvis forvaltningen vektlegger utenforliggende hensyn vil dette være mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse, og dette vil således være en tilblivelsesmangel. Selv om den som fattet vedtaket la vekt på noe som var ulovlig å vektlegge, så betyr det ikke at det nødvendigvis er noe galt med vedtakets innhold.
Innholdsmanglene kjennetegnes ved at det er noe galt med innholdet i vedtaket. Det kan for eksempel være at forvaltningen har fattet et vedtak til noe den ikke har hjemmel til, eller at vedtaket er grovt urimelig.
I følge statistisk sentralbyrå yter én av seks regelmessig ulønnet omsorgsarbeid for syke, eldre eller funksjonshemmede. Det er i aldersgruppen 45–66 år at man finner den største andelen som jevnlig utfører ulønnet omsorgsarbeid, og disse gir oftest hjelp til egne foreldre.
Mange eldre klarer ikke alle dagliglivets gjøremål på egen hånd. Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1a har de krav på nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen. Barn har ikke en lovpålagt plikt til å ta seg av sine foreldre. Dette innebærer at kommunen ikke kan kreve av barna at de skal gjøre omsorgsarbeid for sine foreldre. Hvis gamle mor ikke klarer å handle, vaske eller å lage seg mat, så er det kommunens ansvar å tilby de nødvendige tjenestene for at dette skal bli gjort. Kommunens plikt til å tilby nødvendige omsorgstjenester gjelder uavhengig av økonomien til kommunen. Folk i slutten av yrkesaktiv alder har ofte nok med å klare å stå i full jobb, om de ikke i tillegg skal ta seg av omsorgen for sine foreldre. Det å ønske hjelp fra kommunen betyr ikke at man ikke er glade i sine foreldre.
Hvis kommunen ikke tilbyr de nødvendige tjenestene kan man sende en søknad til kommunen om de tjenestene man ønsker. Hvis kommunen ikke innvilger søknaden så kan denne påklages. I så fall vil man få saken vurdert av Fylkesmannen. Kommunen kan som utgangspunkt selv bestemme om tjenestene skal tilbys i hjemmet eller på sykehjem, men tjenestene skal være forsvarlige og verdige.
Det følger av opplæringsloven § 8-1 at grunnskoleelever har rett til å gå på nærskolen. Hva som skal regnes som nærskolen avgjøres av en rekke forhold omtalt i opplæringslovens forarbeider, jf NOU:18 1995 og Ot.prp. nr. 46 (1998-1999). Det skal tas utgangspunkt i geografi, men også andre objektive forhold som topografi og farlig skolevei er relevante hensyn. I tillegg kan det legges vekt på subjektive forhold som at eleven har søsken på skolen.
Den enkelte kommunen har mulighet til å lage forskrifter som avgjør hvilken skole som er nærskolen i hvilket nabolag, altså hvilken skolekrets en adresse tilhører. Dette er vanlig i de kommuner som har kapasitetsproblemer. Kapasitet på skolen kan bare få betydning for skolekretsen/nærskolen når det kan dokumenteres at en skole er full.
Man kan søke om å bytte skole selv om den adressen en bor på tilhører en viss skolekrets. Det kan være sosiale eller medisinske forhold som ligger til grunn for et slikt ønske, eller at barnets søsken går på en annen skole. Skolen må ved slike søknader følge forvaltningsloven, herunder krav til begrunnelse og informasjon om klagerett.