forsvarer

Gjennomføring av straff i andre land med dom avsagt i Norge

av

Hjemmelen for at Norge kan sende domfelte til soning i andre land enn Norge er Straffegjennomføringsloven § 1a

  • Selv om en innsatt soner i et annet land har den innsatte samme rettigheter og plikter som en innsatt i Norske fengsel. Dette med de presiseringer som fremkommer av § 1a, 3. ledd.
  • Tilbudet til den ansatte skal altså ikke være dårligere enn dersom den innsatte var i et norsk fengsel.

 

Straffegjennomføringsloven § 1 a. Straffegjennomføring i annen stat

Etter beslutning av kriminalomsorgen kan domfelte som er dømt til ubetinget fengselsstraff, gjennomføre straffen i en annen stat som Norge har inngått avtale med.

Domfelte som gjennomfører straff i en annen stat etter første ledd, er å anse som innsatt i fengsel i Norge og skal, med de presiseringer som følger av tredje ledd, ha de rettigheter og plikter som følger av dette.

Kriminalomsorgen skal sørge for at domfelte som gjennomfører straff i en annen stat etter første ledd, får tilbud om helsehjelp som er likeverdig med det tilbudet domfelte ville hatt krav på ved straffegjennomføring i Norge. Statens helsetilsyn fører tilsyn med kriminalomsorgens forpliktelser etter bestemmelsen her. Helsetilsynsloven gjelder tilsvarende. Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 7 om klage gjelder for kriminalomsorgens forpliktelser etter bestemmelsen her. Kriminalomsorgen skal på anmodning gi Statens helsetilsyn og Fylkesmannen opplysninger som disse finner nødvendige for å kunne utføre sine oppgaver etter bestemmelsen her. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt.

Kongen kan gi utfyllende forskrift og fastsette de unntak fra §§ 4, 7, 8 første ledd og 27 som er nødvendige for at straff skal kunne gjennomføres i en annen stat etter første ledd.

Straffeutmåling – varetektsfradrag

av

Dersom den domfelte har sittet i varetekstfengsel før dommen avises, har han krav på å få dette fratrukket i straffen. Dette følger av straffeloven § 83. Det gis 1 dag fradrag for antallet påbegynte døgn frihetsberøvelsen har vart utover 4 timer regnet fra tidspunktet for pågripelsen. Dette betyr at selv om man løslates samme dag som pågripelsen skjer, så skal det gis 1 dag fradrag. Dersom man sitter pågrepet mer enn 4 timer, skal man ha 2 dager fradrag.

Ved frihetsberøvelse i fullstendig isolasjon​ utover 4 timer skal det gis ytterligere fradrag som svarer til 1 dag for hvert påbegynte tidsrom av 2 døgn som den dømte har vært underlagt fullstendig isolasjon.

Dette betyr at man i enkelte saker opplever at straffen kan anses utholdt i sin helhet ved domsavsigelsen, selv om frihetsberøvelsen har vart noe kortere enn den fastsatte straffen. I sjeldne tilfeller kan det skje at en person på grunn av varetektsfradraget har sonet lenger enn straffen som idømmes. I slike tilfeller snakker vi da om oversoning, noe som kan gjøre at den domfelte får krav på erstatning.

Hva skal et forelegg inneholde?

av

Hva et forelegg skal inneholde er regulert i straffeprosessloven § 256:

Straffeprosessloven § 256

Forelegget skal være undertegnet og datert og inneholde:

1) siktedes navn og bopel,
2) opplysning om hvilket straffebud som er anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken,
3) en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold forelegget gjelder, med opplysning om tid og sted,
4) fastsetting av den bot som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt, og i tilfelle den inndragning og det rettighetstap eller reaksjon som nevnt i § 2 nr. 3,
5) oppfordring til siktede om innen en fastsatt frist å erklære om han vedtar forelegget. Fristen fastsettes slik at han får en betenkningstid som i alminnelighet bør være fra 3 til 10 dager.

Dersom den siktede har vært berøvet friheten i anledning av saken, og det ved fastsettingen av boten ikke er gitt fullt fradrag for frihetsberøvelsen, jf. straffeloven § 83 annet ledd, skal det anmerkes i forelegget hvor mange dager som har kommet til fradrag.

Et forelegg kan også omfatte bestemmelse om at siktede skal betale til den berettigede pengekrav som går inn under § 3, og saksomkostninger til staten. Reglene i § 432 første, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Foreldelse av straffbare forhold

av

En handling kan ikke straffes etter at den er foreldet.

Foreldelsesfristen for de ulike lovbruddene varierer ut fra hva strafferammen er. Dette følger av straffeloven § 86, som sier:

«Fristen for foreldelse av straffansvar er

  • 2 år når den høyeste lovbestemte straffen er bot eller fengsel inntil 1 år
  • 5 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 3 år
  • 10 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 10 år
  • 15 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 15 år
  • 25 år når den høyeste lovbestemte straffen er fengsel inntil 21 år»

Fristen for foreldelse av straffansvar regnes fra den dag det straffbare forholdet opphørte. For enkelte lovbrudd starter ikke fristen å løpe før den dagen fornærmede fyller 18 år.

Foreldelsesfristen avbrytes ved at den som er mistenkt for handlingen får status som siktet i saken.

 

For enkelte lovbrudd er det ingen foreldelsesfrist. Dette er alvorlige forbrytelser, herunder folkemord, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og terrorhandlinger. Forutsetningen er at handlingene kan straffes med fengsel i 15 år eller mer. Straffansvaret for drap, voldtekt og seksuell omgang med barn foreldes heller ikke.

Etterskuddsdom

av

Det følger av straffeloven § 79 at det skal fastsettes en felles straff dersom en person har begått flere lovbrudd ved flere handlinger. Bestemmelsen inneholder anvisninger for hvordan retten i slike tilfeller skal utmåle straffen.

Det kan imidlertid skje at en sak kommer opp uten at alle lovbruddene blir med. I slike tilfeller skal den tidligere avsagte dommen hensynstas ved utmållingen av dommen i den nyeste saken. Dette kommer tiltalte til gode ved en reduksjon i straffen i den nyeste dommen. I slike tilfeller er det snakk om etterskuddsdom. Dette innebærer at tiltalte skal ikke stilles annerledes, dvs strengere, dersom hans lovbrudd blir pådømt i to saker enn om det skjer i en. Straffeloven § 82 angir fremgangsmåten

«Ved domfellelse for forhold begått før dommen i en annen sak avsies det tilleggsdom for disse forholdene når alle forholdene kunne vært pådømt samtidig. § 31 annet ledd og tredje ledd annet og tredje punktum gjelder ikke.
Ved straffutmålingen gjelder § 79 tilsvarende. Det skal tas hensyn til hva en passende straff ville vært ved samtidig pådømmelse, og den samlede straffen må ikke være strengere enn om alle forholdene hadde vært pådømt samtidig.
Ved domfellelse for forhold begått dels før og dels etter dommen i en annen sak avsies det i alminnelighet fellesdom for alle forholdene. Annet ledd annet punktum gjelder tilsvarende for de forholdene som ble begått forut for den første dommen.
Når det er grunn til det, kan det også ellers avsies fellesdom. Annet ledd gjelder tilsvarende.
Avsies det fellesdom som omfatter en tidligere dom på straff som er helt eller delvis fullbyrdet, gis det fradrag for utholdt straff.
Det skal gå frem av dommen om den er en tilleggsdom eller en fellesdom.»

Grunnvilkår for straffeansvar

av

I kapittel 3 i straffeloven er det opplistet hvilke vilkår som må være oppfylt for at en person skal kunne straffes.

  1. Det må være en lovhjemmel
  2. Medvirkning rammes av straffebud så lenge annet ikke er bestemt
  3. Forsøk er straffbart for forhold som kan medføre fengsel i 1 år eller mer.
  4. En ellers straffbar handling er lovlig når foretatt som nødrett eller i nødverge
  5. Enkelte former for selvtekt som ellers ville vært ulovlig kan være lovlig.
  6. Gjerningsmannen må ha vært tilregnelig på gjerningstidspunktet.
  7. Bare forsettelige og uaktsomme lovbrudd straffes
  8. En person skal dømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen.
  9. Rettsvillfarelse fritar bare for straff hvor uvitenheten ikke er uaktsom

 

Lov om straff (straffeloven)

Første del. Alminnelige bestemmelser

Kapittel 3. Grunnvilkår for straffansvar

§ 14. Krav om lovhjemmel

Strafferettslige reaksjoner, jf. §§ 29 og 30, kan bare ilegges med hjemmel i lov.

§ 15. Medvirkning

Et straffebud rammer også den som medvirker til overtredelsen, når ikke annet er bestemt.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 16. Forsøk

Den som har forsett om å fullbyrde et lovbrudd som kan medføre fengsel i 1 år eller mer, og som foretar noe som leder direkte mot utføringen, straffes for forsøk, når ikke annet er bestemt.

Den som frivillig avstår fra å fullbyrde lovbruddet eller avverger at det blir fullbyrdet, straffes likevel ikke for forsøk.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 17. Nødrett

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når

a) den blir foretatt for å redde liv, helse, eiendom eller en annen interesse fra en fare for skade som ikke kan avverges på annen rimelig måte, og
b) denne skaderisikoen er langt større enn skaderisikoen ved handlingen.

§ 18. Nødverge

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den

a) blir foretatt for å avverge et ulovlig angrep,
b) ikke går lenger enn nødvendig, og
c) ikke går åpenbart ut over hva som er forsvarlig under hensyn til hvor farlig angrepet er, hva slags interesse som angrepet krenker, og angriperens skyld.

Regelen i første ledd gjelder tilsvarende for den som iverksetter en lovlig pågripelse eller søker å hindre at noen unndrar seg varetektsfengsling eller gjennomføring av frihetsstraff.

Utøving av offentlig myndighet kan bare møtes med nødverge når myndighetsutøvingen er ulovlig, og den som gjennomfører den, opptrer forsettlig eller grovt uaktsomt.

§ 19. Selvtekt

En handling som ellers ville være straffbar, er lovlig når den som har retten, handler for å gjenopprette en ulovlig endret tilstand, og det ville være urimelig å måtte vente på myndighetenes bistand. Makt mot en person kan bare brukes når rettskrenkelsen er åpenbar, og må ikke gå lenger enn forsvarlig.

§ 20. Tilregnelighet

For å kunne straffes må lovbryteren være tilregnelig på handlingstidspunktet. Lovbryteren er ikke tilregnelig dersom han på handlingstidspunktet er

a) under 15 år,
b) psykotisk,
c) psykisk utviklingshemmet i høy grad, eller
d) har en sterk bevissthetsforstyrrelse.

Bevissthetsforstyrrelse som er en følge av selvforskyldt rus, fritar ikke for straff.

§ 21. Skyldkravet

Straffelovgivningen rammer bare forsettlige lovbrudd med mindre annet er bestemt.

§ 22.Forsett

Forsett foreligger når noen begår en handling som dekker gjerningsbeskrivelsen i et straffebud

a) med hensikt,
b) med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig dekker gjerningsbeskrivelsen, eller
c) holder det for mulig at handlingen dekker gjerningsbeskrivelsen, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.

Forsett foreligger selv om lovbryteren ikke er kjent med at handlingen er ulovlig, jf. § 26.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 23.Uaktsomhet

Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.

Uaktsomheten er grov dersom handlingen er svært klanderverdig og det er grunnlag for sterk bebreidelse.

§ 24. Uforsettlig følge

En uforsettlig følge inngår i vurderingen av om et lovbrudd er grovt dersom lovbryteren har opptrådt uaktsomt med hensyn til følgen eller unnlatt etter evne å avverge følgen etter å ha blitt oppmerksom på at den kunne inntre.

0 Endret ved lov 19 juni 2009 nr. 74.

§ 25. Faktisk uvitenhet

Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet.

Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart.

Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.

§ 26. Rettsuvitenhet

Den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom.

Plikt til å møte som vitne i straffesak

av

Det følger av straffeprosessloven § 108 at dersom du blir innkalt som vitne i en straffesak så har du en plikt til å møte og til å forklare deg. Har du derimot lang reisevei (over 80 mil med rutegående befordringsmiddel eller mer enn 12,5 mil på annen måte, så kan vitnet fritas av retten for oppmøte. Mest praktisk da er at vitnet føres på telefon.

 

Straffeprosessloven § 108. 

Enhver plikter etter innkalling å møte som vitne og forklare seg overfor retten, med mindre annet er bestemt ved lov.

Straffeprosessloven§ 109. 

Plikt til å møte som vitne ved tingrett og lagmannsrett har enhver. Retten kan frita et vitne som har mer enn 800 km reise med rutegående befordringsmiddel eller 125 km på annen måte, eller en tilsvarende strekning dels på den ene, dels på den annen måte, for møteplikt dersom fremmøte vil medføre uforholdsmessige ulemper eller kostnader sammenlignet med vitnets betydning for sakens opplysning.

Vitnet har krav på godtgjørelse etter særskilt lov.

Når det skjedde det avgjør hvilken straffelov

av

Straffeloven av 1902 ble avløst av ny straffelov av 2005 med virkning fra 1. oktober 2015. Det tok altså 10 år for ny straffelov å tre i kraft. Det betyr ikke at alle straffesaker som gå i disse dager går etter ny straffelov. Det som er avgjørende er når handlingen ble begått.

I f.eks familievoldsaker kan forholdet ha pågått fra 2012 til 2016 og da skal tiltale tas ut etter begge lovene. Pågikk den straffbare handlingen fra 2012 til 2014 skal tiltale bare tas ut etter den gamle straffeloven av 1902.

I mange tilfeller er lovreglene like og det kan være av liten betydning hvilken lov som skal anvendes, mens i andre tilfeller kan det være helt avgjørende.

Hvordan begjære besøksforbud

av

Å begjære et besøksforbud gjøres som regel ved at man oppsøker den lokale politistasjonen eller nærmeste lensmannskontor og fremsetter et muntlig ønske om besøksforbud. Det er ikke noen krav til hvordan dette skal skje og i hvilken form. Noen benytter seg av advokat til å sende en slik begjæring til politiet skriftlig sammen med en begrunnelse på hvorfor dette er nødvendig.

 

Besøksforbud er regulert i straffeprosessloven i § 222a

Straffeprosessloven § 222 a.

Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil

a) begå en straffbar handling overfor en annen person,
b) forfølge en annen person,
c) på annet vis krenke en annens fred, eller
d) begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.

Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.

Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys

a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller
b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.

Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.

Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.

Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.

Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.

Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.

Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.

En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.

 

Ønsker du bistand i din sak? Ring oss på 751 75800

Ring oss