Hva skjer hvis en overtredelse av plan- og bygningsloven anses å være av mindre betydning?

Hvilke plikter har kommunen i henhold til plan- og bygningsloven?, Hvordan defineres "mindre betydning" i loven?, Hva skjer hvis en overtredelse anses å være av mindre betydning?, Er kommunens beslutning om å forfølge ulovligheter et enkeltvedtak?, Hva sier tolkningsuttalelsen om tilsyn etter plan- og bygningsloven?, Hva er prosessledende beslutninger i denne sammenhengen?, Hvilke krav stilles til tilsynet etter loven?, Hvordan påvirker tilsynsbeslutningen rettsstillingen til den som undersøkes?, Hvordan tolkes begrepet "mindre betydning" av kommunen?, Hvilke hensyn skal tas ved vurderingen av mindre betydning?, Er det klagerett knyttet til kommunens beslutninger om ulovlighetsoppfølgning?, Hva sier forvaltningsloven om enkeltvedtak?, Hvordan vurderer fylkesmannen klager på avvisningsvedtak?, Er det noen øvre grense for hva som anses som mindre betydning?, Hva er formålet med plan- og bygningsloven?, Hva er konsekvensene av å avstå fra å forfølge ulovligheter?, Hvordan påvirker lovens tolkning kommunal praksis?, Hvordan sikres etterlevelse av regelverket?, Hvilke hensyn er loven satt til å beskytte?, Hvordan tolkes ulovlighetsoppfølgningen i lys av rettsregler?, Hva sier Sivilombudet om kommunens plikt til å forfølge ulovligheter?, Hvordan påvirker tolkningene av loven håndhevelsespraksisen?, Hvilken betydning har tidligere lovgivning for dagens tolkninger?, Er kommunen forpliktet til å følge opp mindre betydningsfulle overtredelser?, Hvilken betydning har kommunens tolkning for enkeltpersoners rettsstilling?, Hvordan påvirker lovens tolkning rettighetene til enkeltpersoner?, Hvilken rolle spiller fylkesmannen i klageprosessen?, Hva er konsekvensene av ulovlighetsoppfølgning for enkeltpersoner?, Hvordan påvirker kommunens håndhevelsespraksis samfunnet som helhet?, Hva er formålet med ulovlighetsoppfølgningen etter plan- og bygningsloven?, Hvordan påvirker lovens tolkning kommunens avgjørelser?, Hva er hovedregelen når det gjelder forfølgelse av ulovligheter?, Hvordan påvirker tolkningene av loven kommunenes rettigheter?, Hva sier loven om kommunens plikt til å følge opp ulovligheter?, Hvordan sikrer loven etterlevelse av reglene?, Hva er konsekvensene av å avstå fra å forfølge mindre betydningsfulle overtredelser?, Hvilken betydning har tolkningene av loven for rettssikkerheten til enkeltpersoner?, Hva er de sentrale hensynene loven er ment å beskytte?, Hvordan påvirker tolkningene av loven kommunens myndighetsutøvelse?, Hvilken betydning har lovens tolkning for kommunens praksis?, Hva er formålet med ulovlighetsoppfølgningen etter plan- og bygningsloven?, Hvordan påvirker tolkningene av loven kommunenes håndhevelsespraksis?, Hva er konsekvensene av å avstå fra å forfølge mindre betydningsfulle overtredelser?, Hvordan sikrer loven etterlevelse av reglene?, Hva er de sentrale hensynene loven er ment å beskytte?, Hvordan påvirker tolkningene av loven kommunens myndighetsutøvelse?, Hvilken betydning har lovens tolkning for kommunens praksis?

Plan- og bygningsloven § 32-1 pålegger kommunene plikt til å forfølge overtredelser av bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven. Dersom overtredelsen anses som av “mindre betydning”, har kommunen muligheten til å avstå fra å forfølge ulovligheten. Denne beslutningen er imidlertid ikke å betrakte som et enkeltvedtak.

I følge loven gir § 32-1 andre ledd kommunene et visst handlingsrom når det gjelder å velge hvilke ulovligheter som skal forfølges. Begrepet “mindre betydning” har vært gjenstand for tolkning og diskusjon, og det har vært en utvikling fra tidligere lovgivning hvor det kun var mulig å avstå fra å forfølge “bagatellmessige” overtredelser.

En tolkningsuttalelse fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet har understreket at en beslutning om å føre tilsyn etter plan- og bygningsloven ikke anses som et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Et tilsyn innebærer ikke noen endring i rettsstillingen til den som undersøkes, og derfor anses beslutningen om å føre tilsyn som en prosessledende beslutning.

Det er likevel viktig å understreke at selv om kommunen kan avstå fra å forfølge overtredelser av mindre betydning, skal hovedregelen om at plan- og bygningsmyndighetene har plikt til å forfølge ulovligheter sikre etterlevelse og respekt for regelverket og de hensyn reglene er satt til å beskytte.

I praksis kan det være utfordrende å avgjøre hva som anses som en overtredelse av “mindre betydning”. Det er ingen klare retningslinjer i loven eller forarbeidene som angir kriteriene for dette. Likevel vil overtredelser som innebærer manglende oppfyllelse av krav til sikkerhet, helse og miljø ikke kunne anses som mindre betydningsfulle. Sentrale interesser som plan- og bygningsloven er ment å ivareta, vil være avgjørende ved vurderingen av om en overtredelse er av mindre betydning.

Klagerett knyttet til kommunens beslutninger om ulovlighetsoppfølgning er også et tema som har vært gjenstand for vurdering. Sivilombudsmannen har kommet til at kommunens beslutninger knyttet til ulovlighetsoppfølgning ikke er å betrakte som enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand. Dette innebærer at fylkesmannen kun skal prøve om kommunen har rett til å avvise klagen, og ikke om det foreligger en ulovlighet og om denne eventuelt er av “mindre betydning”.

Denne praksisen kan imidlertid endres i lys av ombudsmannens uttalelse, og det forventes at fylkesmennene vil tilpasse sin praksis deretter.

Hvordan fungerer samtykke i pasient- og brukerrettighetsloven?

samtykke, pasientrettigheter, helsehjelp, autonomi, samtykkekompetanse, informert samtykke, trekke tilbake samtykke, helseinformasjon, helsepersonell, pasientinformasjon, lovgrunnlag, rettigheter, pasientmedvirkning, pasientautonomi, helseopplysninger, samtykkeprosessen, modenhetsvurdering, helsestatus, barns rettigheter, barnevern, foreldreansvar, samtykke på vegne av barn, pasientopplysninger, helserettigheter, rettsgrunnlag, nødvendig informasjon, helsebehandling, samtykkeprinsipp, individuell vurdering, samtykkehåndtering.

Pasient- og brukerrettighetsloven har en sentral bestemmelse som regulerer samtykke til helsehjelp, og det er viktig å forstå hvordan dette fungerer.

Hovedregelen om samtykke

Som det står i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1, kan helsehjelp kun gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. Dette prinsippet er sentralt for å respektere pasientens autonomi og rettigheter.

For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Det betyr at helsepersonell er pliktig til å sørge for at pasienten har tilstrekkelig informasjon før de kan be om eller gi sitt samtykke til behandling.

Trekke tilbake samtykket

Pasienten har også rett til å trekke tilbake samtykket sitt. Dette er en viktig del av pasientens rettigheter, og det står klart formulert i loven. Dersom pasienten trekker tilbake samtykket, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis. Dette bidrar til at pasienten kan ta velinformerte beslutninger om sin egen helse.

Hvem kan gi samtykke?

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 finner vi reglene for hvem som har rett til å gi samtykke til helsehjelp. Hovedregelen er at personer over 18 år har rett til å samtykke, med mindre det foreligger unntak i annen lov.

For personer mellom 12 og 18 år gjelder det spesielle regler som tar hensyn til deres modenhetsnivå og hva slags behandling som skal utføres. Det skal alltid gjøres en individuell vurdering av pasientens modenhet og forståelse av samtykkeprosessen.

Manglende samtykkekompetanse

Dersom en pasient lider av fysiske eller psykiske forstyrrelser som forhindrer dem i å forstå hva samtykke innebærer, kan samtykkekompetansen delvis eller helt bortfalle. Det er den som yter helsehjelpen som må vurdere om pasienten mangler samtykkekompetanse, og dette skal skje ut ifra en helhetsvurdering av pasientens tilstand.

Dersom det besluttes at pasienten ikke har samtykkekompetanse, skal dette dokumenteres skriftlig. Dersom mulig, skal dette også legges frem for pasienten selv og pasientens nærmeste pårørende så snart som mulig etter beslutningen er tatt.

Samtykke på vegne av barn

Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 omhandler reglene rundt samtykke på vegne av barn. Foreldre med foreldreansvar har rett til å samtykke på vegne av barn under 16 år, med unntak for barn mellom 12 og 16 år som kan samtykke selv, avhengig av situasjonen. Barnevernet har rett til å samtykke til helsehjelp for barn under 16 år som er under deres omsorg.

I alle tilfeller er det viktig at barnets mening blir vurdert og tatt hensyn til, og denne vurderingen skal variere basert på alder og modenhet hos barnet. Når barnet fyller 12 år, skal deres mening legges stor vekt på når det gjelder beslutninger om egen helsehjelp.

Opplysningsplikt; hvilke regler gjelder i helsepersonelloven og helse- og omsorgstjenesteloven?

Opplysningsplikt, helsepersonelloven, helse- og omsorgstjenesteloven, taushetsplikt, nødsituasjon, omsorgssvikt, meldingsplikt, psykolog, rettssak, samtykke, alvorlig skade, kommunale tjenester, lovgivning, pasientrettigheter, helsepersonell, barnevern, regelverk, sikkerhet, informasjon, vitne, samfunnets interesse, rettssystem, taushetsbelagte opplysninger, justisminister, politi, sårbarhet, kommunale helse- og omsorgstjenester, planlegging, styring, utvikling.

I Norge er det strenge regler som pålegger helsepersonell opplysningsplikt i visse situasjoner. Dette er viktige bestemmelser som er utformet for å beskytte både enkeltpersoner og samfunnet som helhet. I dette blogginnlegget vil vi se nærmere på hva opplysningsplikten innebærer, hvilke regler som gjelder, og hvorfor den er så viktig.

Hva sier helsepersonelloven om opplysningsplikt?

Helsepersonelloven, nærmere bestemt i Kapittel 6, fastsetter klare retningslinjer for helsepersonells opplysningsplikt. Denne loven krever at helsepersonell må gi informasjon og opplysninger i visse tilfeller, spesielt når det er fare for alvorlig skade på person eller eiendom. I tillegg pålegger den helsepersonell å melde fra til barnevernet dersom de mistenker grov omsorgssvikt eller manglende behandling/oppfølging.

Når skal opplysninger gis?

Ifølge helsepersonelloven §31 skal brannvesen og politi varsles når helsepersonell anser at det kan oppstå alvorlig skade på person eller eiendom. Dette er en viktig bestemmelse som er utformet for å sikre rask respons i nødsituasjoner.

Videre, i henhold til helsepersonelloven §33, har helsepersonell en plikt til å melde til barnevernet dersom de mistenker grov omsorgssvikt eller manglende behandling/oppfølging. Dette er for å beskytte sårbare barn og unge.

Hva sier helse- og omsorgstjenesteloven?

I tillegg til helsepersonelloven, har vi også helse- og omsorgstjenesteloven som regulerer opplysningsplikten. I § 5-8 av denne loven finner vi bestemmelser om meldingsplikt til kommuneadministrasjonen. Kommunen kan pålegge personell som yter tjenester etter denne loven å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Utlevering av taushetsbelagte opplysninger kan kun skje med samtykke fra den opplysningene angår, med mindre annet er bestemt i eller i medhold av lov.

Midlertidig lov om tilpasninger i regelverket for barnevernet og fylkesnemnda for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19

Midlertidig lov om tilpasninger i regelverket for barnevernet og fylkesnemnda for å avhjelpe konsekvenser av utbruddet av covid-19

Den 26.05.2020 ble det vedtatt en midlertidig lov for å avhjelpe konsekvensene av covid-19, herunder for å lettere kunne overholde smittevernreglene og samtidig ha en forsvarlig saksbehandling.

Loven gav blant annet mulighet til å beslutte fjernmøter og fjernavhør av vitner, og til en mer omfattende bruk av skriftlig behandling.

Loven skulle oppheves 22.10.2020. I lys av smittesituasjonen og utsiktene til å sikre immunitet i befolkningen, mener departementet det er nødvendig å forlenge loven og har foreslått en forlenging på 6 måneder.

Du kan lese høringsnotatet her.

Forsvarlighetskravet i barnevernloven

Etter barnevernloven § 1-4 skal “tjenester og tiltak etter denne loven skal være forsvarlige.” Kravet til forsvarlige tjenester er en rettslig standard og må ses opp mot gjeldende praksis og retningslinjer. Hvis barneverntjenesten har handlet i strid med retningslinjer i rundskriv vil dette være et sterkt argument for at de har handlet uforsvarlig.

I forarbeidene til bestemmelsen skrives det følgende merknad til bestemmelsen:

“Bestemmelsen lovfester barnevernets plikt til å yte forsvarlige tjenester og tiltak og omfatter både det kommunale og det statlige barnevernet.

Kravet om forsvarlighet er en rettslig standard. Dette innebærer at det nærmere innholdet i kravet i vesentlig grad vil bli bestemt av normer utenfor selve loven. Forsvarlighetskravet har en dobbelfunksjon. På den ene siden handler kravet om vurderinger og normer om hva som kan betegnes som god barnevernfaglig praksis. Samtidig er disse normene et utgangspunkt for å vurdere grensen mot det uforsvarlige. Forsvarlighetskravet gir dermed rom for skjønn, men innebærer samtidig at alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige både når det gjelder innhold, omfang og når tjenestene ytes.

Bestemmelsen innebærer at tilsynsmyndigheten kan konstantere avvik med hjemmel i forsvarlighetskravet, enten alene eller i kombinasjon med andre bestemmelser i barnevernloven.

Det å sørge for forsvarlige tjenester er en kontinuerlig prosess som krever systematisk arbeid med kvalitetsforbedring. Det kan for eksempel komme nye faglige retningslinjer eller ny fagkunnskap som må vurderes og implementeres. Det vil også regelmessig oppstå endringer i brukernes behov som barnevernet må ta høyde for i arbeidet med å sikre forsvarlige tjenester.

Barneverntjenesten må til enhver tid ha en bemanning som er tilstrekkelig for å ivareta de oppgavene de er pålagt etter barnevernloven på en forsvarlig måte. Dette innebærer blant annet at ansatte og andre som utfører oppgaver på vegne av barneverntjenesten må ha tilstrekkelig kompetanse og nødvendige faglige kvalifikasjoner til å utføre de oppgavene de blir tildelt.”


Trenger du hjelp i din barnevernsak? Ring oss på 751 75 800

Tilsynsklage

Det er flere tilsynsorganer i Norge som fører tilsyn med forvaltningen i stat og kommune. En tilsynsklage er en oppfordring til tilsynsmyndigheten om å se nærmere på en sak. Det er lite å vinne økonomisk på en tilsynsklage, men for mange er det viktigste å bli hørt, og at organet som har utsatt dem for urett skal bli refset for dette slik at andre ikke blir utsatt for det samme. Videre kan tilsynsmyndigheten hjelpe med å løse opp i en fastlåst situasjon slik at man får det man har krav på. Det kan være at man har et barn som blir mobbet eller ikke får spesialundervisningen han har krav på, eller en pasient som ikke får den behandlingen han har krav på. En tilsynsak kan i noen tilfeller også danne grunnlag for en senere erstatningssak.

Det trengs ikke en advokat for å skrive en tilsynsklage. Tilsynsmyndighetene kan også selv hjelpe med utforming av en klage. Det en advokat kan hjelpe deg med er å utforme en klage på en måte som gjør det mer sannsynlig at tilsynsmyndighetene prioriterer å se på din sak. Advokaten kan hjelpe deg å fokusere på de forhold som er i strid med loven eller som ellers er kritikkverdige slik at det viktigste får den mest sentrale plassen i klagen. Advokaten kan også hjelpe med å argumentere for hvorfor akkurat din sak skal prioriteres.

 

Under følger enkelte sentral hjemler for tilsyn.

Opplæringsloven:

§ 14-1. Statleg tilsyn

Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunane og fylkeskommunane oppfyller dei pliktene dei er pålagde i eller i medhald av opplæringslova kapittel 1-16 (kommunepliktene). Reglane i kommunelova kapittel 10 A gjeld for denne tilsynsverksemda.

Departementet fører tilsyn med at andre plikter i eller i medhald av opplæringslova enn kommunepliktene blir oppfylte. Reglane i kommunelova §§ 60 c og 60 d gjeld tilsvarande for tilsynsverksemd etter dette leddet

Helse- og omsosorgstjenesteloven:

§ 12-3.Statlig tilsyn

Fylkesmannen skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter pålagt i kapitlene 3 til 10 og §§ 11-2, 11-3 og 11-4. Ved tiltak etter § 9-5 tredje ledd bokstavene b og c skal det også føres stedlig tilsyn. I forbindelse med tiltak etter kapittel 9 kan tilsynet gjennomføre tilsynsbesøk uten beboerens samtykke.

Kommuneloven kapittel 10 A gjelder tilsvarende for tilsynsvirksomheten etter første ledd, med unntak av § 60 d. Statenshelsetilsyn kan gi pålegg etter lov om statlig tilsyn med helse- og omsorgstjenesten​3 § 5

Spesialisthelsetjenesteloven:

§ 7-1. Pålegg

Dersom helsetjenester som omfattes av denne loven drives på en måte som er i strid med loven eller bestemmelser gitt i medhold av den, og driften antas å kunne ha skadelige følger for pasienter, kan Statens helsetilsyn gi pålegg om å rette forholdene. Dersom Statens helsetilsyn finner det nødvendig, kan det gis pålegg om stenging av helseinstitusjonen.

Pålegg som nevnt i første ledd skal inneholde en frist for når retting skal være utført.

Pålegg som nevnt i første ledd kan påklages til eller omgjøres uten klage etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI av det departementet Kongen bestemmer. Klagen skal gis oppsettende virkning, hvis ikke Statens helsetilsyn bestemmer at vedtaket straks skal iverksettes

§ 7-2.Tvangsmulkt

I pålegg etter loven her kan Statens helsetilsyn fastsette en løpende tvangsmulkt for hver dag/uke/måned som går etter utløpet av den frist som er satt for oppfylling av pålegget, inntil pålegget er oppfylt. Tvangsmulkt kan også fastsettes som engangsmulkt. Statens helsetilsyn kan frafalle påløpt tvangsmulkt

Barnevernloven

§ 5-7.Tilsyn

Fylkesmannen skal føre tilsyn med at institusjoner som er omfattet av § 5-1, statlige sentre for foreldre og barn og private og kommunale institusjoner og sentre for foreldre og barn som er godkjent etter § 5-8, drives i samsvar med denne loven og forskrifter til loven

Vurderer du å bli fosterhjem?

Dersom man blir fosterforeldre finnes det en rekke rettigheter og muligheter man kan benytte seg av. Vi opplever til tider at fosterforeldre ikke har fått nok oppfølging av barneverntjenestene. Da er det viktig å vite at man kan finne informasjon og be om den støtten man føler man har behov for.

Fosterhjem skal godkjennes av Bufetat. Du kan lese om prosessen her.

Alle som skal bli fosterforeldre må bli invitert til og gjennomføre PRIDE-kurs.

Det finnes ulike former for fosterhjem. Du kan se de ulike formene her.

Som fosterforelder utfører du et oppdrag på vegne av barneverntjenesten og får fosterhjemsgodtgjørelse.

Fosterhjemsgodtgjørelsen består av

  • en arbeidsgodtgjørelse som du betaler skatt av
  • en utgiftsdekning som er skattefri, skal dekke kost, klær og fritidsaktiviteter

Fosterhjemsgodtgjørelsens størrelse avhenger av barnet eller ungdommens behov og hvilken avtale du gjør med barneverntjenesten i kommunen din. Du/dere og barneverntjenesten skriver kontrakt på fosterhjemsgodtgjørelsen.

Dersom fosterbarnet trenger særlig oppfølging eller tilsyn, kan barneverntjenesten sette inn tiltak som for eksempel ekstra veiledning, avlastning og støttekontakt. Omfanget avtales i forkant av hver plassering.

Noen ganger er det behov for at en av fosterforeldrene er hjemme med fosterbarnet i en periode. I denne perioden blir du helt eller delvis frikjøpt fra din ordinære jobb og barneverntjenesten gir deg en kompensasjon for tapt arbeidsinntekt, innenfor den veiledende grensen i folketrygden.

Er du fosterhjem for et barn i familien eller nettverket ditt har du de samme rettighetene som andre fosterhjem.

Fosterhjemsforeningen tilbyr hjelp og støtte og er en aktiv bidragsyter i fosterhjemsdebatten. Nettsidene finner du her. Du kan finne relevant informasjon, få rådgivning og tips om kurs samt møte andre fosterhjemsforeldre og utveksle erfaringer.

Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse – tidsperspektivet

Et vedtak om omsorgsovertakelse skal oppheves av fylkesnemnda dersom det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. Unntaket er dersom det ikke vil være til barnets beste å flytte det fordi det har fått tilknytning til mennesker og miljø der det har vært plassert i fosterhjem.

Vi opplever ofte at tiden arbeider mot foreldrene her., siden det er større sannsynlighet for at en tilknytning skal oppstå jo lenger tid som går fra barnet plasseres. Såkalte tilbakeføringssaker etter barnevernloven § 4-21 kan nemlig ikke kreves før det har gått tolv måneder fra saken sist ble behandlet av fylkesnemnda eller domstolene.

Barneverntjenesten har så tre måneder på seg å forberede og sende saken til fylkesnemnda fra de mottar varsel om at en tilbakeføringssak ønskes. Denne fristen kan i særlige tilfeller økes til seks måneder.

Etter at fylkesnemnda mottar begjæringen fra kommnen, skal den snarest og hvis mulig innen fire uker beramme forhandlingsmøte.

På denne måten kan det gå opptil ett år og syv måneder fra vedtak om plassering skjer og til foreldre får prøvd sin tilbakeføringssak. Dette er svært frustrerende for både foreldrene og oss som jobber i dette systemet. Man opplever at ting skjer veldig raskt når det er på initiativ fra kommunen, mens systemet kan være svært sendrektig når det er en sak på foreldrenes initiativ.

Barnerettsbloggen

Ønsker du å vite mer om barnerett eller har du spørsmål om barnerett til advokat Christian Wulff Hansen kan du klikke deg inn på Barnerettsbloggen

07

Her får du belyst mange forskjellige tema knytter til barneloven, barnevernloven og andre lover som berører barneretten.

 

Hva er BUFETAT?

BUFETAT sine hjemmesider fremgår det at;

“Vi jobber blant annet med det statlige barnevernet, familievernet og adopsjon. Hovedoppgaven vår er å gi barn, unge og familier som trenger hjelp og støtte, tiltak med høy og riktig kvalitet i hele landet.

Barne-, ungdoms og familieetaten er organisert i et direktorat og fem underliggende regioner

Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) er det øverste organet i Barne-, ungdoms- og familietaten (Bufetat). Bufetat er underlagt Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.”

BUFETAT er bl.a. øverste organ for barnevernstjenestene og for familievernkontorene.

Ring oss