Diverse lover

Balansen mellom vern og nødvendighet: Naturmangfoldsloven § 17 og 17a

av
vern, nødvendighet, naturmangfold, avliving, balanse, biologisk mangfold, økosystemer, bestemmelser, § 17, § 17a, uttak av vilt, lakse- og innlandsfisk, skade, person, eiendom, aktuell fare, betydelig fare, produksjonsdyr, hund, rovdyr, rovdyrsikkert hegn, beskyttelse, konflikter, alternative løsninger, forebyggende tiltak, teknologi, etikk, dyrevelferd, human avliving, etisk forsvarlig, prioritering.


Naturmangfoldsloven i Norge er et viktig verktøy for å beskytte og bevare det biologiske mangfoldet og økosystemene våre. Loven har til hensikt å sikre at naturen blir bærekraftig brukt og vernet for fremtidige generasjoner. Disse bestemmelsene tar for seg uttak av vilt og lakse- og innlandsfisk samt avliving av rovdyr i visse situasjoner. Vi vil utforske den delikate balansen mellom vern av naturmangfoldet og nødvendigheten av å beskytte personer, eiendom og produksjonsdyr.

§ 17: Avliving av vilt og lakse- og innlandsfisk:
I visse tilfeller kan avliving av vilt og lakse- og innlandsfisk være nødvendig for å hindre skade på person eller eiendom. Dette gjelder spesielt når det er en aktuell og betydelig fare for skade. Videre gir bestemmelsen eieren, eller en som opptrer på vegne av eieren, anledning til å avlive vilt i tilfeller der det er et pågående eller umiddelbart forestående angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe. Det er viktig å merke seg at avlivingen skal straks meldes til politiet, og det kan fastsettes forskrifter som fraviker bestemmelsene for spesielt truede arter eller bestander.

§ 17a: Rovdyrsikkert hegn og avliving av rovdyr:
En annen bestemmelse i loven, § 17a, omhandler avliving av rovdyr som befinner seg i rovdyrsikre gjerder. Dette gjelder når avlivingen er nødvendig for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på produksjonsdyr eller hund. Hegnet må oppfylle kravene til rovdyrsikkert hegn fastsatt av myndighetene. Også her skal avlivingen straks meldes til politiet, og det kan gjøres unntak for spesielt truede arter eller bestander gjennom forskrifter.

Balansen mellom vern og nødvendighet:
Disse bestemmelsene illustrerer den delikate balansen mellom å beskytte og bevare det biologiske mangfoldet og å ivareta nødvendigheten av å beskytte personer, eiendom og produksjonsdyr. Naturmangfoldsloven erkjenner at det kan oppstå situasjoner der avliving av dyr er nødvendig for å forhindre skade eller beskytte produksjonsinteresser. Samtidig legger loven vekt på at slike tiltak skal være basert på nødvendighet og at avlivingen skal rapporteres og reguleres.

Vern av truede arter:
Det er viktig å merke at avliving av dyr kun bør skje når det er strengt nødvendig, og at det skal være et siste utvei. Naturmangfoldsloven setter klare begrensninger og vilkår for avliving, og det skal alltid tas hensyn til artenes genetiske mangfold og deres naturlige utbredelsesområder.

For å opprettholde en bærekraftig balanse mellom vern og nødvendighet, er det også viktig å understreke viktigheten av å utforske alternative løsninger. Dette kan inkludere forebyggende tiltak som styrking av gjerder og andre beskyttelsesmetoder for å minimere konflikter mellom mennesker og dyreliv. Utvikling av teknologi og metoder som kan avverge skader uten å måtte ty til avliving, bør også prioriteres.

En annen viktig faktor å ta hensyn til er at avliving av dyr skal skje på en etisk og human måte. Lov om dyrevelferd (dyrevelferdsloven) gir retningslinjer for hvordan avliving skal gjennomføres for å sikre at dyrene ikke lider unødig.

Konklusjon:
Naturmangfoldsloven § 17 og 17a tar sikte på å finne en balanse mellom vern av naturmangfoldet og nødvendigheten av å beskytte personer, eiendom og produksjonsdyr. Disse bestemmelsene gir rom for avliving i spesifikke situasjoner der det er en aktuell fare for skade, men det legges også vekt på at avliving kun skal utføres når det er strengt nødvendig og på en etisk forsvarlig måte. Samtidig oppfordres det til å utforske alternative løsninger og forebyggende tiltak for å minimere konflikter mellom mennesker og dyreliv. Gjennom en nøye avveining mellom vern og nødvendighet kan vi arbeide mot å bevare det biologiske mangfoldet samtidig som vi tar hensyn til andre viktige interesser.

Arbeidstid for Ungdom: Gjennomgang av Arbeidsmiljøloven § 11-2Arbeidstid for Ungdom:

av
Arbeidstid, barn, unge, arbeidstakere, arbeidsmiljøloven, loven, reguleringer, skolegang, undervisning, arbeidsforhold, arbeidsgivere, skolepliktig, arbeidstimer, arbeidsuke, utdanning, arbeidsrettigheter, arbeidskrav, juridisk råd, arbeidslovgivning, arbeidskontrakt, arbeidslover, ungdomsarbeid, arbeidskultur, jobbreguleringer, arbeidsrett, arbeidsplass, rettferdig arbeid, arbeidsreguleringer, arbeidslover for unge, arbeidsvilkår

Arbeidsmiljøloven i Norge er nøye konstruert for å beskytte alle arbeidstakere, inkludert de yngste medlemmene av arbeidsstyrken. Spesielle bestemmelser sikrer at unge arbeidstakere får en trygg og rettferdig arbeidsopplevelse, som ikke hindrer deres utdanning og utvikling. I dette innlegget vil vi undersøke reglene for arbeidstid for barn og ungdom under 18 år, som beskrevet i arbeidsmiljøloven § 11-2.

Balansering av Arbeid og Utdanning

For personer under 18 år skal arbeidstiden legges opp slik at den ikke hindrer skolegang eller utbyttet av undervisningen (§ 11-2, 1). Dette gjelder for alle ungdomsarbeidere, uavhengig av alder, og bekrefter Norges forpliktelse til å prioritere utdanning.

Spesifikke Begrensninger for Barn under 15 år

For barn under 15 år, eller de som fremdeles er skolepliktige, er det spesifikke begrensninger for hvor mye de kan jobbe (§ 11-2, 2). På dager med undervisning er grensen 2 timer per dag og 12 timer per uke. På undervisningsfrie dager, kan barna jobbe opptil 7 timer per dag og opptil 35 timer i undervisningsfrie uker. Hvis arbeidet er en del av en ordning med vekslende teoretisk og praktisk utdanning, kan det utvides til 8 timer per dag og 40 timer per uke.

Arbeidsbegrensninger for Ungdom mellom 15 og 18 år

For ungdom mellom 15 og 18 år som ikke lenger er skolepliktige, skal arbeidstiden ikke overstige 8 timer per dag og 40 timer per uke (§ 11-2, 3). Dette ligner på arbeidstidsbegrensningene for voksne, men med ekstra beskyttelse for de yngre arbeidstakerne.

Ansvar for Arbeidsgivere med Flere Ansatte

Hvis en ungdom er ansatt av flere arbeidsgivere, må den totale arbeidstiden beregnes samlet (§ 11-2, 4). Arbeidsgivere har plikt til å informere seg om ungdommens arbeidstid hos eventuelle andre arbeidsgivere. Dette er for å forhindre at ungdommene overarbeider seg og sikrer at de har tid til skole og hvile.

Unntak i Særskilte Tilfeller

Departementet kan fastsette unntak fra disse reglene i forskrift (§ 11-2, 5). Disse unntakene kan gjelde for kulturelt eller lignende arbeid, eller hvis det foreligger særlige grunner. Eventuelle unntak kan også inneholde vilkår.

Det er viktig å merke seg at disse reglene er minimumskrav, og at arbeidsgivere kan tilby bedre vilkår. Likevel gir arbeidsmiljøloven § 11-2 en viktig beskyttelse for unge arbeidstakere, og sikrer at deres rett til utdanning og hvile ikke blir kompromittert av arbeidsforpliktelser.

Ungdomsarbeid kan være en verdifull erfaring, men det er viktig å sikre at det ikke går på bekostning av utdanning eller velvære. Forståelse og overholdelse av loven er avgjørende for å opprettholde en rettferdig og trygg arbeidsplass for alle.

Arbeidsgivere, foreldre og unge arbeidstakere selv har alle et ansvar for å sørge for at disse reglene blir fulgt. Dersom du er usikker på hvordan disse lovene gjelder for din situasjon, er det anbefalt å søke juridisk råd.

Å sette unge arbeidstakere opp for suksess betyr å balansere deres nåværende arbeidsforpliktelser med deres langsiktige utdannelsesmål. Ved å følge retningslinjene i arbeidsmiljøloven § 11-2, kan vi alle bidra til å skape en mer inkluderende og rettferdig arbeidskultur for fremtidige generasjoner.

Arbeidsmiljølovens § 14-6: Hva en arbeidskontrakt minimum må inneholde

av
arbeidsavtale, arbeidsmiljøloven, § 14-6, arbeidskontrakt, arbeidsforhold, tariffavtaler, arbeidstid, ferie, feriepenger, oppsigelsesfrister, lønn, godtgjørelser, arbeidskonflikt, rådgivning, arbeidsgiver, arbeidstaker, arbeidsrett, arbeidsplass, arbeidstittel, prøvetidsbestemmelser, lønnsutbetaling, arbeidstidsordning, midlertidig ansettelse, arbeidsperiode, pauser, tariffpart, rettigheter, arbeidslovgivning, ansattes rettigheter, arbeidskontraktskrav.

Det er mange detaljer og krav man skal være oppmerksom på som arbeidstaker. Blant de mest fundamentale er hva arbeidskontrakten din minst skal inneholde, og dette er formelt beskrevet i Arbeidsmiljøloven § 14-6. Forståelse for disse kravene kan bidra til at du får en tryggere arbeidshverdag. La oss se nærmere på disse minimumskravene.

Hva er Arbeidsmiljøloven § 14-6?

Paragrafen omhandler hva en skriftlig arbeidsavtale minst skal inneholde for å ivareta arbeidstakerens rettigheter og interesser. Den setter rammen for hva som er «forhold av vesentlig betydning i arbeidsforholdet».

Hva skal arbeidskontrakten inneholde?

1. Partenes identitet

Dette er grunnleggende informasjon som navnene på arbeidsgiver og arbeidstaker.

2. Arbeidsplassen

Kontrakten skal tydelig definere hvor arbeidet skal utføres. Hvis det ikke er en fast arbeidsplass, skal dette også fremgå av kontrakten.

3. Beskrivelse av arbeidet

Arbeidsavtalen skal klart definere hva arbeidet ditt innebærer. Dette kan være arbeidstittelen, stillingen eller arbeidskategorien.

4. Begynnelse og varighet

Avtalen skal inkludere startdatoen for arbeidsforholdet. Hvis ansettelsen er midlertidig, skal avtalen angi varigheten og grunnlaget for ansettelsen.

5. Prøvetidsbestemmelser

Hvis det er en prøvetidsperiode, skal dette klart fremgå av kontrakten, inkludert lengden på prøvetiden og eventuelle spesielle vilkår.

6. Ferie og feriepenger

Arbeidsavtalen skal også inneholde detaljer om dine rettigheter til ferie og feriepenger, samt hvordan tidspunktet for ferien fastsettes.

7. Oppsigelsesfrister

Kontrakten skal definere både arbeidstakers og arbeidsgivers oppsigelsesfrister.

8. Lønn og godtgjørelser

Arbeidsavtalen skal spesifisere den avtalte lønnen, eventuelle tillegg, pensjonsinnbetalinger, andre godtgjørelser og når og hvordan lønn utbetales.

9. Arbeidstid og pauser

Kontrakten skal inkludere detaljer om den daglige og ukentlige arbeidstiden, eventuell periodevis arbeid, og lengden på pausene.

10. Særlig arbeidstidsordning

Hvis det er en særlig arbeidstidsordning, skal dette også være en del av kontrakten.

11. Tariffavtaler

Hvis det er tariffavtaler som påvirker arbeidsforholdet, skal dette også være inkludert i kontrakten. Dette inkluderer informasjon om hvilke avtaler som gjelder og hvem tariffpartene er.

Det er viktig å merke seg at for enkelte av disse punktene, kan det i stedet for å inkludere detaljene direkte i arbeidsavtalen, henvises til lover, forskrifter eller tariffavtaler som regulerer disse forholdene. Dette gjelder spesifikt for punktene g) til k) som omhandler ferie og feriepenger, oppsigelsesfrister, lønn og godtgjørelser, arbeidstid og pauser.

Hva hvis noe går galt?

Har du en arbeidskonflikt? Er du usikker på om arbeidsavtalen din oppfyller disse minimumskravene? Det er hjelp å få. Ring oss på 751 75 800 for å få støtte og veiledning.

Oppsummering

Arbeidsmiljølovens § 14-6 er et viktig verktøy for å sikre at arbeidsavtalen din inneholder all nødvendig informasjon for et trygt og rettferdig arbeidsforhold. Ved å forstå disse minimumskravene, kan du sikre at dine rettigheter som arbeidstaker blir ivaretatt. Hvis du er usikker på noe, ikke nøl med å søke råd.

Erstatningsansvar for skade forårsaket av kjæledyret ditt: Hva du trenger å vite

av
erstatningsansvar for dyr, dyreskade, kjæledyr ansvar, erstatning for dyreskade, skadeerstatning, objektivt ansvar, erstatningsregler, tingskade, personskade, erstatningsbeløp, dyreeier, juridisk ansvar, skadevoldende dyr, erstatningstilfeller, skadebegrep, erstatningsplikt, dyreeiers plikter, innehaveransvar, tingskadeerstatning, erstatningskrav, skadeansvar, erstatning for personskade, økonomisk tap, fremtidig ervervstap, ikke-økonomisk tap, erstatning for lidelser, feil eller forsømmelse, erstatningsrett, skadelidtes rettigheter, erstatning etter dyreskade.

Mange dyreeiere stiller seg spørsmålet om de kan holdes ansvarlige for skader som deres kjæledyr påfører andre. Erstatningsansvar for dyreskade reguleres av Skadeerstatningsloven § 1-5, og det er viktig å forstå hva denne bestemmelsen innebærer. Her er noen nøkkelaspekter ved erstatningsansvaret for dyreskade:

  1. Ansvarlig part: Som eier eller innehaver av et dyr har du plikt til å erstatte skade som dyret forårsaker på personer, klær eller andre vanlige bruksting mens noen har dem på seg. Innehaveren refererer til personen som har dyret i sin besittelse når skaden oppstår. For eksempel, hvis en venn passer hunden din mens du er borte, vil vennen være ansvarlig for eventuelle skader hunden påfører i løpet av den perioden.
  2. Objektivt ansvar: Når det gjelder skader på personer eller på klær og andre vanlige bruksting, gjelder et objektivt ansvar. Dette betyr at du som eier eller innehaver er ansvarlig uansett skyld. Du trenger ikke å ha utvist uaktsomhet for å bli holdt ansvarlig for slike skader.
  3. Tingskader: Når det gjelder tingskader utover det som omfattes av det objektive ansvaret, vil erstatning kun bli pålagt hvis du som eier eller innehaver har utvist feil eller forsømmelse. Dette gjelder med mindre det skadevoldende dyret er en hund eller et villdyr som holdes i fangenskap. I disse tilfellene gjelder igjen et objektivt ansvar, uavhengig av skyld.
  4. Erstatningsbeløp: Erstatningen for tingskader fastsettes etter vanlige erstatningsregler. Dette betyr at skadelidte vil bli kompensert for sitt økonomiske tap som følge av tingskaden. Når det gjelder personskade, vil erstatningen omfatte både påførte lidelser, tap i fremtidig erverv og utgifter som kan påregnes som følge av personskaden i fremtiden. I noen tilfeller kan det også være mulig å kreve erstatning for ikke-økonomisk tap.

Det er viktig å merke seg at Skadeerstatningsloven § 1-5 ikke påvirker eventuelle spesifikke regler om ansvar for dyr som er fastsatt i annen lovgivning. Det er derfor alltid lurt å konsultere en advokat eller juridisk ekspert for å få mer informasjon om de spesifikke ansvarsbestemmelsene som gjelder for ditt kjæledyr og din juridiske situasjon.

Hundeloven § 3 – En Dyptgående Utforskning av Generelt Aktsomhetskrav

av
skriftlig erklæring, ekteskapsvilkår, Ekteskapsloven § 7, dokumentasjon av tidligere ekteskap, attest for dødsfall, utenlandske dokumenter, tingrettens kompetanse, anerkjennelse av utenlandske skilsmisser, prøving av ekteskapsvilkår, prøvingsattest, statsforvalteren, folkeregistermyndighet, bokstavene d, e, f og g, juridiske formaliteter, gyldig ekteskapsinngåelse, skriftlig erklæring på ære og samvittighet, troverdige dokumenter, dokumentasjonskrav, formelle krav, norsk ekteskapslov, gyldige ekteskap, rettskraftig dom, oppløsning av ekteskap, egenerklæringsskjema, norsk rettssystem.

I hjertet av Norsk lov ligger det et dyptgående ønske om å beskytte både mennesker og dyr fra skade. Hundeloven § 3 illustrerer denne hensikten ved å sette et generelt aktsomhetskrav for hundeeiere, noe som skaper en balanse mellom hensynet til samfunnssikkerhet og det positive aspektet ved hundehold.

Hundeholderens plikter

Hundeloven § 3 setter tre hovedkrav til hundeholdere. For det første, skal hundeholderen forebygge og vise aktsomhet for å unngå at hunden blir satt i en situasjon der den kan gjøre skade på folk, dyr, eiendom eller ting. Dette kravet setter en høy standard for hundeholdere, og krever at de ikke bare aktivt unngår å sette hunden i skadelige situasjoner, men også tar proaktive skritt for å forhindre slike scenarioer.

For det andre, skal hundeholderen sørge for at hunden eller hundeholdet ikke er til urimelig ulempe for folk, dyr, miljø eller andre interesser. Dette punktet er særlig relevant i forhold til granneloven § 2, som forbyr handlinger eller utelatelser som på urimelig eller unødvendig måte er til skade eller ulempe for naboens eiendom.

Til slutt, er det et krav om at hundeholderen skal sikre trygghet for hunden, folk og andre dyr ved å holde hunden under forsvarlig tilsyn, og håndtere hunden på en slik måte at den får dekket individuelle behov. Dette punktet fremhever betydningen av dyrevelferd, og anerkjenner at hunder har individuelle behov som må oppfylles for å sikre deres generelle velvære.

Midlertidig overføring av ansvar

Paragrafen legger også vekt på situasjoner der hundeeieren midlertidig ønsker å overlate ansvaret for hunden til en annen. I slike tilfeller må hundeholderen forsikre seg om at den midlertidige hundeholderen har de nødvendige forutsetningene for å utvise tilsvarende aktsomhet. Dette fremhever den overordnede ansvarligheten som hundeholderen har, selv når hunden er midlertidig under en annens omsorg.

Krav om retting

Hundeloven § 3 gir også rom for retting. Den som er berørt, kan kreve overfor hundeholderen at en varig tilstand eller varige forhold som ikke gir tilstrekkelig sikkerhet, eller som volder urimelig ulempe, blir rettet. Denne klausulen gir berørte personer rett til å søke rettsmidler i tilfelle en hundeeier ikke oppfyller sitt aktsomhetskrav.

Mangel ved fast eiendom solgt «som den er»

av

De fleste boliger selges med forbeholdet «som den er». Formuleringen viser til avhendingsloven § 3-9 og bestemmelsen lyder: «Endå om eigedomen er selt «som han er» eller med liknande allment atterhald, har eigedomen likevel mangel der dette følgjer av §§ 3-7 eller 3-8. Eigedomen har også mangel dersom han er i vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles.«​

Forbeholdet innskrenker de mulighetene man som kjøper har til å påberope seg mangler etter overdragelsen. Dersom man skal påberope seg mangler på en eiendom som er solgt som den er vil dette måtte knyttes til manglende eller uriktige opplysninger gitt av selger, eller dersom eiendommen er i vesentlig dårligere stand enn man hadde regnet med.

Hva som regnes som vesentlig er en skjønnsmessig vurdering som har flere momenter. I tillegg har rettspraksis vist at det krever en viss verdimessig terskel for at noe skal være vesentlig. Det er viktig å vite at selv om utbedringskostandene overstiger denne terskelen så er det ingen automatikk i at forholdet utgjør en mangel.

Europeisk erklæring om kunstig intelligens

av

25 land, deriblant Norge som eneste ikke-EU-land, undertegnet 10. april en samarbeidserklæring om en europeisk tilnærming til kunstig intelligens (AI).

Erklæringen ble undertegnet under «Digital day 2018» i Brussel, hvor det også ble undertegnet erklæringer om blokkjedeteknologi (22 land, også Norge), e-helse (genom-databaser, 13 land) og innovasjon («Innovation Radar», 17 land inkludert Norge), samt avtaler om grensekryssende 5G-testkorridorerer. I AI-erklæringen forplikter landene seg til å samarbeide om en europeisk tilnærming til kunstig intelligens, blant annet knyttet til sosiale, økonomiske, etiske og juridiske spørsmål. Samarbeidet skal blant annet sikre et tilstrekkelig juridisk og etisk rammeverk «building on EU fundamental rights and values, including privacy and protection of personal data, as well as principles such as transparency and accountability». Erklæringen vil være basis for Europakommisjonens AI-strategi som ventes fremlagt 25. april.

I sin åpningstale sa visepresident i Kommisjonen, Andrus Ansip, at Europa har verdens ledende forskningsmiljø på kunstig intelligens, men at det kreves både politiske og finansielle investeringer for å ta igjen det forspranget som andre kontinenter har: «Today, I encourage those EU governments represented here to sign a declaration to work together more on artificial intelligence. This includes pledges to: invest in AI development and deployment; align national research agendas as much as possible; make AI available to all companies and more public sector data available; work together on ethical, legal and socio-economic aspects of AI».

I talen nevnte Ansip Frankrikes AI-strategi, som ble lansert i mars, med investeringer på 1.5 milliarder euro over de neste fire årene, som eksempel på den typen samarbeid som Europa trenger. I et intervju med magasinet Wired trekker Frankrikes president Emmanuel Macron frem en regulert europeisk modell for kunstig intelligens, som en motvekt til USA og Kina: «If we want to defend our way to deal with privacy, our collective preference for individual freedom versus technological progress, integrity of human beings and human DNA, if you want to manage your own choice of society, your choice of civilization, you have to be able to be an acting part of this AI revolution».

Ifølge rapporten The Age of Artificial Intelligence : Towards a European Strategy for Human-Centric Machines – publisert av Kommisjonens tenketank, EPSC – står Europa overfor to hovedutfordringer knyttet til AI-teknologi: En intern utfordring relatert til å få næringsliv og offentlig sektor til å utnytte teknologien, og å få på plass et regulatorisk rammeverk som er fleksibelt nok til å kunne tilegne seg teknologiske fremskritt, og en ekstern utfordring knyttet til strukturelle fordeler i andre land, som det økonomiske rammeverket i amerikanske Silicon Valley, og Kinas manglende kontroll av personopplysninger og store offentlige overføringer til AI-utvikling.

Kommisjonen varslet 9. mars at det ville bli nedsatt en AI-ekspertgruppe, som blant annet skal komme med råd til oppbyggingen av en bred «European AI Alliance», utarbeide forslag til etiske retningslinjer, og støtte implementeringen av Kommisjonens kommende AI-strategi.

Denne artikkelen er i sin helhet hentet fra Stortingets EU/EØS-nytt 11. april 2018. 

Vedlikeholdsutgifter til felles privat vei

av

Det er ikke uvanlig at det i et hyttefelt er opparbeidet felles vei til hyttene. Et spørsmål som kan oppstå i den forbindelse er dekning av vedlikeholdsutgifter tilknyttet veien.

Vegloven regulerer planlegging, bygging, vedlikehold og drift av både offentlig og privat vei. Privat vei reguleres i lovens kapittel VII.

Utgangspunktet er at når privat vei blir brukt som felles tilkomst for flere eiendommer plikter hver eier/bruker å holde veien i forsvarlig og brukende stand, se veglova § 54. Hovedprinsippet er at kostnadene fordeles forholdsmessig mellom brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er, og ingen er forpliktet for mer enn sin del av bruken. Regelen har vært oppfattet som å fastslå en «leddvis» kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Et eksempel på leddvis vedlikeholdsplikt er at den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest.

Det skal også skjønnes over vurderingen. Det vil si at man  benytter en nyttevurdering. Her vil det være aktuelt å se på bruken av veien. Et eksempel her er hvis en person bor i dette området på heltid mens de resterende brukerne/eierne kun har hytter i området. Her er det rimelig å anta at personen som bor i området bruker veien mer enn hytteeierne. Det kan i slike tilfeller oppleves urimelig for hytteeierne at kostnadene deles etter avstand, eller likt. I slike tilfeller er det vanlige å løse problemet ved en deling i soner etter brukens art og pris differensiere på denne måten.

I rettspraksis er det lagt til grunn at en helårsbolig tilsvarer en 12 måneders bruk mens en hytte tilsvarer en 6 måneders bruk. Videre slik at parter med helårsboliger gis en 1,0 andel av utgiftene mens hver hytteeier gis 0,5 andel av utgifter.

Dersom eierne/brukerne ikke kommer frem til en løsning for fordelingen må spørsmålet avgjøres ved skjønn av jordskifteretten.

Samefolkets dag

av

I dag 6. februar er samenes nasjonaldag. Samefolkets dag er en felles feiring for samer i Finland, Norge, Sverige og Russland.

I Norge har vi en egen samelov hvis formål er å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.

Samene er også i Grunnloven gitt et rettslig vern. Den såkalte sameparagrafen i grl. § 108 fastslår:

«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.»

Sameparagrafen fastlegger en rettslig – i tillegg til en politisk og moralsk – forpliktelse for den norske stat overfor samene. Den gir en rettslig bindende retningslinje for norske myndigheters utforming og gjennomføring av sin samepolitikk.

Du finner sameloven her.

Finnerlønn

av

Visste du at eier av en tapt gjenstand kan være pliktig etter norsk rett å godtgjøre finneren av gjenstanden?

I norsk rett har vi en egen lov om hittegods som regulerer håndtering ved funn av hittegods. Hittegods defineres i lovens § 1 første ledd første punktum

§ 1.Hittegods er lausøyre som har kome bort for innehavaren utan at han ville det, og som nokon har funne og teke hand um.​ 

For at noe skal regnes som hittegods etter loven må det:

  1. Tingen må ha kommet bort fra eieren uten at han ville det. Det vil si at han ikke lenger vet hvor tingen er eller har utsikt til å finne den igjen. Det medfører også at ting eieren med viten og vilje har kastet ikke vil falle inn under bestemmelsen
  2. Noen har tatt hånd om tingen. Det er også et vilkår for at noe skal regnes som hittegods at noen har funnet og tatt hånd om tingen. Gjenstanden er funnet først når gjerningspersonen har satt seg i besittelse av den eller tatt den til seg. Det sentrale vilkåret her er at finneren har tatt hånd om tingen. Dersom han lar tingen ligge der den er, vil ikke tingen bli regnet som hittegods.

Den som tar hånd om hittegodset og overleverer denne til innehaveren har etter hittegodsloven § 9 rett til finnerlønn. Det er eieren av den tapte gjenstanden som skal godtgjøre finneren.

§ 9.Finnaren kan nekta å gjeva hittegodset​ frå seg til eigaren​ før eigaren har svara ei høveleg finnarløn og den kostnaden som finnaren har havt med godset. Vert ikkje partane samde, fastset politiet​ kor mykje finnaren skal ha. For slikt gods som er nemnt i § 3, kan det ikkje krevjast finnarløn.

Hittegods som politiet har teke vare på, skal eigaren berre få att mot å yta så stor finnarløn som politiet fastset, så nær som når det gjeld gods som nemnt i § 3 eller det er gjeve avkall på finnarløn eller finnaren samtykkjer.

Når finnarløn vert fastsett, skal det takast omsyn til kva slag gods det gjeld, kva verde det har, kva stad det er funne og andre omstende i samband med funnet. Finnarløn bør vanleg ikkje setjast til meir enn 20 prosent og ikkje over kr. 15 når verdet på godset er kr. 100 eller mindre, 15 prosent, men ikkje over kr. 50 på større verde til det kjem opp i kr. 500 og ikkje meir enn 10 prosent når verdet er over kr. 500.

Finnarløn som politiet har godskrive finnaren, skal gå til statskassa om finnaren ikkje melder seg og krev pengane innan 3 månader etter at han har fått varsel.

Kravet på finnerlønn er avhengig av at finneren har «tatt hånd om» tingen. Det er således ikke tilstrekkelig at det kun meldes inn hvor hittegodset befinner seg. Dette følger av definisjonen av hittegods i lovens § 1.

Etter bestemmelsen har finneren både krav på finnerlønn og på dekning av kostnader han har hatt ved ivaretakelse av gjenstanden. Typiske kostnader som kan kreves dekket er lagerkostnader, eller annonsering for å finne eieren.

Hvis partene ikke blir enige om størrelsen på finnerlønnen, avgjøres dette av politiet. Tredje ledd i bestemmelsen gir retningslinjer for hvor stor finnerlønnen bør være. Av loven bør denne ligge mellom 10-20 % avhengig av verdien på tingen.

Det er også anledning til å klage på politiets fastsettelse av finnerlønnen. Adgang til å klage følger av lovens § 11

§ 11.Avgjerd som lensmannen tek om finnarløn​ og annan kostnad som skal svarast før eigaren får hittegodset att, kan klagast inn for politimeisteren, når tvisten gjeld ein sum på kr. 100 eller meir, eller klagaren meiner avgjerda er lovstridig. Avgjerd som politimeisteren tek i fyrste hand eller i klagesak, kan klagast inn for departementet​ på det grunnlag at avgjerda er lovstridig.​

Unntak fra rett til finnerlønn følger av lovens § 3 første ledd:

Når nokon av tenestefolket i eit samferdsleføretak for ålmenta finn hittegods i eignelut eller på område som føretaket rår over, skal han ta vare på godset om ikkje eigaren straks kan få det att. Finn andre hittegods på ein slik stad, skal dei la nokon av tenestefolket få det. Det same gjeld hittegods som vert funne i kyrkje, samlingshus, skule, teater, kinematograf, hotell, herbyrge, vertshus, kontor, arbeidsplass, butikk eller liknande.

Dette medfører du ikke har krav på finnerlønn for ting som er funnet på jernbane, trikk, buss, butikk, arbeidsplass, forsamlingslokale, kino, konsertsal, skole eller lignende.

Ring oss