Hva som behandles som skiftetvist

Hva er en skiftetvist, Hvordan behandles arveoppgjør i offentlig skifte, Hvilke rettigheter har arvinger i arv, Hva er forskjellen mellom offentlig skifte og privat skifte, Hvordan fungerer tvistelov i forhold til arveoppgjør, Hvilke tvister kan oppstå i forbindelse med arv, Hvordan sikres rettssikkerheten i skifteprosessen, Hva skjer med arvelaterens eiendeler etter dødsfallet, Hvilke prosedyrer gjelder ved tvister om arv, Hvilke rettigheter har en gjenlevende ektefelle i arv, Hvordan avgjøres tvist mellom arvinger, Hva er prosessen for å åpne offentlig skifte, Hva er boets krav i forbindelse med arv, Hvordan behandles krav mot boet i en skiftetvist, Hvem kan reise tvist i forbindelse med arv, Hva er rettslig interesse i skiftetvister, Hvordan avgjøres tvist om arvekrav, Hva er tvangsvernetingsregler, Hva er forskjellen mellom fullbyrdelsesdom og fastsettelsesdom, Hvilken domstol har ansvar for å behandle skiftetvister, Hva skjer hvis tvisten allerede er anlagt ved en annen domstol, Hva er kravene for å behandle en tvist som skiftetvist, Hvordan behandles tvister om spesifikke eiendeler i boet, Hva skjer med tvist om krav mot tredjepersoner i arv, Hvordan foregår overføring av tvister til skifteprosess, Hva er reglene for å overføre en tvist til skifteprosess, Hvordan behandles tvister i skifteprosessens eksklusivitet, Hvordan avgjøres tvist om rett til arv, Hva er kravene for å åpne offentlig skifte, Hvordan behandles tvister om motkrav og motregning i arv, Hva er reglene for å behandle tvist om besittelse av eiendeler, Hvordan avgjøres tvist om krav mot boet, Hva er reglene for tvist om arvelaterens forpliktelser, Hvordan behandles tvist om arv når den allerede er anlagt ved en annen domstol, Hva er forskjellen mellom privat skifte og offentlig skifte i arv.

Skifteprosessens kompleksitet og formelle krav kan være en kilde til forvirring og usikkerhet for mange. Dette skyldes i stor grad den omfattende reguleringen av tvister som oppstår i forbindelse med arveoppgjør. Hva som konkret behandles som skiftetvist, er av avgjørende betydning for rettssikkerheten til de involverte parter.

En grundig gjennomgang av regelverket viser at skiftetvister omfatter en rekke ulike situasjoner. Dette inkluderer tvister om åpningen av offentlig skifte, rettigheter til arv, omfanget av arvekrav, samt krav som er rettet mot arvelaterens bo. Videre inkluderes tvister om spesifikke eiendeler som er en del av boet eller i besittelse av en gjenlevende ektefelle. Også krav mot boet, samt boets krav mot tredjepersoner, behandles som skiftetvist.

Det er imidlertid viktig å merke seg at ikke alle tvister automatisk blir behandlet som skiftetvist. Visse unntak gjelder, for eksempel når tvisten overføres til allmennprosess etter spesifikke bestemmelser, eller når den hører under en annen domstol i henhold til ufravikelige vernetingsregler. Videre behandles ikke tvister som allerede er anlagt ved en annen domstol før det åpnes offentlig skifte.

Når det gjelder selve behandlingen av skiftetvister, er det avgjørende å forstå at skifteprosessen er eksklusiv. Dette betyr at tvister skal behandles av den domstolen som forvalter boet, og at vernetingsregler ikke gjelder. Likevel er det adgang til å fortsette skiftetvister ved tilbakelevering av boet.

I tillegg til de nevnte tvistetypene, er det viktig å være oppmerksom på at retten til å reise tvist, samt hvem som kan reise den, reguleres av tvistelovens bestemmelser om rettslig interesse. Dette sikrer en korrekt og rettferdig behandling av tvister i skifteprosessen.

Samlet sett gir regelverket en detaljert ramme for håndtering av skiftetvister, med klare retningslinjer for hvordan ulike situasjoner skal behandles. Dette bidrar til å sikre en effektiv og rettferdig skifteprosess som ivaretar interessene til alle involverte parter.

Arverett etter fem års samboerskap: Testamentets betydning

arv, samboer, arverett, testament, § 13, samboerskap, grunnbeløp, livsarvinger, pliktdelsarv, testasjonsfrihet, legalarverett, arvefallet, arveloven, økonomisk trygghet, arvefordeling, fem års samboerskap, arvefallet, arvelater, arv etter samboer, testamentarv

Arveloven har bestemmelser som regulerer arverettigheter for samboere, og blant disse finner vi § 13. Denne paragrafen gir arvelateren muligheten til å fastsette i sitt testament at en samboer, som han eller hun har delt livet med de siste fem årene før dødsfallet, skal ha rett til arv. Denne retten strekker seg opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved tidspunktet for arvefallet, uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv etter § 50.

Hva betyr dette i praksis? La oss bryte ned betydningen av denne bestemmelsen.

Arveloven gir arvelateren makten til å bestemme hvordan arven skal fordeles etter hans eller hennes død. Dette inkluderer også retten til å begunstige en samboer som har vært en viktig del av arvelaterens liv.

For at denne bestemmelsen skal gjelde, må samboerne ha bodd sammen de siste fem årene før arvefallet. Dette er en viktig tidsramme som skiller samboerens arverett etter § 13 fra andre bestemmelser om samboerarv.

Det mest bemerkelsesverdige med § 13 er at samboerens arverett er uavhengig av om arvelateren etterlater seg livsarvinger. Dette betyr at selv om det er livsarvinger, kan samboeren likevel ha rett til en betydelig arv. Livsarvingenes pliktdelsarv etter § 50 kommer ikke i konflikt med samboerens rett til arv opp til fire ganger grunnbeløpet.

Arvefallet som Avgjørende Tidspunkt

En viktig presisering er at det er tidspunktet for arvefallet som er avgjørende for beregningen av grunnbeløpet. Dette betyr at selv om arvelateren og samboeren har bodd sammen i fem år, kan beløpet endre seg over tid avhengig av utviklingen i folketrygdens grunnbeløp.

Samboerens Legalarverett

Det er viktig å merke seg at § 13 kun har betydning hvis arvelateren etterlater seg særskilte livsarvinger. Hvis arvelateren ikke har livsarvinger, har han eller hun full testasjonsfrihet, og samboeren vil kunne arve etter testamentets vilkår uten begrensninger.

I tilfeller der arvelateren og samboeren har felles livsarvinger, vil samboeren også kunne ha legalarverettigheter som gir ham eller henne rett til arv, selv uten testament.

Arveloven § 9: Ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger

arverett ektefelle, Arveloven § 9, arvefordeling, minstearv, arv, ektefellens rettigheter, arveregler, arvelov, slektsarvinger, arvelater, juridisk arv, arveandel, norsk arverett, arverettigheter, arvelovgivning, arv og ekteskap, arveoppgjør, arvefordeling ved død, arv i Norge, arverett uten livsarvinger

I arveretten er det flere nyanser og betingelser som kommer til spill når en av partene i et ekteskap går bort. Arveloven, som regulerer fordelingen av eiendeler etter en avdød person, inneholder bestemmelser som sikrer ektefellen økonomisk trygghet avhengig av ulike omstendigheter. I dette innlegget vil vi utforske Arveloven § 9, som omhandler ektefellens arverett når arvelateren ikke etterlater seg livsarvinger.

Ektefellen har rett til halvparten av arven

Når en avdød person ikke har livsarvinger, men nærmeste slektsarvinger er foreldrene eller deres etterkommere, gir Arveloven § 9 ektefellen rett til halvparten av arven. Dette betyr at ektefellen vil motta en betydelig del av arven, selv om det er andre arvinger i bildet.

Minstearv som gir økonomisk sikkerhet

Uansett hva arvelateren etterlater seg av slektsarvinger, har ektefellen likevel rett til en minstearv. Denne minstearven tilsvarer seks ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Minstearven er en viktig bestemmelse som sikrer ektefellen en viss grad av økonomisk trygghet, uavhengig av størrelsen på arven.

Ektefellen arver alt når det ikke er livsarvinger eller nære slektsarvinger

Arveloven § 9 tar også høyde for situasjoner der arvelateren ikke etterlater seg verken livsarvinger eller nære slektsarvinger som nevnt tidligere. I slike tilfeller arver ektefellen hele arven. Dette gir ektefellen en betydelig rettighet når det ikke er andre arvinger i henhold til loven.

Sammenheng med andre deler av Arveloven

Arveloven § 9 samvirker med andre deler av loven, spesielt § 8, som regulerer ektefellens arverett når det er livsarvinger etter arvelateren. Denne samspillende reguleringen sikrer en rimelig og balansert fordeling av arven i ulike scenarier.

Ektefellens arverett når det er livsarvinger

arveloven, ektefelle, arverett, livsarvinger, minstearv, arvefallet, juridisk arv, arvelater, arvefordeling, økonomisk trygghet, arveregler, arv og testament, arv og familie, arveprosess, arverettigheter, arveandel, arverett for ektefelle, arveoppgjør, arverett i Norge, arverettigheter for livsarvinger

Arveloven § 8 gir klare retningslinjer for ektefellens arverett når arvelateren etterlater seg livsarvinger. Dette er en viktig juridisk bestemmelse som regulerer fordelingen av arven mellom ektefellen og livsarvingene.

Ektefellens del av arven

I henhold til Arveloven § 8 har ektefellen rett til en firedel av arven når det er livsarvinger etter arvelateren. Dette er en fastsatt andel som sikrer ektefellen en rettmessig del av arven, selv om det er livsarvinger som også har krav på arv. Denne bestemmelsen er utformet for å balansere ektefellens interesser med hensynet til arvelaterens etterkommere.

Minstearv som sikring

Uavhengig av størrelsen på arven har ektefellen rett til en minstearv som tilsvarer fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Dette gir ektefellen en økonomisk trygghet ved arvefallet og sikrer at han eller hun mottar en betydelig del av arven. Minstearven er en viktig juridisk mekanisme som beskytter ektefellen mot økonomisk usikkerhet etter arvelaterens død.

Rettigheter for livsarvinger

Selv om ektefellen mottar minstearven og dermed blir hovedarving, har livsarvingene likevel visse rettigheter i henhold til andre relevante bestemmelser i loven. Dette inkluderer rettigheter som ligner på de arvinger har etter reglene i §§ 92, 93, 104, 108 og 121. §§ 105 til 107 gjelder også tilsvarende. En livsarving kan også kreve verdsettelse ved skiftetakst etter § 106 for eiendeler som ektefellen skal overta, dersom verdsettelsen kan påvirke livsarvingens arverett. Dette sikrer at livsarvingene blir behandlet rettferdig i arvefordelingen, selv om ektefellen har rett til minstearv.

Sammenligning med gjeldende Lov

Arveloven § 8 og § 9 i lovforslaget tilsvarer § 6 i gjeldende arvelov og § 6 i Arvelovutvalgets lovforslag i NOU 2014:1. Det er viktig å merke seg at departementet ikke følger opp Arvelovutvalgets forslag om å øke ektefellearven. Dette lovforslaget representerer derfor en videreføring av gjeldende lov på dette området.

Forutsetninger for anvendelse

For at bestemmelsen i Arveloven § 8 skal få anvendelse, er det en forutsetning at arvelateren etterlater seg livsarvinger, inkludert barn, barnebarn eller andre etterkommere. Hvis arvelateren har en ektefelle, men ingen livsarvinger, blir arven fordelt i henhold til reglene i § 9.

Arveloven § 14: Uskifte ved ektefelles død

arveloven, uskifte, ektefelle, arv, særeie, samtykke, konkursbo, rettslig handleevne, ektepakt, testament, felleseie, arvinger, uskiftebo, vergen, statsforvalteren, mindreårig, avtale, lovforslag, arvelater

Arveloven inneholder bestemmelser som regulerer hva som skjer med formuen til en avdød ektefelle. I denne artikkelen vil vi se nærmere på § 14 i arveloven, som omhandler retten til uskifte ved den ene ektefellens død.

Retten til å overta felleseiet uskiftet

Når den ene ektefellen dør, har den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet overfor den førstavdødes arvinger etter loven. Dette betyr at den lengstlevende ektefellen får råderett over formuen som tilhørte begge ektefellene, uten at det skjer en umiddelbar deling eller oppgjør av formuen.

Særeie og uskifte

I tillegg til retten til å sitte i uskifte med felleseiet, kan den lengstlevende ektefellen også ha særeie. Dette særeiet kan være avtalt gjennom ektepakt i henhold til ekteskapsloven § 43, bestemt av en giver eller testator i et testament, eller det kan være resultatet av en avtale med arvingene. Dersom den lengstlevende ektefellen benytter seg av retten til å sitte i uskifte med særeie, blir også særeiet en del av uskifteformuen, med mindre det er avtalt noe annet gjennom ektepakt, testament eller avtale med arvingene.

Samtykkeprosessen

Dersom arvingen som skal gi samtykke til uskifte er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må både vergen og statsforvalteren samtykke i uskifte. Dette er for å sikre at den mindreårige eller den som er fratatt rettslig handleevne, blir ivaretatt på en forsvarlig måte.

Vilkår for samtykke

Det er også mulig å sette vilkår for samtykke til uskifte etter annet ledd. Dette gir fleksibilitet i forhold til hvordan uskifteavtalen utformes.

Tidligere uskiftebo og konkursbo

Dersom enten arvelateren eller den lengstlevende ektefellen allerede sitter i uskifte fra tidligere når arvelateren dør, må det tidligere uskifteboet skiftes før det kan etableres uskifte etter arvelateren. Reglene om uskifte og konkursbo er endret i lovforslaget, og det kreves ikke lenger samtykke fra tingretten hvis arvingens bo er under konkursbehandling.

Fratatt rettslig handleevne

Hvis den lengstlevende ektefellen er fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kan vergen begjære uskifte med samtykke fra statsforvalteren. Dette sikrer at selv om den lengstlevende ektefellen ikke har full rettslig handleevne, kan retten til uskifte ivaretas.

Arv etter testament

selveie bolig, husstandsfellesskap opphører, rett til bolig, innbo ved opphør, rettigheter ved samlivsbrudd, juridiske rettigheter ved brudd, boligoppgjør, deling av felles bolig, husstandsfellesskapsloven, § 3 rettigheter, boligretter ved opphør, innbo ved samlivsbrudd, juridisk veiledning bolig, felles hjem rettigheter, oppgjør etter samlivsbrudd, rett til egen bolig, deling av eiendom, boligrettigheter etter brudd, felles hjem lover, juridisk rådgivning samlivsbrudd, rett til husleiekontrakt, rett til å løse inn andel, overta boligeiendom, rett til innbo, rett til bruksrett, boligdeling, rett til boligeiendom, felles hjem regler, husstandsfellesskap lov, rettigheter ved opphør av felles bolig

Har du noen gang lurt på hvordan du kan bestemme hvem som skal arve deg? Testamentet er det rettslige verktøyet som gir deg denne muligheten. I dette innlegget skal vi utforske opprettelsen av testament og de viktige aspektene knyttet til dødsdisposisjoner.

I. Betydningen av testament
Når vi nærmer oss spørsmålet om arv og testament, støter vi på § 40 i arveloven. Denne paragrafen gir oss innsikt i hvordan en person kan bestemme hvem som skal arve dem. Arvelateren har en unik mulighet til å forme fremtiden for sine eiendeler i henhold til lovverket.

§ 40 fastslår at for at en disposisjon knyttet til arvelaterens død skal være gyldig, må den fremgå av et testament. Dette betyr at avtaler og gaver som ikke hadde noen faktisk betydning for arvelateren mens han eller hun levde, kan likevel bli vurdert som dødsdisposisjoner når de er en del av testamentet. For eksempel kan en gave fra noen som vet at de skal dø snart, klassifiseres som en dødsdisposisjon i dette konteksten.

Unntak og særskilte lovbestemmelser
Selvfølgelig er det alltid unntak og spesielle omstendigheter som kan påvirke reglene. I noen tilfeller kan spesielle lover føre til avvik fra det som er fastsatt i § 40.

Nærmere om § 40
Denne paragrafen, LOV-2019-06-14-21-§40, markerer en ny tilnærming til hvordan disposisjoner i testament skal behandles. Selv om den er en ny tilføyelse til arveloven, reflekterer den i stor grad allerede eksisterende rett. Den tilsvarer i stor grad § 30 i NOU 2014:1, som ble presentert av Arvelovutvalget.

Det første leddet i § 40 er en ny tillegg som ble introdusert i forhold til Arvelovutvalgets forslag. Dette tillegget har til hensikt å klargjøre muligheten for arvelateren til å disponere over arven gjennom testamentet. Den nåværende arveloven har en indirekte beskrivelse av dette i § 48 første ledd, samt § 31 første ledd i Arvelovutvalgets forslag.

Betydningen av annet og tredje ledd
De påfølgende leddene i § 40 er i tråd med innholdet i Arvelovutvalgets forslag. De gir en grundig beskrivelse av hvordan disposisjoner skal behandles. For en mer detaljert forståelse av innholdet i annet ledd, kan vi henvise til punkt 12.5.

Tredje punktum i annet ledd berører spørsmålet om dødsleiegaver. Arvelovutvalget deler sine tanker om dette på side 92 av utredningen. De understreker viktigheten av å vurdere både den faktiske realiteten bak disposisjonen og intensjonen bak den. Dette er spesielt relevant når arvelateren lever lengre eller kortere enn forventet, og utfordrer den objektive målingen av tidsperioder.

En dypdykk i Arveloven § 6 – Tredje Arvegangsklasse

arveloven, tredje arvegangsklasse, arverett Norge, testament, arvinger, besteforeldres arverett, arvelater, arvefordeling, arvegang, paragraf 6, rett til arv, død besteforelder, arverett ektefelle, arverett samboer, slektsarvinger, mangel på arvinger, fordeling av arv, arvelov kapittel 3-6, søskenbarns arverett, juridisk rådgivning arv, arverett besteforeldre, norsk arvelov, rettferdig fordeling av arv, arv uten slektsarvinger, arv og familieforhold, forståelse av arveloven, arv og ekteskap, arv og samboerskap, arv etter besteforeldre, arvelov § 6.

Arveloven i Norge er en kompleks og detaljert struktur designet for å regulere fordelingen av eiendom og verdier etter en persons død. I denne artikkelen skal vi fokusere på § 6 i Arveloven, som gjelder for tredje arvegangsklasse.

Forståelse av Tredje Arvegangsklasse

Tredje arvegangsklasse blir aktuell når arvelateren (den som etterlater seg arv) ikke har slektsarvinger som definert i §§ 4 og 5. I disse tilfellene vil arven gå til besteforeldrene eller til livsarvinger etter dem.

Det er verdt å merke seg at bestemmelsen begrenser slektsarveretten ved at fjernere livsarvinger enn besteforeldrenes barnebarn ikke har arverett etter loven. For eksempel vil ikke besteforeldrenes oldebarn (arvelaterens søskenbarn) ha rett til arv i henhold til denne bestemmelsen.

Hvis en av besteforeldrene er død

Situasjonen blir noe annerledes hvis en av besteforeldrene er død og det ikke er noen barn eller barnebarn i live. I disse tilfellene vil arven som ellers ville ha tilkommet den avdøde besteforelderen, gå til den andre besteforelderen på samme side eller til dennes barn eller barnebarn. Dette sikrer en rettferdig og logisk fordeling av arven i situasjoner hvor enkelte medlemmer av familien ikke lenger er i live.

Hvis det ikke er arvinger på den ene siden

Når det ikke er noen arvinger på den ene siden, blir hele arven gitt til arvingene på den andre siden. Dette vil sikre at arven blir fordelt i henhold til familiebånd, uavhengig av eventuelle uforutsette omstendigheter.

Arverett for ektefelle og samboer

Arveloven tar hensyn til at arvelateren kan etterlate seg en ektefelle eller samboer med arverett. I disse tilfellene vil reglene i kapittel 3 til 6 gjelde.

Oppsummering

Arveloven § 6 gir oss et klart og strukturert rammeverk for hvordan arv skal fordeles i tilfeller der arvelateren ikke har slektsarvinger som beskrevet i §§ 4 og 5. Dette sikrer en rettferdig fordeling av arv i henhold til familiens struktur og slektsforhold. Den tar også hensyn til særskilte forhold, for eksempel hvis arvelateren etterlater seg en ektefelle eller samboer.

Å forstå alle nyansene i Arveloven kan være utfordrende. Jeg anbefaler at du oppsøker en juridisk rådgiver for å få en grundig forståelse av hvordan disse lovene kan påvirke din spesifikke situasjon. Husk at det alltid er best å være forberedt og å vite hva du kan forvente.

Arveloven § 15: uskifte med særskilt livsarving

Arveloven, uskifte, særskilt livsarving, arverett, eiendomsfordeling, særkullsbarn, samtykke, mindreårig, rettslig handleevne, vergemål, statsforvalter, Arveloven § 15, arvelater, forhåndssamtykke, avtalefrihet, norsk lov, arv, gjenlevende ektefelle, rettslig beskyttelse, norsk arverett, arveregler, arvefordeling, arveavtale, testament, arv og testament, rettferdig arv, lov om arv, arv og uskifte, eiendomsrett, arveplanlegging.

Arveloven § 15 omhandler et sentralt tema innen arverett, nemlig uskifte med særskilt livsarving. Denne loven, som ble vedtatt i 2019, har som formål å klargjøre vilkårene for uskifte, og å legge til rette for rettferdig fordeling av eiendom etter en persons død.

Forståelse av uskifte og særskilt livsarving

Før vi dykker dypere inn i loven, er det viktig å forstå nøkkelbegrepene. Uskifte refererer til situasjonen hvor den gjenlevende ektefellen beholder felles eiendom uten å dele den med avdødes arvinger. En særskilt livsarving, også kjent som et særkullsbarn, er en arving fra avdødes tidligere forhold, det vil si en person som bare er barn av den avdøde, og ikke den gjenlevende ektefellen.

Samtykke fra særskilt livsarving

Ifølge Arveloven § 15, kan den gjenlevende ektefellen sitte i uskifte med arvelaterens særskilte livsarving bare hvis denne arvingen samtykker. Dette er ment å beskytte rettighetene til særkullsbarnet og sikre at de har en stemme i disposisjonen av deres arv.

Involvering av vergen og statsforvalteren

Hvis den særskilte livsarvingen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, kreves det i tillegg samtykke fra både vergen og statsforvalteren. Dette er for å sikre at det blir tatt hensyn til den mindreårige eller rettslig ute av stand arvingens interesser, og for å beskytte dem fra potensielt ugunstige beslutninger.

Innsikt i Arveloven § 119: Veiledning ved Privat Skifte

Advokat i Mosjøen, Mosjøen advokater, Arv advokat Mosjøen, Advokater arv Mosjøen, Arverett advokat i Mosjøen, Skifteadvokat Mosjøen, Arvefordeling advokat Mosjøen, Arverettsadvokater Mosjøen, Advokattjenester arv Mosjøen, Juridisk hjelp arv Mosjøen, Advokatbyrå Mosjøen arv, Arveprosess hjelp Mosjøen, Arveplanlegging advokat Mosjøen, Arveprosess advokat Mosjøen, Advokater i Mosjøen Nordland, Advokat Helgeland, Helgeland arverett advokat, Advokater arv Helgeland, Arverettsadvokater Helgeland, Nordland advokater, Arv advokat Nordland, Arverett Nordland, Arvefordeling advokat Nordland, Arverettsadvokater Nordland, Skifteadvokat Nordland, Advokattjenester arv Nordland, Juridisk hjelp arv Nordland, Arveprosess hjelp Nordland, Arveplanlegging advokat Nordland, Arveprosess advokat Nordland.

Arveloven § 119 regulerer praktiske oppgaver ved privat skifte av dødsbo. Hensikten med denne bestemmelsen er å ivareta arvingenes og andre rettighetshaveres interesser under skiftebehandlingen. Dette innlegget vil forsøke å bringe klarhet i noen av bestemmelsene i denne paragrafen.

For det første, den eller de av arvingene som skifteattesten er utstedt til, har ansvaret for å gjennomføre det private skiftet. Imidlertid kan denne attesten også delegeres til andre, for eksempel til en advokat.

Viktige oppgaver i forbindelse med skiftebehandlingen inkluderer skaffe oversikt over arvingene i boet og omfanget av den enkeltes arverett, samt arvelaterens eiendeler og forpliktelser. I tillegg skal det sørges for at krav som følger av arvelaterens gyldige testament, blir oppfylt. Boets eiendeler skal også tas vare på og sikres på en passende måte.

Hvis det er nødvendig, bør det vurderes om det skal utstedes proklama. Det er også nødvendig å levere skattemelding for inneværende år og eventuelt for foregående år dersom denne ikke allerede er levert. Boets og arvelaterens forpliktelser skal dekkes, eller det skal settes av midler til dette.

Neste trinn er å klargjøre om arvinger ønsker å overta eiendeler på skiftet eller om eiendelene skal selges. Hvis det er enighet om salg, skal salget gjennomføres. Deretter bør det settes opp et forslag til fordelingen av eiendelene i boet. Når arvingene har blitt enige om fordelingen, bør det utarbeides et dokument som viser hvordan boet er fordelt, og dette dokumentet skal signeres av arvingene.

Til slutt skal eiendelene overføres til arvingene etter den fordelingen det er enighet om. Dokumentasjon som viser at kreditorene har fått dekning, bør oppbevares på en sikker måte.

I sum gir Arveloven § 119 en omfattende veiledning for gjennomføring av et privat skifte. Selv om mange oppgaver kan synes kompliserte, vil en strukturert tilnærming sikre en smidig prosess som ivaretar interessene til alle involverte parter.

Ring oss