Advokaten

Advokat med prosesserfaring siden februar 2004. Ekspert i barnerett (barnefordeling, barnevern mm)

Krav til skolens håndtering av mobbesaker

av

Opplæringsloven § 9 A-4 regulerer skolens plikter i saker der en elev ikke har det trygt og godt på skolen. Bestemmelsen er særlig aktuell i mobbesaker.

Hvis en elev sier at han ikke har det trygt og godt på skolen, har skolen plikt til å igangsette tiltak som er egnet til å skape et trygt og godt skolemiljø. Hvilke tiltak som skal igangsettes avhenger av hvorfor eleven ikke opplever å ha et trygt og godt skolemiljø. Skolen har også en selvstendig plikt til å undersøke hvis det er grunn til å mistenke at elev ikke har det trygt og godt.  Skolen har plikt til å dokumentere hva som blir gjort for å oppfylle denne plikten.

Etter § 9 A-4 sjette ledd skal skolen lage en skriftlig plan som skal inneholde følgende: a) hvilket problem tiltaket skal løse, b) hvilke tiltak skolen har planlagt, c) når tiltakene skal gjennomføres, d) hvem som er ansvarlig for gjennomføringen av tiltakene, e) når tiltakene skal evalueres.

 

 

 

Rett til et trygt og godt skolemiljø

av

Etter opplæringsloven § 9 A-2 har alle elever rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Det følger av forarbeidene (prop. 57 L (2016-2017) s. 75) til bestemmelsen at det er elevens egen opplevelse som er avgjørende i vurderingen av skolen oppfyller plikten etter bestemmelsen. Hvis eleven ikke opplever å ha det trygt og godt på skolen, har skolen plikt til å igangsette tiltak som er egnet til å skape et trygt og godt skolemiljø for eleven.

Det er viktig i mobbesaker at det ikke er nødvendig for den som blir utsatt for mobbing å bevise at mobbingen skjer. Det er tilstrekkelig at eleven sier at han ikke har det trygt og godt for at skolen skal ha plikt til å igangsette tiltak.

 

Krav til det fysiske arbeidsmiljøet

av

Krav til det fysiske arbeidsmiljøet i norsk lov er regulert i arbeidsmiljøloven (aml) § 4-4:

§ 4-4. Krav til det fysiske arbeidsmiljøet

(1) Fysiske arbeidsmiljøfaktorer som bygnings- og utstyrsmessige forhold, inneklima, lysforhold, støy, stråling o.l. skal være fullt forsvarlig ut fra hensynet til arbeidstakernes helse, miljø, sikkerhet og velferd.

(2) Arbeidsplassen skal innredes og utformes slik at arbeidstaker unngår uheldige fysiske belastninger. Nødvendige hjelpemidler skal stilles til arbeidstakers disposisjon. Det skal legges til rette for variasjon i arbeidet og for å unngå tunge løft og ensformig gjentakelsesarbeid. Ved oppstilling og bruk av maskiner og annet arbeidsutstyr skal det sørges for at arbeidstaker ikke blir utsatt for uheldige belastninger ved vibrasjon, ubekvem arbeidsstilling o.l.

(3) Maskiner og annet arbeidsutstyr skal være konstruert og ha nødvendige verneinnretninger slik at arbeidstaker er vernet mot skader.

(4) Innkvartering som arbeidsgiver stiller til rådighet for arbeidstaker skal være forsvarlig utført, innredet og vedlikeholdt. Eventuelle husordensregler skal fastsettes i samråd med representanter for arbeidstakerne.

(5) Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av kravene i denne paragraf og kan herunder bestemme at reglene skal gjelde for utleiere av lokaler o.l.

Speedometeret viste feil- kan jeg bebreides for fartsovertredelsen?

av

Høyesterett avsa enstemmig dom 23. mars 2018 (HR-2018-573-A) som gjaldt aktsomhetsvurdering ved fartsovertredelser. En bilfører var bøtelagt for syv fartsovertredelser registrert med automatisk trafikkovervåkning. De syv fartsovertredelsene gjaldt samme strekning i løpet av en uke. Bilføreren viste til at speedometeret viste for lav hastighet. Bilføreren forklarte at det blinket kraftig fra fotoboksen ved samtlige tilfeller. Han tenkte at det kunne være fordi han holdt for høy fart, men fant ut at det ikke kunne stemme siden han i henhold til bilens speedometer holdt seg innenfor fartsgrensen. Han tenkte årsaken kunne være at sønnen ikke hadde betalt forsikring og at forsikringsselskapet hadde varslet politiet om dette. Bilføreren viste også til at han hadde bodd i Norge i kort tid og hatt førerkort i kort tid. 3

Spørsmålet for Høyesterett var om det kunne frita bilføreren for straff at han stolte på det speedometeret viste.

Skyldkravet for fartsovertredelse er forsett eller uaktsomhet jf. veitrafikkloven § 31. Uaktsomhetsansvar er definert i straffeloven 2005 § 23 første ledd som lyder:

«Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.»

Høyesterett uttalte at i utgangspunktet må en bilfører kunne stole på at speedometeret angir noenlunde riktig fart, med mindre han får en eller annen form for varsel eller indikasjon som burde vekke mistanke om at den viste farten ikke var riktig. Da bilføreren ved to anledninger hadde opplevd at det blinket i fotoboksen til tross for at speedometeret viste lovlig hastighet hadde han en oppfordring til å undersøke om speedometeret i bilen viste feil. Høyesterett konkluderte med at det var uaktsomt når bilføreren etter to slike blink fra fotoboksen fortsatte å stole på speedometeret. Verken kort botid i Norge eller at han hadde hatt førerkort i kort tid kunne gi grunnlag for en mildere aktsomhetsvurdering ved en alminnelig fartsovertredelse som dette.

Bilføreren ble domfelt for fem av de syv fartsovertredelsene.

Fri rettshjelp for voldsoffer

av

Det er ulike måter et voldsoffer kan få dekket advokatbistand på. Hvis saken blir en straffesak vil det i mange saker bli oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede. Bistandsadvokaten vil da fremme erstatningskravet i forbindelse med straffesaken. Det er imidlertid ikke alltid at voldssaker blir straffesaker. Det kan være at det strafferettslige beviskrav ikke er oppfylt og at politiet derfor henlegger saken. Sakene kan dreie seg om voldtektssaker med ord mot ord og ingen andre til stede, eller slåsskamper på byen der det er uklart hva som skjedde fordi alle vitnene var beruset. Selv om man kan sannsynliggjøre at man er blitt utsatt for vold av en gjerningsperson, vil politiet henlegge saken hvis det er rimelig tvil som kan komme gjerningspersonen til gode.

Hvis politiet henlegger saken kan man fremme et sivilrettslig erstatningssøksmål mot gjerningspersonen. Voldsoffer har etter rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 4 krav på fritt rettsråd i forbindelse med erstatningssak mot gjerningspersonen. Voldsofferet må sannsynliggjøre at det har fått en personskade. Personskade inkluderer både fysiske og psykiske skader. En legeerklæring eller utskrift av legejournal vil normalt være tilstrekkelig dokumentasjon for å sannsynliggjøre dette. Fritt rettsråd i en slik sak innebærer grovt sett at et voldsoffer kan få en gratis vurdering av advokat for å finne ut om han eller hun har en mulig erstatningssak, selv om politiet har henlagt saken. Bistanden fra advokaten kan også inkludere å innhente bevis i saken og å sette i gang prosessen mot et søksmål.

For selve erstatningssøksmålet mot gjerningspersonen har voldsofferet krav på fri saksførsel etter § 16. Dette innebærer i korte trekk at voldsofferet kan få dekket kostnadene til advokat i erstatningssaken. Det er ikke et vilkår at man vinner erstatningssaken. Dette kommer klart frem av Borgarting lagmannsretts kjennelse  LB-2009-182426.

Rettshjelp for erstatningssak mot gjerningsperson er ikke behovsprøvd. Dette innebærer at voldsofferet har krav på rettshjelp uavhengig av inntekt. Det er ingen egenandeler ved denne rettshjelpen.

Rettshjelp ved søknad om voldsoffererstatning er behovsprøvd og gis bare personer som er under inntektsgrensen fastsatt i rettshjelpsforskriften.

 

 

Kan en ferdselsservitutt stiftet før bilens tid i dag gi rett til bilkjøring?

av

Dette er et spørsmål om hvilke fremkomstmåter servitutten gir adgang til. For å besvare spørsmålet må en se hen til stiftelsesgrunnlaget for servitutten. Servitutter stiftes i de fleste tilfeller gjennom avtale. Innholdet i servitutten, herunder hvilken fremkomstmåte man er berettiget til, må fastslås gjennom en tolkning av avtalen. For tolkningen vil det være av betydning hva formålet med ferdselsretten er og hvor viktig den er for rettighetshaveren. Dette må holdes opp mot belastningen for den tjenende eiendommen.

Høyesterett har i flere sentrale avgjørelser kommet til at ferdselsrettigheter som er stiftet før motoriserte kjøretøy eksisterte ikke nødvendigvis stenger for bruk av motoriserte kjøretøy på et senere tidspunkt.

En sentral avgjørelse er den såkalte Solbakken-dommen (Rt.1924 s.583). Spørsmålet var om eieren av eiendommen Solbakken i Bærum hadde rett til å kjøre med bil på veien som gikk over eiendommen Storøen i samme kommune. Veiretten ble stiftet i 1867 og gav eieren av Solbakken rett til «fri benyttelse som kjørevei og til anden adkomst og passage av den nuværende vei, der fører fra eiendommen Fornebo til mine huse og fra disse like til sjøen«. Den aktuelle veien var ifølge herredsrettens dom en «gammel, temmelig smal gaardsvei«.

Høyesterett pekte her på at ferdselsrettens stiftelsesgrunnlag (et skjøte) ikke inneholdt en eksplisitt begrensning mot kjøring med bil og uttalte deretter følgende:

«…veiens bruk for motorvognkjøring laa helt utenfor, hva partene kunde ha tat sigte paa i 1867, idet slike kjøreredskaper den gang ikke eksisterte. Men det vilde efter min mening være urigtig at lægge avgjørende vegt paa dette forhold. Man kan ikke gaa ut fra, at kontrahentenes mening i 1867 var den, at veien aldrig i fremtiden skulde kunne brukes til andre kjøreredskaper end de den gang kjendte. Tvert imot synes det rimelig, at meningen maa ha været, at veiretten skulde gjælde generelt saadan kjøring, som til enhver tid i utviklingens medfør kunde ansees almindelig og paaregnelig for slike eiendommes retmæssige benyttelse.»

Hvis avtalen tydelig spesifiserer at all ferdsel skal foregå på fots kan det være vanskelig å nå frem med ferdsel med bil. Hvis ordlyden derimot gir adgang til benyttelse som kjørevei som den ovennevnte dommen kan det være rom for tolkning i den retning at bil er tillatt. Ferdselsretten er da formulert slik at den verken angir positivt eller negativt hva slags kjøring som er tillatt. Her må en se hen til formålet og behovet for ferdselsretten. En veirett opp til hytte kan for eksempel medføre behov for frakting av ting og gjenstander hvilket etter dagens standard tilsier et behov for bilkjøring.

Svaret er dermed ikke gitt og innholdet i ferdselsservitutten må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I dialog med grunneieren vedrørende bruk av bil kan det være et godt utgangspunkt å tilby deling av utgifter til vedlikehold av veien.

 

Aktørportalen

av

Aktørportalen er et nettsted med sikker innlogging drevet av domstoladministrasjonen hvor kontakten mellom domstolene og advokatene foregår. Da primært stevning, tilsvar, brev, prosesskriv og dommer/kjennelser. DA skriver selv om Aktørportalen:

I domstolenes aktørportal (Aktørportalen) kan domstoler og advokater i sivile skjønns- og tvistesaker utveksle saksinformasjon og dokumenter. Salærbehandling for både tviste- og straffesaker inngår også. Løsningen er utviklet i samarbeid med Advokatforeningen.

Du kan se en oversikt HER over hvilke domstoler som er med på ordningen.

 

Ulike typer rettslige avgjørelser

av

De avgjørelser retten treffer under behandlingen av en sak deles inn i tre hovedgrupper

  • Dommer
  • Kjennelser
  • Beslutninger

I tillegg kommer enkelte mer spesielle avgjørelsestyper

  • Rettsforlik
  • Skjønn etter skjønnsloven

Hvilke avgjørelser som skal treffes ved de ulike typene reguleres i tvisteloven § 19-1:

19-1.​ Dommer, kjennelser og beslutninger

(1) Ved dom treffes avgjørelse av

a) krav som er tvistegjenstand​ i søksmål,

b) tvist som nevnt i § 16-1 annet ledd tredje punktum, eller

c) anke over dom.​

(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser

a) som avviser en sak fordi vilkår for å ta den under behandling ikke er oppfylt, eller som fremmer saken etter særskilt behandling av en påstand om avvisning,

b) som hever en sak som av andre grunner enn nevnt i bokstav a bortfaller uten realitetsavgjørelse,​

c) av anke over kjennelse eller beslutning,​

d) ved tvist om bevis,​ eller

e) som etter loven​ skal treffes i denne form.

(3) Ved beslutning treffes avgjørelser om

a) saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, eller

b) å samtykke til eller nekte anke.​

(4) At en avgjørelse er truffet i uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype som retten skulle ha brukt.

Bestemmelsen angir en positiv avgrensning av de ulike avgjørelsesformer. Avgjørelsesformen får betydning for blant annet krav til begrunnelse og ankeadgang.

Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte :

  •  framstilling av saken
  • partenes påstander med påstandsgrunnlag, og
  • rettens vurdering

Det stilles ikke krav til begrunnelse ved beslutninger retten treffer. Kravet til forsvarlig saksbehandling kan medføre at dette likevel er nødvendig,  for eksempel bed beslutninger om å nekte en anke fremmet.

Ring oss