Den nye arveloven § 51 åpner for at testator kan bestemme over hvilke av arvingene som skal ha krav på de ulike eiendelene etter han, selv om arven er pliktdelsarv. Det samme var det ikke anledning til etter arveloven § 29 og § 30. Det er også mulighet til å bestemme at en arving skal få sin arv utlagt i kontanter.
Dette innebærer at en arvelater nå kan bestemme hvem som skal gis rett til å overta eiendelene etter han. Det som er tilgodesett i et slik testament må selvsagt betale ut de andre arvingene, og pliktdelen er fortsatt 1/3.
Har du spørsmål knyttet til den nye arveloven, ta kontakt med oss for gratis konsultasjon.
Alle ekteskap avsluttes. Enten ved skilsmisse eller ved død. Det er dermed tre ulike partskonstellasjoner som kan oppstå ved det økonomiske oppgjøret etter ekteskap.
Den første er oppgjør mellom to ektefeller. Ved skilsmisse lever begge parter og det må gjennomføres et ektefelleskifte mellom dem.
Den andre mulige partskonstellasjonen er en ektefelle og et dødsbo. Hvis den ene dør, og den andre ikke har rett til å sitte i uskifte eller velger å skifte, blir det et oppgjør mellom den gjenlevende ektefelle og dødsboet til avdøde. Dette skifte gjennomføres etter de samme regler som for skifte mellom ektefeller, men etter skiftet er gjennomført må dødsboet skiftes. Denne type skifter kalles sammensatt skifte.
Den tredje mulige partskonstellasjonen er to dødsbo. Hvis den ektefellen som døde sist satt i uskifte frem til hun døde, vil det måtte skiftes mellom de to dødsboene før arven gjøres opp. Dette er uproblematisk hvis ektefellene bare hadde felles barn som arvinger og ikke har skrevet testament, da arvingene etter begge dødsboene da er de samme, og det er da ikke nødvendig å skille mellom boene.
Hvis det er skrevet testament eller arvingene er ektefellenes foreldre, eller en av ektefellene hadde særkullsbarn, så vil arvingene til de to dødsboene være forskjellige personer, og det vil måtte skiftes mellom boene før dødsboene skiftes. Som utgangspunkt deles formuen i uskifteboet i to like store deler, men det er unntak fra dette ved særeie jf. arveloven § jf. arveloven § 26.
Mange som tenker å skrive ektepakt har ett scenario i hodet. De tenker for eksempel på hva som skjer hvis mannen dør, men har ikke tenkt så nøye over hva som bør skje hvis kvinnen dør først eller hvis ektefellene skilles.
Det er viktig at en ektepakt utformes slik at man unngår urimelige resultater uavhengig av hva som skjer. Det vi ser som advokater er at det blir konflikter mellom ektefeller ved skilsmisse hvis de har laget en ektepakt som var designet for å være en god løsning ved død. Videre kan en ektepakt som er designet for å være en god løsning ved skilsmisse, være en dårlig løsning ved den ene ektefellens død.
Det finnes metoder for å sikre ektefellene ved død, uten at det får stor betydning for oppgjøret ved skilsmisse. En kombinasjon av testament og ektepakt som bestemmer særeie i livet, felleseie ved død, vil ofte være en god løsning. Det er imidlertid viktig å tenke på hva slike avtaler har å bety for eventuelle skjevdelingskrav.
Mange tenker at testament og ektepakt er noe for eldre mennesker. Særlig hvis man er gift eller samboere med felles barn er det raskt å tenke at man er greit nok sikret gjennom retten til å sitte i uskifte.
Problemet er imidlertid at uskifte ikke er en god løsning for unge mennesker. Den som sitter i uskifte kan ikke gifte seg på ny og kan ikke gi bort store gaver eller fast eiendom.
Alt som gjenlevende senere erverver går inn i uskifteboet. Dette innebærer at hvis man skal skifte senere må man dele med arvingene det man har bygget opp av formue etter ektefellens død. Hvis man er under 50 år vil det være lenge å sitte i uskifte og ikke kunne råde fritt over eiendelene.
Ektefeller har mulighet å sikre hverandre gjennom både ektepakt og testament. Slik kan de sikre å sitte igjen med det meste av midler ved den enes død, uten å måtte sitte i utskifte. Ektepakt og testament er derfor noe som er vel så relevant for unge som for eldre.
Stortinget har vedtatt ny arvelov som ikke er trådt i kraft.
Reglene om at livsarvinger er endret fra 1 000 000 til hvert barn til 15 ganger folketrygdens grunnbeløp til hvert barn. Tidligere var det en særbestemmelse om at grensen skulle settes til 200 000 for barnebarn. Denne regelen er nå fjernet.
I store trekk innebærer endringen økte begrensninger i hvilke midler som kan testamenteres bort.
De fleste formkravene er de samme for ektepakt og testament. Den sentrale forskjellen er reglene om vitnenes habilitet i arveloven § 61. Så lenge disposisjonen ikke tilgodeser vitnene eller deres slektninger er det ikke noe i veien for at en dødsdisposisjon gjøres i form av ektepakt. Av hensyn til klarhet bør det imidlertid utarbeides to dokumenter.
Det finnes enkelte typer disposisjoner som i realiteten er dødsdisposisjoner, men som likevel må gjøres i ektepakt og som ikke begrenses av arvelovens regler selv om det er dødsdisposisjoner.
Grunnen til at dette er dødsdisposisjoner er at virkningen ved død er en annen enn den er i ved skilsmisse. Det er likevel slik at denne type disposisjoner må gjøres i ektepakt. I og med at formkravene for ektepakt er de samme som for testament vil trolig et dokument som har navnet testament med disse disposisjonene anses som en gyldig ektepakt. Begge ektefellene må imidlertid underskrive da disposisjonene ikke er ensidige.
Grunnen til at skillet mellom livs- og dødsdisposisjoner er relevant er at adgangen til å gjøre dødsdisposisjoner er begrenset i både form og innhold etter arveloven. Dødsdisposisjoner må gjøres i testaments form, og disposisjonene kan ikke stride med arvelovens regler.
En dødsdisposisjon er en handling som er ment å få virkning etter en persons død. En livsdisposisjon er på den andre siden en handling som får virkning mens personen er i live. Hvis disposisjonen får reell betydning for en person mens personen lever vil det regnes som en livsdisposisjon selv om disposisjonen også får stor betydning etter personens død.
Den typiske dødsdisposisjon er at noen gis rett til å arve noe ved død. Dødsdisposisjoner er imidlertid ikke begrenset til dette. En avtaleklausul om bortfall av rettigheter ved død kan også være en dødsdisposisjon hvis dette er rettigheter som arvingene ellers ville hatt krav på.
Det er ingen ting i veien for at en 90 år gammel person gir bort alt han eller hun eier. Men hvis for eksempel boligen gis bort og det registreres en bruksrett ut giverens levetid, vil disposisjonen som helhet være i gråsonen mellom livs og dødsdisposisjon fordi disposisjonen får lite virkninger før giverens død.
Utgangspunktet er at den som sitter i uskifte har rett til å råde over midlene fullt ut. Arveloven § 18 første ledd bestemmer at gjenlevende råder fritt med mindre det er hjemmel for annet.
Det kan ikke gis arveoppgjør til en av arvingene uten at alle arvingene får det samme etter arveloven § 21
Gjenlevendes rett til å sitte i uskifte faller bort etter arveloven § 23 hvis gjenlevende gifter seg på nytt. Det er heller ikke mulig å overta ett nytt bo i uskifte før det første boet er skiftet jf. arveloven § 28c andre ledd.
Personer som sitter i uskifte har samme rett til å disponere over midler i testament som andre. Retten til å disponere over midler i testament gjelder imidlertid bare den delen av arven som skal gå til gjenlevendes arvinger etter arveloven § 18 andre ledd.
I de fleste tilfeller innebærer dette at gjenlevende kan råde over halve boet, med de begrensninger som følger av reglene om pliktdelsarv.
I tilfeller der ektefellene hadde helt eller delvis særeie er det noe mer komplisert hva gjenlevende kan råde over. Etter arveloven § 26 andre ledd må det fastsettes en andel av boet ut fra hvilke midler ektefellene hadde i særeie da uskifteboet tok til.
Som eksempel nevnes hvis mannen hadde 1/3 av de totale midlene som sitt særeie, og resten var felleseie, og mannen dør først og kona sitter i uskifte med særeiemidlene etter ektepakt, så vil kona kunne råde over 1/3 av de totale midlene i testament. Hun må også her i tillegg forholde seg til pliktdeleregelen.
Hvis en livsarving har mottatt en betydelig gave og de øvrige livsarvingene ikke har mottatt tilsvarende verdier kan arvelater bestemme at verdien skal avkortes i arven:
§ 38.Har arvelataren gitt ein livsarving ei monaleg gåve utan at dei andre livsarvingane har fått tilsvarande verdiar, skal gåva avkortast i arven til mottakaren som forskot dersom arvelataren har fastsett det eller det blir godtgjort at avkorting vil vere i samsvar med føresetnadene til arvelataren. Det som her er fastsett om gåver, gjeld på same måte for forsikring og utlegg e.l. til føremon for ein livsarving. Utlegg til underhald, sjukehjelp og utdanning blir ikkje rekna som forskot når det berre gjeld oppfylling av den plikt foreldre har til oppfostring av barna.
Vilkårene er:
Arvelater ønsker det: Det er bare dersom arvelater har fastsatt at verdien skal avkortes, eller at det vil være i samvær med arvelaters forutsetninger.
Gaven må være «monaleg»: Det er ikke alle verdier arvingen mottar som kan være gjenstand for avkorting. Det må etter bestemmelsen gjelde en betydelig gave. Hva som er en betydelig gave vil bero på skjønnsmessig vurderingen. Gavens størrelse er det sentrale, men arvelaters inntekts-og formuesforhold vil også være et sentralt moment.
Utlegget er ikke en del av arvelaters forsørgelsesplikt, herunder utlegg til underholdning, sykehjelp eller utdanning
Det stilles ikke som vilkår i bestemmelsen at arvelater skriftlig fastsetter dette, også muntlig beskjed er gyldig. Det kan imidlertid føre til bevismessig tvil og by på konflikter innad i familien.
At det skal foretas en avkortning av arven kan tas med i testament. Hvis man ikke har testament og ikke ønsker å opprette dette er en mer enkel måte at arvelater skriver en bekreftelse. Bekreftelsen kan fastsette hvor mye som skal avkortes, samt bakgrunnen for dette. Et kopi kan gis hver av livsarvingene.
Ta gjerne kontakt med oss på telefon 751 75 800 om du har flere spørsmål.
