Ektepaktregisteret er en viktig institusjon for å sikre ektefellers rettigheter i Norge. Det gir muligheten for å regulere formuesforhold på andre måter enn det som følger av loven, og det gir rettsvern overfor eventuelle kreditorer. I dette innlegget vil vi se nærmere på hva Ektepaktregisteret er, og hvordan det fungerer.
Ektepaktregisteret er en offentlig database som inneholder tinglyste ektepakter mellom ektefeller eller registrerte partnere. Det betyr at dersom du har opprettet en ektepakt, må den tinglyses i Ektepaktregisteret for å være gyldig og få rettsvern overfor tredjeparter.
Ektepakter kan inneholde avtaler om alt fra særeie til hvordan felleseiet skal fordeles ved en eventuell skilsmisse. Det kan også inkludere avtaler om fordeling av arv eller pensjon. Det er viktig å merke seg at ektepakten kun gjelder mellom ektefellene, og ikke mot tredjeparter som for eksempel kreditorer.
For å få opplysninger om tinglyste ektepakter fra før 1981, må man oppgi navn og adresse på en av partene. Etter 1981 må man oppgi fødselsnummer. Dette er for å sikre personvernet til partene i ektepakten.
Det er enkelt å få tilgang til Ektepaktregisteret. Man kan enten ta muntlig eller skriftlig kontakt med Brønnøysundregistrene for å bestille en kopi. Det koster en avgift å få tilgang til opplysningene.
Ektepaktregisteret er viktig for å sikre ektefellers rettigheter og beskytte mot eventuelle kreditorer. Det gir ektefellene muligheten til å regulere formuesforholdene på en måte som passer dem best, og det er enkelt å få tilgang til opplysningene. Derfor er det viktig å opprette en ektepakt og tinglyse den i Ektepaktregisteret dersom man ønsker å sikre seg økonomisk.
Et spørsmål som ofte oppstår i skiftesaker er hvem som eier partenes felles bolig. Er det den ene ektefelles om eier boligen alene, eller eier de den sammen?
Det er ikke slik som mange tror at det avgjørende er hvem som står som eier i grunnboken. Det er ikke noe i veien for at to parter kan eie en bolig sammen, selv om den bare står registrert på den ene. Det avgjørende er hva ektefellene eksplisitt eller implisitt har avtalt om eierskap. For ektefeller kompliseres dette ytterligere ved at gaver bare kan gis i ekteskaps form. En avtale om at halve huset gis i gave, uten at dette gjøres i ektepakt, vil derfor være ugyldig.
Tinglysningen danner imidlertid et utgangspunkt. Det skal svært mye til av bevis for at man skal anse at en av partene er eier alene hvis begge parter er tinglyst som eiere. En ektepakt med gave kan være et slikt bevis. Det skal ikke like mye til for å anse begge som eiere selv om bare den ene er tinglyst som eier, men tinglysningen danner også her et utgangspunkt.
Det sentrale vurderingstema er hvem som anskaffet eiendommen. Ble dette gjort sammen eller av en av ektefellene alene. Hvordan kjøpet ble finansiert er av stor betydning i denne sammenheng.
Det er derfor viktig hvem som er og har vært ansvarlig for boliggjelden. Hvis begge er ansvarlig for lånet og har vært det siden kjøpet, tilsier det at begge kan være eiere selv om bare den ene står tinglyst som eier.
Hvis det kan fastslås at den ene ektefellen anskaffet eiendommen alene, skal det mye til for at den andre skal anses som eier. Eiendomsretten må da enten være opparbeidet gjennom gave (som for ektefeller må gjøres i ektepakt), eller det må være et betydelig direkte eller indirekte bidrag til eiendommens verdi. Betydelig arbeid ved en stor utbygging eller restaurering, kan være et slikt bidrag. Videre kan arbeid i hjemmet og med felles barn som frigir tid til arbeid med boligen eller arbeid som gir inntekt som brukes på boligen være noe som kan føre til opparbeidelse. I tillegg til bidrag må boligen også ha vært et felles prosjekt.
Ønsker du hjelp i ditt skilsmisseoppgjør/skifte? Kontakt advokat Nilsskog her: Kontaktskjema
I sin artikkel om Tom og Anne-Elisabeths ektepakt skriver NRK følgende
«Endringene om å overføre boligen til Tom Hagens særeie fra 1993 ble imidlertid ikke bokført i grunnboken, som innebærer at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt ville eid sin del av huset.«
Dette bygger på en misforståelse. Tinglysning av eiendomsoverdragelse i grunnboken er av betydning for ekstinksjon fra kreditorer eller godtroende erververe. Det vil si at man tinglyser for å bli hjemmelshaver for hindre at den som står tinglyst som hjemmelshaver selger eiendommen til noen andre, eller at hjemmelshaverens kreditorer tar utlegg i eiendommen.
For forholdet mellom ektefeller er det avgjørende at overføringen av eiendommen er gjort i ekteskaps form. Så selv om det ikke er noe som er bokført i grunnboken, innebærer det ikke som NRK påstår at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt eier huset.
I forbindelse med pågripelsen av Tom Hagen publiserte VG en artikkel om ekteparets ektepakt. I VGs artikkel fremheves det at ektepakten potensielt kunne blitt satt til side som urimelig og advokat Mette Yvonne Larsen siteres på at ektemannen ville blitt «flådd av en domstol». I VGs artikkel fremstilles skilsmisseoppgjøret som et mulig motiv for drapet. NRK omtaler også samme ektepakt. I NRKs artikkel uttaler John Asland ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo seg om at det er liten grunn til å tro at hun ville nådd frem med å få kjent ektepakten ugyldig.
Så hvem skal man høre på? Og hvem har rett?
I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan spørsmålet om å sette en ektepakt til side vurderes av en domstol, før jeg kommer tilbake til spørsmålet om ekteparet Hagens ektepakt.
Utgangspunktet er at en ektepakt er en bindende avtale, og at den er inngått for å regulere forholdet ved en eventuell skilsmisse eller død. Selv om en av ektefellene taper på ektepakten og dermed angrer på at den ble inngått, er ektepakten bindende. Det ligger i ektepaktens natur at den vil stille en av ektefellene i en svakere stilling enn det ektefellen ville vært i om ekteskapslovens normalordning ble fulgt. Men ekteskap er forskjellige, og det er opp til ektefeller selv å finne ut i hvilken grad de ønsker økonomisk fellesskap og at det den ene tjener skal komme den andre til gode.
Det er ekteskapsloven § 46 andre ledd som regulerer forholdet. Bestemmelsen slår fast at «En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen»
For å kunne vurdere hvorvidt den konkrete ektepakten er urimelig er det nødvendig med kjennskap til omstendighetene ved avtalens inngåelse og ved skifteoppgjøret jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 111. Dette er opplysninger vi i begrenset grad har, og det gjør enhver vurdering usikker.
Høyesterett har i Rt. 2006 s. 833 gjennomgått formålet med regelen og terskelen for at den skal komme til anvendelse. Det vises til dette før jeg kommer tilbake til ekteparet Hagens ektepakt.
38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.
(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd «brukes med forsiktighet», se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147): «Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.»
(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en «mellomløsning», se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254.
(41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan «gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre», se Ot.prp.nr.28 (1990–1991) om lov om ekteskap, side 80.
(42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.
Anne Elisabeth Hagen giftet seg med Tom Hagen som 19-åring. Paret har tre barn sammen. Det er grunn til å anta at Anne har tatt seg mer av barna i oppveksten enn Tom, og at hun også ellers har bidratt mer med det huslige, men dette er bare en antagelse. Hvis denne antagelsen stemmer, vil det være et sterkt argument at Anne Elisabeth har frigitt tid for Tom Hagen til å bygge opp sin formue.
Da Anne Elisabeth Hagen inngikk ektepakten var hun klar over at denne bestemte at ekteparets største verdier skulle være Tom Hagens særeie. Man må legge til grunn at hun med viten og vilje gikk med på at dette var den fordelingen som ektefellene skulle ha.
Det er kjent at ektepakten ble satt opp av en advokat som hadde forretningsrelasjon til mannen. Det kan stilles spørsmål til om denne har sikret at Anne-Elisabeth har vært klar over hva hun gikk med på.
I første ektepakt fikk hun bare særeie til en hyttetomt, arv fra egen familie, kr. 200 000 og en bil, mens Tom Hagen fikk særeie til en rekke selskaper. I 1993 ble parets felles bolig overført fra et sameie mellom partene som var felleseie til Tom Hagens særeie. Tom Hagen skulle på sin side betale for oppussing av eiendommen som Anne-Elisabeth hadde arvet.
Det hele fremstår noe urimelig for Anne-Elisabeth. Det at mannen, i tillegg til en milliardformue i selskapene, også skal holde partenes felles bolig fra deling, fremstår lite rimelig. Særlig hvis det antas at Anne-Elisabeth har gjort mer av det huslige enn Tom og ektepakten ble inngått på initiativ fra Tom og skrevet av hans advokat.
Etter min mening fremstår det ut fra de opplysningene som er kjent at en god løsning ville vært å sette til side den delen av ektepakten som gjaldt partenes felles bolig. Eventuelt kunne Anne- Elisabeth blitt tilkjent et vederlag på noen millioner.
Når det gjelder ektepakten som regulerer Tom Hagens selskaper, tviler jeg for at en domstol ville satt denne til side. Det å kunne sikre selskaper mot skifteoppgjør ved særeie er et legitimt motiv. Blir ektepakten som omhandler felles bolig tilsidesatt, er det vanskelig å se at Anne-Elisabeth skulle vært i så dårlig stilling at hun kom urimelig dårlig ut av ekteskapet. Hun ville da trolig hatt vel så mye midler tilgjengelig som gjennomsnittsnordmannen på hennes alder.
At økonomi skulle vært et motiv for et drap i denne saken fremstår imidlertid ikke som realistisk. Dette er en mann med milliardformue, og det omtvistet beløpet ville maksimalt omhandlet noen få titalls millioner. Hagen ville altså i alle tilfeller kunne kjøpt Anne-Elisabeth Hagen ut, uten større økonomiske utfordringer så lenge ektepakten knyttet til selskapene ikke hadde blitt endret.
Mange som tenker å skrive ektepakt har ett scenario i hodet. De tenker for eksempel på hva som skjer hvis mannen dør, men har ikke tenkt så nøye over hva som bør skje hvis kvinnen dør først eller hvis ektefellene skilles.
Det er viktig at en ektepakt utformes slik at man unngår urimelige resultater uavhengig av hva som skjer. Det vi ser som advokater er at det blir konflikter mellom ektefeller ved skilsmisse hvis de har laget en ektepakt som var designet for å være en god løsning ved død. Videre kan en ektepakt som er designet for å være en god løsning ved skilsmisse, være en dårlig løsning ved den ene ektefellens død.
Det finnes metoder for å sikre ektefellene ved død, uten at det får stor betydning for oppgjøret ved skilsmisse. En kombinasjon av testament og ektepakt som bestemmer særeie i livet, felleseie ved død, vil ofte være en god løsning. Det er imidlertid viktig å tenke på hva slike avtaler har å bety for eventuelle skjevdelingskrav.
Mange tenker at testament og ektepakt er noe for eldre mennesker. Særlig hvis man er gift eller samboere med felles barn er det raskt å tenke at man er greit nok sikret gjennom retten til å sitte i uskifte.
Problemet er imidlertid at uskifte ikke er en god løsning for unge mennesker. Den som sitter i uskifte kan ikke gifte seg på ny og kan ikke gi bort store gaver eller fast eiendom.
Alt som gjenlevende senere erverver går inn i uskifteboet. Dette innebærer at hvis man skal skifte senere må man dele med arvingene det man har bygget opp av formue etter ektefellens død. Hvis man er under 50 år vil det være lenge å sitte i uskifte og ikke kunne råde fritt over eiendelene.
Ektefeller har mulighet å sikre hverandre gjennom både ektepakt og testament. Slik kan de sikre å sitte igjen med det meste av midler ved den enes død, uten å måtte sitte i utskifte. Ektepakt og testament er derfor noe som er vel så relevant for unge som for eldre.
Advokatfirmaet Wulff har fastpris på ektepakt på kroner 3750 inkludert mva. Brønnøysundregistret tar kroner 1516 i gebyr for tinglysning av ektepakten og dette kommer i tillegg hvis det ønskes at ektepakten skal tinglyses.
I forbindelse med ektepakt gjøres det ofte en del andre disposisjoner som kan inkluderes i prisen fra oss, men som innebærer gebyrer fra staten eller andre aktører.
Hvis ektepakten innebærer overdragelse av eiendom tar kartverket kroner 525 for tinglysning av skjøte for fast eiendom og kroner 430 for tinglysning av skjøte for andel i borettslag. Det er unntak for dokumentavgift for gaveoverføringer mellom ektefeller.
Hvis det også gjøres et testament som skal oppbevares av Tingretten tar denne 920 i gebyr for denne oppbevaringen.
Opplysningsvesnets fond tar kroner 4600 for i administrasjonsvederlag for overføring av festerett. I tillegg forbeholder det seg retten til å oppregulere festeavgiften.
Prisene er oppdatert 11.04.2019 og kan endres i fremtiden.
Advokatfirmaet Wulff har fastpris ved utarbeidelse av ektepakt på kroner 3750 inkludert mva. Dette kan synes å være mye for å fylle ut et skjema, men vi har som mål å sikre at ektefellene vet konsekvensene av ektepakten de inngår og kan hjelpe med å finne de riktige løsningene som ivaretar ektefellenes ønsker i størst mulig grad. Av og til kan ikke ektefellene lovlig inngå den ektepakten de har sett for seg, og da er det vår jobb å finne ut hva ektefellene kan avtale i en gyldig ektepakt som ivaretar deres interesser.
En ektepakt vil ofte medføre behov for andre disposisjoner som utfylling av skjøte og overføring av festerett, tinglysning av bruksrett. I tillegg kan det være behov for testament for å sikre ektefellenes interesser i størst mulig grad. Slikt ekstraarbeid vil kunne inkluderes i fastprisen hvis arbeidet ikke er svært omfattende.
Videre har ektepakten ektefellene har tenkt på konsekvenser som ektefellene ikke har forutsett. Vi kan hjelpe å klargjøre konsekvensene for ektefellene slik at de unngår av avtale noe de egentlig ikke ønsker. Det kan også være at en ektepakt er unødvendig fordi det ektefellene vil få det samme etter ekteskapslovens regler uten å inngå ektepakt.
Det er også en sikkerhet å bruke oss til å inngå ektepakt fordi vi påser at formkravene er oppfylt. En ektepakt i strid med formkravene vil være ugyldig.
Kontakt oss her for en gratis vurdering av om dere har behov for ektepakt eller ring oss på 751 75 800 for en gratis samtale.
Særeie innebærer et unntak for likedeling etter ekteskapsloven. Midler som klart kan føres tilbake til før ekteskapet kan skjevdeles etter ekteskapsloven § 59, men det kan ofte oppstå tvister knyttet til verdistigning på skjevdelingsgjenstander.
Det er flere gode grunner til å avtale særeie. I det følgende skal tre av disse grunnene nevnes.
Den første gode grunnen er er hvis den ene parten har en bedrift og ønsker å holde bedriften utenfor deling. Hvis ektefelle A har en bedrift og ektefelle B dør, risikerer ektefelle A å måtte betale halve bedriftens verdi til ektefelle Bs arvinger. I en slik situasjon vil ektefellen risikere å komme i en situasjon der han eller hun må legge ned bedriften og det kan gå ut over egen og andres arbeidsplass.
Den andre gode grunnen er å hinder uklarheter ved et fremtidig oppgjør mellom ektefellene eller mellom ektefellene og arvingene. Det kan for eksempel være at den ene brakte en eiendom inn i ekteskapet og begge har pusset denne eiendommen opp. I en slik situasjon vil den delen av eiendommens verdi som knyttes til oppussingen være gjenstand for likedeling, mens det resterende er skjevdelingsmidler, forutsatt at eiendommen ikke var belånt ved inngåelsen av ekteskapet. I denne situasjonen kan det være fornuftig å avtale en eierandel til hver av ektefellene og at denne eierandelen er særeie. Avtales det ikke særeie risikeres det at den som brakte eiendelen inn kan skjevdele sin andel mens den andre må likedele sin andel.
Den tredje gode grunnen er hvis ektefellene ønsker å sikre hverandre på bekostning av arvinger. Gjennom ektepakt kan pliktdelsreglene i arveloven delvis omgås ved at det kan avtales særeie i live og at førstavdødes særeie blir felleseie ved død.
De fleste formkravene er de samme for ektepakt og testament. Den sentrale forskjellen er reglene om vitnenes habilitet i arveloven § 61. Så lenge disposisjonen ikke tilgodeser vitnene eller deres slektninger er det ikke noe i veien for at en dødsdisposisjon gjøres i form av ektepakt. Av hensyn til klarhet bør det imidlertid utarbeides to dokumenter.
Det finnes enkelte typer disposisjoner som i realiteten er dødsdisposisjoner, men som likevel må gjøres i ektepakt og som ikke begrenses av arvelovens regler selv om det er dødsdisposisjoner.
Grunnen til at dette er dødsdisposisjoner er at virkningen ved død er en annen enn den er i ved skilsmisse. Det er likevel slik at denne type disposisjoner må gjøres i ektepakt. I og med at formkravene for ektepakt er de samme som for testament vil trolig et dokument som har navnet testament med disse disposisjonene anses som en gyldig ektepakt. Begge ektefellene må imidlertid underskrive da disposisjonene ikke er ensidige.
