Advokaten

Advokat med prosesserfaring siden februar 2004. Ekspert i barnerett (barnefordeling, barnevern mm)

Rettsvern, tinglysning og hevd.

av

Hvis du kjøper en eiendom, så vil du være kjøper og den som solgte eiendommen vil være selger. Alle andre vil være tredjepersoner. Du trenger i utgangspunktet ikke å tinglyse for at kjøpet skal være gyldig, og for at du skal kunne gjøre dine rettigheter gjeldende overfor selger. Når en eiendom tinglyses får kjøperen rettsvern for ervervet av eiendommen. Rettsvern innebærer beskyttelse mot tredjepersoner.

Tredjeperson kan være godtroende erververe. Hvis selger etter at han solgt eiendommen til deg, selger eiendommen til en annen person, så vil den andre personen bli eier av eiendommen hvis han tinglyste sin rett før deg, og var i god tro. God tro vil si at han ikke viste at du allerede hadde kjøpt eiendommen. Tredjeperson kan også være selgers kreditorer. Kreditorer trenger ikke å være i god tro.

Utgangspunktet er altså at det er nødvendig med tinglysning for å få rettsvern mot tredjepersoner. Dette gjelder imidlertid ikke hvis man har eid, og brukt eiendommen som en eier i 20 år. I så fall vil man ha vunnet rettsvern gjennom hevd.

 

Lov om utprøving av selvkjørende kjøretøy

av

Lov om utprøving av selvkjørende kjøretøy ble vedtatt i slutten av 2017 trådde i kraft 01.01.2018

 

I § 2 fremgår lovens virkeområde

«Loven gjelder utprøving av selvkjørende kjøretøy uten ansvarlig fører og selvkjørende kjøretøy med ansvarlig fører som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass. Loven gjelder også utprøving av selvkjørende kjøretøy hvor kjøretøyet har en ansvarlig fører på tradisjonell førerplass, men hvor det av andre grunner er nødvendig med unntak fra gjeldende regler som nevnt i § 3.

Med selvkjørende kjøretøy menes et kjøretøy som er utrustet med et teknisk system som automatisk fører kjøretøyet og som har kontroll over kjøringen. Selvkjørende kjøretøy omfatter kjøretøy der en fører kan overlate kjøringen til det tekniske systemet som automatisk fører kjøretøyet, og kjøretøy som er konstruert for å kjøre uten fører.»

Hvem anses som ansvarlig fører av bilen?

§ 17. Ansvarlig fører

Person som befinner seg på tradisjonell førerplass, anses som kjøretøyets ansvarlige fører med mindre det er gjort unntak i tillatelsen. Person som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, anses som ansvarlig fører dersom det følger av tillatelsen.

Hvis en person påvirker kjøringen når kjøretøyet er selvkjørende, skal personen anses som ansvarlig fører.

Dette er altså en lov som gjelder for selvkjørende kjøretøy uten ansvarlig fører og selvkjørende kjøretøy med ansvarlig fører som ikke befinner seg på tradisjonell førerplass, mens loven i § 17 sier at person som befinner seg på tradisjonell førerplass, anses som kjøretøyets ansvarlige fører

Læren om myndighetsmisbruk

av

Læren om myndighetsmisbruk er en samlebetegnelse på flere regler som forvaltningen må forholde seg til. Etter læren er det forbudt for forvaltningen å drive med usaklig forskjellsbehandling, vektlegge utenforliggende hensyn, utøve vilkårlig skjønn, eller fatte grovt urimelige vedtak.

 

Kan avdødes særkullsbarn kreve skjevdeling ved arveoppgjøret med gjenlevende ektefelle?

av

Det følger av ekteskapsloven § 59 første ledd at verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv eller gave fra andre enn ektefellen kan kreves holdt utenfor delingen. Dette er hovedregelen om skjevdeling ved ektefelleskifte.

La oss si at Per i 2017 arver en hytte av sin mor til en verdi av kr 1 000 000. Ved en eventuell skilsmisse i 2018  kunne Per krevd verdien skjevdelt, men la oss si at Per dør i 2018 og etterlater seg et særkullsbarn. Spørsmålet er da om et krav om skjevdeling kan gjøres gjeldende av Per sitt særkullsbarn.

Svaret er i utgangspunktet ja.

Forholdet mellom gjenlevende ektefelle og avdødes arvinger reguleres i ekteskapsloven § 77:

Når ektefellenes formue skal deles mellom den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger, gjelder reglene i kapittel 12 og §§ 46 andre ledd og 72 tilsvarende. Skjevdeling etter § 59 kan likevel ikke kreves ved skifte av et uskiftet bo.

Arvingene etter den førstavdøde kan heller ikke kreve:

a. forlodds uttak etter § 61 bokstavene a, c og d,
b. vederlag etter § 63 eller
c. lempning etter §§ 46 andre ledd eller 65.

Om forholdet ellers mellom den gjenlevende ektefellen og avdødes arvinger gjelder reglene i skifteloven og arveloven.

Bestemmelsen slår fast at reglene i ekteskapsloven kapittel 12 skal legges til grunn i arveoppgjøret. Det vil si at arvingene trer inn i avdødes rettigheter.

Dersom den gjenlevende ektefellen overtar boet i uskiftet faller imidlertid retten til skjevdeling bort. Hvis et særkullsbarn ønsker å kreve skjevdeling må han derfor ikke samtykke til at gjenlevende overtar boet i uskifte.

Vurderingen blir da om verdien klart kan føres tilbake til midler en ektefelle har ervervet ved gave. Det må heller ikke medføre et åpenbart urimelig resultat jf. ekteskapsloven § 59 annet ledd om skjevdeling.

Rettspraksis viser imidlertid at gjenlevende ektefelle ofte får medhold i krav at det må gjøres unntak fra hovedregelen om skjevdelingen. Dette da det fort kan medføre et urimelig resultat for gjenlevende.

 

Særlig farlig skolevei

av

Førsteklassinger har rett på skoleskyss hvis de bor mer enn to kilometer fra skolen. Andre elever i grunnskolen har rett til skoleskyss hvis de bor mer enn fire kilometer fra skolen. Dette følger av opplæringsloven § 7-1. For elever i videregående skole er grensen satt til seks kilometer.  Hvis elevene bor nærmere skolen, kan de likevel ha rett til skoleskyss hvis skoleveien er særlig farlig eller vanskelig. Enkelte skoleveier er bare farlige om vinteren.

Skoleskyssen skal være organisert på en trygg måte. Manglende bussholdeplass på begge sidene av tungt trafikkert vei kan utgjøre en særlig risiko for små barn. Kommunen og fylkeskommunen skal fatte enkeltvedtak i saker om skoleskyss. Ansvarsfordelingen mellom kommunen og fylkeskommunen er regulert i opplæringsloven § 13-4. Enkeltvedtakene kan påklages til fylkesmannen.

 

Statens kompetanse ved overprøving av kommunale vedtak

av

Hovedregelen for klageinstansens kompetanse i klagesaker følger av forvaltningsloven § 34.  I andre ledd, tredje setning i bestemmelsen står det at klageinstansen skal «legge stor vekt på hensynet til det kommunale selvstyre ved prøving av det frie skjønn.»

«Frie skjønn» er betegnelse på det skjønn som ikke kan overprøves av domstolene. «Rettsanvendelsesskjønn» er betegnelse på skjønn som kan overprøves av domstolene. Det er bare ved overprøving av det frie skjønnet at klageinstansen skal vektlegge kommunens vurdering. Hvis vurderingen er et rettsanvendelsesskjønn skal klageinstansen som utgangspunkt ikke legge vekt på kommunens vurdering. For å kunne ta stilling til om klageinstansen skal vektlegge kommunens vurdering er det derfor nødvendig å vite hvilke vurderinger domstolene kan overprøve.

 

Rett til svar innen rimelig tid.

av

Staten og kommunene er forpliktet til å svare på henvendelser. Det følger av forvaltningsloven § 11 a at svaret skal gis uten ugrunnet opphold. I saker som gjelder enkeltvedtak skal svar gis innen en måned. Hvis man har kontaktet feil forvaltningsorgan skal man etter forvaltningsloven § 11 bli vist til riktig organ. Hvis forvaltningen ikke kan svare uten ugrunnet opphold skal den sende ut et foreløpig svar.

Hvis en kommune eller organer for staten ikke svarer på henvendelser er det mulig å klage på dette til overordnet tilsynsmyndighet eller sivilombudsmannen.

 

Fri rettshjelp i trygdesaker

av

Hvis du fyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp, så vil du kunne få fri rettshjelp i klagesaker etter folketrygdloven. Dette innebærer at du må søke selv, og først kan få fri rettshjelp for å skrive en klage etter at du har fått et avslag. Nav kan ikke nekte å ta i mot en søknad med den begrunnelse at du ikke fyller vilkår om å få ytelsen.

 

Hva skal til for å miste advokatbevillingen?

av

Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling under visse forutsetninger. Forutsetningene fremkommer i domstolloven § 230;

Domstolloven § 230.

Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling dersom advokaten:

1. gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket,
2. misligholder plikten etter § 222 til å stille sikkerhet eller plikten etter § 225 eller § 227 til å betale bidrag til Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden,
3. forsømmer sine plikter etter bestemmelser gitt i medhold av § 224 tredje ledd eller § 225 sjette ledd, herunder å gi adgang til kontroll,
4. unnlater å gi tilfredsstillende forklaring til Tilsynsrådet, Advokatbevillingsnemnden eller Disiplinærnemnden om forhold som vedrører advokatvirksomheten når vedkommende blir bedt om å gi slik forklaring, eller
5. utøver advokatvirksomhet i strid med reglene i §§ 231 til 233.

Vedtak etter første punktum kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken. Retten kan beslutte at vedtaket ikke skal ha virkning før det er avsagt dom eller endelig dom foreligger.

Blir en advokat satt under vergemål, eller kommer vedkommendes bo under konkursbehandling, trer advokatbevillingen ut av kraft inntil vergemålet blir opphevet eller inntil gjelden blir ordnet ved full betaling, ettergiing eller oppfylt akkord eller faller bort på annen måte. Når advokatens konkurs ikke er voldt ved et forhold som nevnt i første ledd nr 1, kan Advokatbevillingsnemnden etter søknad gi advokaten rett til å nytte advokatbevillingen trass i konkursen.

En advokat som på grunn av sinnssykdom eller sjelelig svekkelse er uskikket til å utøve advokatvirksomhet, kan frakjennes sin advokatbevilling ved dom. Beslutning om saksanlegg treffes av Advokatbevillingsnemnden. Nemnden kan beslutte at bevillingen skal tre ut av kraft inntil saken er endelig avgjort. En advokat som er fradømt sin advokatbevilling etter første punktum, har krav på ny bevilling når vedkommende søker om det og på betryggende måte godtgjør at det ikke lenger foreligger forhold som nevnt i første punktum.

Blir en advokat siktet for et lovbrudd som kan medføre tap av advokatbevilling, kan Advokatbevillingsnemnden bestemme at bevillingen skal tre ut av kraft inntil saken er endelig avgjort.

Bestemmelsene i første ledd nr 1 og 4 og annet punktum samt fjerde ledd gjelder tilsvarende for autorisasjon som advokatfullmektig.

Gangen i en klagesak

av

De fleste enkeltvedtak kan påklages. Klagen skal sendes til det forvaltningsorganet som fattet vedtaket. Det forvaltningsorganet som fattet det opprinnelige vedtaket kalles for underinstansen. Når et forvaltningsorgan har mottatt klage på et enkeltvedtak det har fattet, skal det underinstansbehandle klagen. Hovedregelen for underinstansbehandling av klager er forvaltningsloven § 33. Underinstansen kan oppheve eller endre vedtaket hvis den finner klagen begrunnet. I så fall skal klagen ikke sendes til klageinstansen. Klageinstansen skal heller ikke ha saken hvis underinstansen avviser klagen. En klage kan avvises hvis vilkårene for å klage ikke foreligger. Det kan for eksempel være at den som har sendt inn klagen ikke har klagerett. Hvis en klage avvises skal det fattes et avvisningsvedtak, og dette avvisningsvedtaket kan igjen påklages.

Hvis underinstansen ikke gir klager medhold, og ikke avviser saken, skal klagen sendes til klageinstansen. Forvaltningsloven § 34 bestemmer hovedreglene for klageinstansbehandling. Det er fire mulige utfall av klagesaksbehandling i klageinstansen. Det første er at klageinstansen kan, som underinstansen, avvise saken hvis vilkårene for å behandle saken ikke foreligger. Det andre klageinstansen kan gjøre er å stadfeste underinstansens vedtak. Hvis klageinstansen stadfester underinstansens vedtak innebærer det at klager ikke har fått medhold i sin klage. Hvis han da skal angripe vedtaket må han ta saken inn for domstolene. Det tredje klageinstansen kan gjøre er å endre underinstansens vedtak. Hvis klageinstansens endrer underinstansens vedtak vil det som oftest innebære at klager har fått medhold i sin klage. En endring kan innebære både helt og delvis medhold. Det fjerde mulige utfallet er at klageinstansen opphever underinstansens vedtak og sender det tilbake til underinstansen for ny behandling. Sistnevnte er praktisk i tilfeller der underinstansen ikke har utredet saken godt nok til at det er mulig å fatte endelig vedtak i saken.

 

 

Ring oss