Advokatfirmaet Wulff

Speedometeret viste feil- kan jeg bebreides for fartsovertredelsen?

av

Høyesterett avsa enstemmig dom 23. mars 2018 (HR-2018-573-A) som gjaldt aktsomhetsvurdering ved fartsovertredelser. En bilfører var bøtelagt for syv fartsovertredelser registrert med automatisk trafikkovervåkning. De syv fartsovertredelsene gjaldt samme strekning i løpet av en uke. Bilføreren viste til at speedometeret viste for lav hastighet. Bilføreren forklarte at det blinket kraftig fra fotoboksen ved samtlige tilfeller. Han tenkte at det kunne være fordi han holdt for høy fart, men fant ut at det ikke kunne stemme siden han i henhold til bilens speedometer holdt seg innenfor fartsgrensen. Han tenkte årsaken kunne være at sønnen ikke hadde betalt forsikring og at forsikringsselskapet hadde varslet politiet om dette. Bilføreren viste også til at han hadde bodd i Norge i kort tid og hatt førerkort i kort tid. 3

Spørsmålet for Høyesterett var om det kunne frita bilføreren for straff at han stolte på det speedometeret viste.

Skyldkravet for fartsovertredelse er forsett eller uaktsomhet jf. veitrafikkloven § 31. Uaktsomhetsansvar er definert i straffeloven 2005 § 23 første ledd som lyder:

«Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine personlige forutsetninger kan bebreides, er uaktsom.»

Høyesterett uttalte at i utgangspunktet må en bilfører kunne stole på at speedometeret angir noenlunde riktig fart, med mindre han får en eller annen form for varsel eller indikasjon som burde vekke mistanke om at den viste farten ikke var riktig. Da bilføreren ved to anledninger hadde opplevd at det blinket i fotoboksen til tross for at speedometeret viste lovlig hastighet hadde han en oppfordring til å undersøke om speedometeret i bilen viste feil. Høyesterett konkluderte med at det var uaktsomt når bilføreren etter to slike blink fra fotoboksen fortsatte å stole på speedometeret. Verken kort botid i Norge eller at han hadde hatt førerkort i kort tid kunne gi grunnlag for en mildere aktsomhetsvurdering ved en alminnelig fartsovertredelse som dette.

Bilføreren ble domfelt for fem av de syv fartsovertredelsene.

Kan en ferdselsservitutt stiftet før bilens tid i dag gi rett til bilkjøring?

av

Dette er et spørsmål om hvilke fremkomstmåter servitutten gir adgang til. For å besvare spørsmålet må en se hen til stiftelsesgrunnlaget for servitutten. Servitutter stiftes i de fleste tilfeller gjennom avtale. Innholdet i servitutten, herunder hvilken fremkomstmåte man er berettiget til, må fastslås gjennom en tolkning av avtalen. For tolkningen vil det være av betydning hva formålet med ferdselsretten er og hvor viktig den er for rettighetshaveren. Dette må holdes opp mot belastningen for den tjenende eiendommen.

Høyesterett har i flere sentrale avgjørelser kommet til at ferdselsrettigheter som er stiftet før motoriserte kjøretøy eksisterte ikke nødvendigvis stenger for bruk av motoriserte kjøretøy på et senere tidspunkt.

En sentral avgjørelse er den såkalte Solbakken-dommen (Rt.1924 s.583). Spørsmålet var om eieren av eiendommen Solbakken i Bærum hadde rett til å kjøre med bil på veien som gikk over eiendommen Storøen i samme kommune. Veiretten ble stiftet i 1867 og gav eieren av Solbakken rett til «fri benyttelse som kjørevei og til anden adkomst og passage av den nuværende vei, der fører fra eiendommen Fornebo til mine huse og fra disse like til sjøen«. Den aktuelle veien var ifølge herredsrettens dom en «gammel, temmelig smal gaardsvei«.

Høyesterett pekte her på at ferdselsrettens stiftelsesgrunnlag (et skjøte) ikke inneholdt en eksplisitt begrensning mot kjøring med bil og uttalte deretter følgende:

«…veiens bruk for motorvognkjøring laa helt utenfor, hva partene kunde ha tat sigte paa i 1867, idet slike kjøreredskaper den gang ikke eksisterte. Men det vilde efter min mening være urigtig at lægge avgjørende vegt paa dette forhold. Man kan ikke gaa ut fra, at kontrahentenes mening i 1867 var den, at veien aldrig i fremtiden skulde kunne brukes til andre kjøreredskaper end de den gang kjendte. Tvert imot synes det rimelig, at meningen maa ha været, at veiretten skulde gjælde generelt saadan kjøring, som til enhver tid i utviklingens medfør kunde ansees almindelig og paaregnelig for slike eiendommes retmæssige benyttelse.»

Hvis avtalen tydelig spesifiserer at all ferdsel skal foregå på fots kan det være vanskelig å nå frem med ferdsel med bil. Hvis ordlyden derimot gir adgang til benyttelse som kjørevei som den ovennevnte dommen kan det være rom for tolkning i den retning at bil er tillatt. Ferdselsretten er da formulert slik at den verken angir positivt eller negativt hva slags kjøring som er tillatt. Her må en se hen til formålet og behovet for ferdselsretten. En veirett opp til hytte kan for eksempel medføre behov for frakting av ting og gjenstander hvilket etter dagens standard tilsier et behov for bilkjøring.

Svaret er dermed ikke gitt og innholdet i ferdselsservitutten må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. I dialog med grunneieren vedrørende bruk av bil kan det være et godt utgangspunkt å tilby deling av utgifter til vedlikehold av veien.

 

Aktørportalen

av

Aktørportalen er et nettsted med sikker innlogging drevet av domstoladministrasjonen hvor kontakten mellom domstolene og advokatene foregår. Da primært stevning, tilsvar, brev, prosesskriv og dommer/kjennelser. DA skriver selv om Aktørportalen:

I domstolenes aktørportal (Aktørportalen) kan domstoler og advokater i sivile skjønns- og tvistesaker utveksle saksinformasjon og dokumenter. Salærbehandling for både tviste- og straffesaker inngår også. Løsningen er utviklet i samarbeid med Advokatforeningen.

Du kan se en oversikt HER over hvilke domstoler som er med på ordningen.

 

Ulike typer rettslige avgjørelser

av

De avgjørelser retten treffer under behandlingen av en sak deles inn i tre hovedgrupper

  • Dommer
  • Kjennelser
  • Beslutninger

I tillegg kommer enkelte mer spesielle avgjørelsestyper

  • Rettsforlik
  • Skjønn etter skjønnsloven

Hvilke avgjørelser som skal treffes ved de ulike typene reguleres i tvisteloven § 19-1:

19-1.​ Dommer, kjennelser og beslutninger

(1) Ved dom treffes avgjørelse av

a) krav som er tvistegjenstand​ i søksmål,

b) tvist som nevnt i § 16-1 annet ledd tredje punktum, eller

c) anke over dom.​

(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser

a) som avviser en sak fordi vilkår for å ta den under behandling ikke er oppfylt, eller som fremmer saken etter særskilt behandling av en påstand om avvisning,

b) som hever en sak som av andre grunner enn nevnt i bokstav a bortfaller uten realitetsavgjørelse,​

c) av anke over kjennelse eller beslutning,​

d) ved tvist om bevis,​ eller

e) som etter loven​ skal treffes i denne form.

(3) Ved beslutning treffes avgjørelser om

a) saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, eller

b) å samtykke til eller nekte anke.​

(4) At en avgjørelse er truffet i uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype som retten skulle ha brukt.

Bestemmelsen angir en positiv avgrensning av de ulike avgjørelsesformer. Avgjørelsesformen får betydning for blant annet krav til begrunnelse og ankeadgang.

Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte :

  •  framstilling av saken
  • partenes påstander med påstandsgrunnlag, og
  • rettens vurdering

Det stilles ikke krav til begrunnelse ved beslutninger retten treffer. Kravet til forsvarlig saksbehandling kan medføre at dette likevel er nødvendig,  for eksempel bed beslutninger om å nekte en anke fremmet.

Advokatbevilling i Norge hvis utdannet i annet land

av

Under visse omstendigheter kan EØS-advokater få tillatelse til å drive advokatvirksomhet i Norge. Dette følger av forskrift til domstolloven kapittel 11 (Advokatforskriften)

 

§ 9-2.Utveksling av informasjon mv. mellom Tilsynsrådet og kompetent myndighet i hjemmedlemsstaten

Tilsynsrådet plikter å holde kompetent myndighet i vedkommendes hjemmedlemsstat underrettet i saker hvor det vurderes meddelt reaksjoner og/eller iverksatt tiltak i henhold til domstolloven § 225 tredje ledd eller § 226 annet ledd.

Ved avgjørelse fra kompetent myndighet i vedkommendes hjemmedlemsstat om suspensjon eller permanent tilbakekall avadvokatbevilling, opphører vedkommendes adgang til å praktisere under sin profesjonelle tittel fra hjemmedlemsstaten i vertsmedlemsstaten.

I de tilfelle hvor vedkommende har oppnådd norsk advokatbevilling i henhold til avsnitt II, plikter Tilsynsrådet å underrette kompetent myndighet i vedkommende hjemmedlemsstat ved tilbakekall av vedkommendes norske advokatbevilling.

§ 9-3.Utdannelse fra annen EØS-stat som grunnlag for norsk advokatbevilling

Advokatbevilling kan utstedes til statsborger i EØS-stat uten at vilkårene i domstolloven § 220 første til tredje ledd er oppfylt, dersom søkeren godtgjør tilsvarende rett i en annen EØS-stat. Med tilsvarende rett menes rett til å utøve virksomhet under en av de profesjonelle titler nevnt i § 9-1. Retten må ikke være tilbakekalt, suspendert eller fratatt vedkommende på annen måte.

Ved søknad om advokatbevilling etter første ledd kan det bestemmes at den del av yrkesutdannelsen som etter reglene i søkerens hjemland består i yrkespraksis, helt eller delvis anses gjennomgått ved arbeid som autorisert advokatfullmektig i Norge. Det kan settes som vilkår at krav om prosedyreerfaring i medhold av domstolloven § 220 tredje ledd skal være oppfylt. Det er et vilkår at kurs som nevnt i domstolloven § 220 fjerde ledd er gjennomført.

For å oppnå advokatbevilling må søker fra annen EØS-stat dessuten godtgjøre:

1) å ha bestått en prøve i Norge som viser at vedkommende har tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett eller,
2) å ha utøvd faktisk og regelmessig advokatvirksomhet i Norge i minst tre år, forutsatt at virksomheten hovedsaklig har omfattet norsk rett, eventuelt også fellesskapets rett eller,
3) å ha utøvd faktisk og regelmessig advokatvirksomhet i Norge i minst tre år, men i en kortere periode innen norsk rett, eventuelt også fellesskapets rett, forutsatt at vedkommende på annen måte har opparbeidet tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett.

Ved gjennomføring av prøve som nevnt i nr. 1, kan departementet gi nærmere regler om prøvens innhold og vilkår for gjennomføringen. Departementet kan fastsette at det skal betales gebyr for avleggelse av prøven, og fastsetter gebyrets størrelse. Søknad om bevilling sendes Tilsynsrådet før søkeren kan fremstille seg til prøve som nevnt i nr. 1. Er vilkårene for øvrig oppfylt, utsteder Tilsynsrådet attest for at søkeren kan fremstille seg til prøven. Tilsynsrådet kan bestemme at søkeren fritas fra prøven eller at bare nærmere angitte deler av prøven tas.

For øvrig gjelder bestemmelsene om krav til utdannelsen og de øvrige kvalifikasjoner og til den nødvendige dokumentasjon mv. i EØS-avtalen vedlegg VII punkt 1, jf. direktiv 7. september 2005 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner (direktiv 2005/36/EF endret ved direktiv 2006/100/EF, forordning (EF) nr. 1430/2007, forordning (EF) nr. 755/2008 og forordning (EF) nr. 279/2009 i EØS-tilpasset form. For søkere fra nordiske land gjelder alternativt kravene i overenskomst 24. oktober 1990 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om nordisk arbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende, høyere utdannelse av minst tre års varighet.

§ 9-1.Definisjoner

Med EØS-advokat menes enhver som har rett til å utøve virksomhet under en av følgende profesjonelle titler fra sitt hjemland:

Belgia: Avcoat/Advocaat
Danmark: Advokat
Finland: Asianajaja/Advokat
Tyskland: Rechtsanwalt
Frankrike: Avocat
Hellas: Δικηγóρoς (Dikigoros)
Irland: Barrister
Solicitor
Island: Lögmaður
Italia: Avvocato
Liechtenstein: Rechtsanwalt
Luxembourg: Avocat-avoue
Nederland: Advocaat
Norge: Advokat
Portugal: Advogado
Spania: Abogado
Det forente Kongerike: Advocate
Barrister
Solicitor
Sverige: Advokat
Østerrike: Rechtsanwalt
Estland: Vandeadvokaat
Latvia: Zvērināts advokāts
Litauen: Advokatas
Romania: Avocat
Bulgaria: Aдвoкат
Tsjekkia: Advokát
Slovakia: Advokát/Komerčný právnik
Ungarn: Ügyvéd
Polen: Adwokat/Radca prawny
Slovenia: Odvetnik/Odvetnica
Kypros: Δικηγóρoς
Malta: Avukat/Prokuratur Legali

§ 9-4.Autorisasjon av advokatfullmektig som ikke har norsk juridisk embetseksamen

Det kan gis autorisasjon av advokatfullmektig som ikke har norsk juridisk embetseksamen dersom det godtgjøres at fullmektigen har tilsvarende utdanning fra annen EØS-stat og er statsborger i EØS-stat.

Bestemmelsene i § 9-3 siste ledd gjelder tilsvarende så langt de passer.

Beregning av uføregrad og trygdens størrelse

av

Etter folketrygdloven §§ 12-7 og 12-8 er uføretidspunktet det tidspunktet da inntektsevnen ble varig nedsatt med minst halvparten. Ved beregning av uføregrad tas det utgangspunkt i inntektsevnen før og etter uføretidspunktet. Det følger av § 12-7 siste ledd at hvis inntektsevnen reduseres gradvis som følge av sykdom eller skade kan det tas utgangspunkt i inntektsevnen før sykdommen eller skaden oppstod.

Etter § 12-11 og 12-13 skal trygdens størrelse skal være 66 % av pensjonsgivende inntekt i de fem siste kalenderårene før uføretidspunktet. Hvis 66 % av inntekt før uføretidspunktet var mindre enn minstepensjon har man krav på minstepensjon.

Den som tier, han samtykker?

av

Det er et ordtak som sier at den som tier, han samtykker. Har innholdet i dette ordtaket rettslig betydning i norsk rett? Vil den som tier rettslig samtykke til et tilbud? Dette er i stor grad et spørsmål om passivitet kan gi løftevirkning i avtaleforhold.

Utgangspunktet er at det ikke oppstår løftevirkninger av  ren passivitet. Det er imidlertid bestemmelser i avtaleloven som gir rom for at passivitet eller unnlatelse kan gi rettsvirkninger.

Disse finnes i avtaleloven § 4 annet ledd og § 6 annet ledd:

§ 4.Kommer akcepten for sent frem, ansees den for nyt tilbud.

Dette gjælder dog ikke, hvis avsenderen av akcepten gaar ut fra, at den er kommet frem i rette tid, og tilbyderen maa forstaa dette. I saa fald skal han, hvis han ikke vil godta akcepten, uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse​1 om det. Ellers ansees avtale for sluttet.

§ 6.​ Fremtræder svaret som akcept, men stemmer det ikke med tilbudet, ansees det for avslag i forening med nyt tilbud.

Dette gjælder dog ikke, hvis avsenderen av akcepten gaar ut fra, at den stemmer med tilbudet, og tilbyderen maa forstaa dette. I saa fald skal han, hvis han ikke vil godta akcepten, uten ugrundet ophold gi den anden part meddelelse​2 om det. Ellers ansees avtale for sluttet med det indhold, akcepten har.

Avtaleloven § 4 regulerer tilfeller der aksepten kommer for sent frem, mens § 6 regulerer tilfeller der aksepten ikke stemmer overens med tilbudet. Som det fremgår av første ledd til begge bestemmelsene skal aksepten som utgangspunkt anses som et nytt tilbud som første tilbydere skal vurdere og gi sin eventuelle aksept til. Konsekvensen er at tilbyderen ikke er rettslig bundet.

Likevel følger det av annet ledd i bestemmelsene at dette utgangspunktet ikke gjelder der tilbyderen «måtte forstå» at det var ment som aksept og ikke et nytt tilbud. Hvis han ikke godtar aksepten plikter han å informere den andre part om dette. Det foreligger således en reklamasjonsfrist for tilbyderen.

At tilbyderen «maa forstaa» at akseptanten trodde at aksepten ville komme tidsnok, innebærer at det ikke er nødvendig å føre bevis for at tilbyderen faktisk har skjønt dette, det holder at han burde ha skjønt det.

Reklamasjonen må skje «uten ugrunnet opphold». Dette er et mindre strengt krav enn «straks». Loyalitetshensyn tilsier at bør det gjøres så snart som mulig. Lojalitetshensyn er også bakgrunnen for denne unntaksregelen.

Skal passivitet, for eksempel en unnlatelse av å gi parten informasjon, kan være grunnlag for en forpliktelse må den følgelig ha forekommet i bestemte situasjoner som har gitt vedkommende oppfordring til å ta forbehold hvis han ikke vil bli forpliktet. Om så er tilfelle må avgjøres konkret.

Konklusjon er dermed at den som tier, han samtykker såfremt den aktuelle situasjonen tilsier det.

Forbud mot bruk av mobiltelefon under kjøring av motorvogn

av

De fleste har fått med seg at det ikke er lov å snakke i mobil uten handsfree når man kjører bil. Dette gjelder selvfølgelig også sending av meldinger og annen bruk, men hvor er dette hjemlet?

Forskrift om forbud mot førers bruk av håndholdt mobiltelefon under kjøring med motorvogn regulerer forbudet.

I § 1 fremgår det hva som menes med en mobiltelefon og hva man regner som bruk av mobiltelefon.

§ 1.Definisjoner

I denne forskrift forstås med:

a) Mobiltelefon: radioutstyr for kommunikasjon over offentlig nett.
b) Bruk av mobiltelefon: enhver betjening av mobiltelefonens funksjoner.

§ 2.Førers bruk av mobiltelefon under kjøring med motorvogn

Fører av en motorvogn må ikke bruke mobiltelefon under kjøring.

Fører kan likevel bruke mobiltelefonen til å starte opp, gjennomføre og avslutte en samtale når mobiltelefonen under kjøringen er håndfri eller er plassert i en holder.

Holderen skal være forsvarlig fastmontert i umiddelbar nærhet av rattet og så nært førers ordinære synsfelt under kjøring som praktisk mulig, med mindre holderen er en integrert del av kjøretøyets orginalinnredning.

Når mobiltelefonen brukes håndfritt, kan den også benyttes til å styre og avspille lydfiler.

Tilflottsretten

av

Tilflottsretten er en del av strandretten og gir rett til atkomst med båt for den som eier en eiendom som grenser til sjøen.

Sperringer som medfører at eieren ikke kommer frem kan på grunnlag av tilflottsretten være ulovlig . Det samme gjelder innretninger som gjør adkomsten vanskelig. Dette kan for eksempel være at naboen har anlegg på egen grunn som gjør det vanskelig for deg å komme til din egen eiendom. Rettspraksis viser imidlertid at det må dreie seg om vesentlig vanskelig adkomst for at krav basert å at strandretten er krenket fører frem. Dette er et spørsmål som beror på skjønn og den som krever seg krenket må påvise konkrete ulemper for utnyttelse av eierens eiendom.

 


Ring oss