Skjevdeling er en av de økonomiske ordningene som kan påvirke utfallet av et ekteskap når det opphører. Ved å inngå en ektepakt kan dere avtale om retten til skjevdeling og tilpasse den etter deres individuelle behov og ønsker.
Det er mulig å inngå en ektepakt hvor dere avtaler at retten til skjevdeling skal fravikes, helt eller delvis. Dette kan gjelde verdier dere hadde med inn i ekteskapet, samt verdier dere har fått i arv eller gave fra andre enn ektefellen under ekteskapet.
Videre kan dere også avtale ulike betingelser for skjevdelingsformuen:
Tidsbegrensning: Dere kan avtale at skjevdelingsformuen skal deles likt hvis skiftet skjer etter et bestemt tidspunkt. Dette kan gi økonomisk trygghet for begge parter, spesielt i lengre ekteskap.
Ved felles barn: Dere kan avtale at skjevdelingsformuen skal deles likt hvis dere får barn sammen. Dette kan bidra til økonomisk stabilitet for familien og sikre en rettferdig fordeling av verdier.
Ulik rett ved skilsmisse og død: Dere kan avtale at retten til å kreve skjevdeling skal være ulik ved skilsmisse og død. Dette gir muligheten for å skreddersy avtalen etter deres personlige forhold og ønsker.
Det er viktig å merke seg at dere ikke kan avtale i en ektepakt hva som skal skjevdeles når ekteskapet opphører. Hensikten med skjevdeling er å bevare hver parts personlige verdier og beskytte dem mot deling ved ekteskapets opphør.
Konklusjon: En ektepakt gir dere muligheten til å tilpasse skjevdelingsreglene etter deres individuelle behov og ønsker. Ved å avtale ulike betingelser og kombinere alternativer, kan dere skape en avtale som passer deres unike situasjon og bidrar til en rettferdig og trygg økonomisk ordning ved ekteskapets opphør.
Arveoppgjør kan være en krevende og følelsesmessig prosess for de etterlatte. For ektefeller kan det å sitte i uskiftet bo være en måte å utsette dette oppgjøret på. Men visste du at det også er mulig å avtale uskifte med særeie i en ektepakt? I dette blogginnlegget vil vi forklare hvordan dere kan avtale uskifte med særeie og hvilke vilkår og betingelser dere kan inkludere i ektepakten.
Uskiftet bo med særeie – En ektepaktbestemmelse For å kunne sitte i uskiftet bo med særeiemidler, må dette avtales i en ektepakt. Denne bestemmelsen gir gjenlevende ektefelle muligheten til å utsette arveoppgjøret når den andre ektefellen går bort.
Samtykke fra avdødes barn: Dersom avdøde har barn med andre enn gjenlevende ektefelle, må disse barna gi sitt samtykke for at gjenlevende skal kunne sitte i uskiftet bo med særeie. Dette samtykket kan ikke tinglyses, men det kan inkluderes i ektepaktskjemaet.
Tilpassede betingelser for uskifte med særeie: Dere kan begrense uskifte med særeie til å gjelde spesifikke gjenstander eller verdier. Dette gir dere muligheten til å tilpasse avtalen etter deres personlige ønsker og behov.
Tidsbegrensning og vilkår: Det er også mulig å avtale at uskifte med særeie kun skal gjelde for en tidsbegrenset periode. Dere kan sette vilkår for denne ordningen, men det er viktig at vilkårene ikke strider mot ekteskapsloven eller annen relevant lovgivning.
Konklusjon: Avtale om uskiftet bo med særeie i en ektepakt kan gi ekstra trygghet og fleksibilitet for ektefeller ved arveoppgjør. Ved å tilpasse vilkårene og betingelsene etter deres individuelle behov og ønsker, kan dere skape en løsning som passer deres unike situasjon. Husk å ta hensyn til lovgivningen og å innhente nødvendig samtykke fra eventuelle stebarn for å sikre en gyldig og rettferdig avtale.
Det er en stor beslutning å inngå ekteskap, og det er naturlig at man ønsker å ta forhåndsregler for å sikre en trygg og rettferdig fremtid. En av disse forhåndsreglene er å vurdere om man trenger en ektepakt. Men er det virkelig nødvendig?
Uten ektepakt – Felleseie og muligheten for skjevdeling Uten en ektepakt gjelder hovedregelen om felleseie, som innebærer at formuen skal deles likt mellom ektefellene ved skilsmisse eller død, etter at gjeld er trukket fra. Det finnes likevel noen unntak, som muligheten til å kreve skjevdeling. Dette betyr at man kan holde verdier man hadde før ekteskapet, samt verdier man har mottatt i arv eller gave utenfor delingen.
Rett til å sitte i uskiftet bo med felleseie Ved dødsfall har den gjenlevende ektefellen rett til å sitte i uskiftet bo med felleseiemidler. Dette betyr at man overtar alt man eide sammen, og at arveoppgjøret utsettes. Det krever imidlertid samtykke fra eventuelle barn avdøde har med andre enn den gjenlevende ektefellen.
Pålagt særeie Noen ganger kan arv eller gaver bestemmes å være særeie av giveren eller testator. Dette betyr at verdiene holdes utenfor deling ved ekteskapets opphør.
Ektepaktens muligheter Ved å opprette en ektepakt kan ektefellene avtale forskjellige former for særeie, som for eksempel fullt særeie, delvis særeie, eller særeie i live og felleseie ved død. Man kan også avtale rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, samt gi hverandre gaver som ektefeller.
Bindende avtale, men med avtalefrihet En ektepakt er en bindende avtale mellom ektefellene og deres arvinger, forutsatt at den er signert i samsvar med formkravene i ekteskapsloven. Men, selv om man har en ektepakt, har man fortsatt avtalefrihet ved skilsmisse. Det betyr at ektefellene kan fordele verdiene på en annen måte enn avtalt i ektepakten, dersom de er enige om det.
Ektepaktregisteret er en viktig institusjon for å sikre ektefellers rettigheter i Norge. Det gir muligheten for å regulere formuesforhold på andre måter enn det som følger av loven, og det gir rettsvern overfor eventuelle kreditorer. I dette innlegget vil vi se nærmere på hva Ektepaktregisteret er, og hvordan det fungerer.
Ektepaktregisteret er en offentlig database som inneholder tinglyste ektepakter mellom ektefeller eller registrerte partnere. Det betyr at dersom du har opprettet en ektepakt, må den tinglyses i Ektepaktregisteret for å være gyldig og få rettsvern overfor tredjeparter.
Ektepakter kan inneholde avtaler om alt fra særeie til hvordan felleseiet skal fordeles ved en eventuell skilsmisse. Det kan også inkludere avtaler om fordeling av arv eller pensjon. Det er viktig å merke seg at ektepakten kun gjelder mellom ektefellene, og ikke mot tredjeparter som for eksempel kreditorer.
For å få opplysninger om tinglyste ektepakter fra før 1981, må man oppgi navn og adresse på en av partene. Etter 1981 må man oppgi fødselsnummer. Dette er for å sikre personvernet til partene i ektepakten.
Det er enkelt å få tilgang til Ektepaktregisteret. Man kan enten ta muntlig eller skriftlig kontakt med Brønnøysundregistrene for å bestille en kopi. Det koster en avgift å få tilgang til opplysningene.
Ektepaktregisteret er viktig for å sikre ektefellers rettigheter og beskytte mot eventuelle kreditorer. Det gir ektefellene muligheten til å regulere formuesforholdene på en måte som passer dem best, og det er enkelt å få tilgang til opplysningene. Derfor er det viktig å opprette en ektepakt og tinglyse den i Ektepaktregisteret dersom man ønsker å sikre seg økonomisk.
I sin artikkel om Tom og Anne-Elisabeths ektepakt skriver NRK følgende
«Endringene om å overføre boligen til Tom Hagens særeie fra 1993 ble imidlertid ikke bokført i grunnboken, som innebærer at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt ville eid sin del av huset.«
Dette bygger på en misforståelse. Tinglysning av eiendomsoverdragelse i grunnboken er av betydning for ekstinksjon fra kreditorer eller godtroende erververe. Det vil si at man tinglyser for å bli hjemmelshaver for hindre at den som står tinglyst som hjemmelshaver selger eiendommen til noen andre, eller at hjemmelshaverens kreditorer tar utlegg i eiendommen.
For forholdet mellom ektefeller er det avgjørende at overføringen av eiendommen er gjort i ekteskaps form. Så selv om det ikke er noe som er bokført i grunnboken, innebærer det ikke som NRK påstår at Anne-Elisabeth Hagen fortsatt eier huset.
I forbindelse med pågripelsen av Tom Hagen publiserte VG en artikkel om ekteparets ektepakt. I VGs artikkel fremheves det at ektepakten potensielt kunne blitt satt til side som urimelig og advokat Mette Yvonne Larsen siteres på at ektemannen ville blitt «flådd av en domstol». I VGs artikkel fremstilles skilsmisseoppgjøret som et mulig motiv for drapet. NRK omtaler også samme ektepakt. I NRKs artikkel uttaler John Asland ved Institutt for privatrett på Universitetet i Oslo seg om at det er liten grunn til å tro at hun ville nådd frem med å få kjent ektepakten ugyldig.
Så hvem skal man høre på? Og hvem har rett?
I det følgende vil jeg gå nærmere inn på hvordan spørsmålet om å sette en ektepakt til side vurderes av en domstol, før jeg kommer tilbake til spørsmålet om ekteparet Hagens ektepakt.
Utgangspunktet er at en ektepakt er en bindende avtale, og at den er inngått for å regulere forholdet ved en eventuell skilsmisse eller død. Selv om en av ektefellene taper på ektepakten og dermed angrer på at den ble inngått, er ektepakten bindende. Det ligger i ektepaktens natur at den vil stille en av ektefellene i en svakere stilling enn det ektefellen ville vært i om ekteskapslovens normalordning ble fulgt. Men ekteskap er forskjellige, og det er opp til ektefeller selv å finne ut i hvilken grad de ønsker økonomisk fellesskap og at det den ene tjener skal komme den andre til gode.
Det er ekteskapsloven § 46 andre ledd som regulerer forholdet. Bestemmelsen slår fast at «En avtale mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen»
For å kunne vurdere hvorvidt den konkrete ektepakten er urimelig er det nødvendig med kjennskap til omstendighetene ved avtalens inngåelse og ved skifteoppgjøret jf. Ot.prp. nr. 28 (1990-1991) s. 111. Dette er opplysninger vi i begrenset grad har, og det gjør enhver vurdering usikker.
Høyesterett har i Rt. 2006 s. 833 gjennomgått formålet med regelen og terskelen for at den skal komme til anvendelse. Det vises til dette før jeg kommer tilbake til ekteparet Hagens ektepakt.
38) Det fremgår av lovforarbeidene at den rettspolitiske begrunnelse for bestemmelsen til dels er den samme som for bestemmelsen i § 31 tredje ledd om at arbeid i hjemmet kan gi grunnlag for erverv av medeiendomsrett, se NOU 1987:30, side 146. I et samlivsforhold vil det som oftest utvikle seg et økonomisk fellesskap. Partene deler ansvaret for fellesforpliktelsene forskjellig, og den enes anskaffelse av formuesgoder vil ofte være muliggjort eller i alle fall tilrettelagt gjennom innsats fra den andre på en annen kant. Dette gjelder særlig i langvarige ekteskap, hvor det vil kunne ha utviklet seg et særlig sterkt økonomisk fellesskap, og hvor den ene av ektefellene etter hvert kan ha blitt mer eller mindre økonomisk avhengig av den andre. En ektepakt som gjør bolig eller andre formuesgoder som har vært benyttet av ektefellene i fellesskap, til den enes særeie, vil i slike forhold kunne føre til en økonomisk skjevhet, som det bør være adgang til å få rettet opp, dersom den annen part ellers vil bli sittende igjen med lite eller intet av økonomiske verdier.
(39) Som fremholdt av Ekteskapslovutvalget, må imidlertid lempingsregelen i ekteskapsloven § 46 andre ledd «brukes med forsiktighet», se NOU 1987:30, side 146. Ved fastleggelsen av anvendelsesområdet for denne må det tas utgangspunkt i at loven gir ektefeller adgang til å avtale at formuesgoder skal være unntatt fra deling. Om anvendelsesområdet for lempingsregelen uttaler Ekteskapslovutvalget (side 146-147): «Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar. I dansk rett er det særlig fremhevet at det beløp som tilkjennes, hovedsakelig skal være hjelp til selvhjelp, dvs. til etablering av et nytt hjem. Regelen vil derfor særlig bli brukt hvor ektefellene har vært gift i lengre tid, og familiens levestandard har vært basert på den annens inntekt og formue.»
(40) Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 andre ledd andre punktum skal være like høy som å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. Mens Holmøy og Lødrup har lagt til grunn at terskelen er den samme, må bestemmelsen om vederlagskrav etter Strøm Bulls oppfatning ses på som en «mellomløsning», se Holmøy/Lødrup, op.cit. side 307, jf. side 312 og Strøm Bull: Avtaler mellom ektefeller (1993), side 253-254.
(41) Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan «gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre», se Ot.prp.nr.28 (1990–1991) om lov om ekteskap, side 80.
(42) Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig «mellomløsning» i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.
Anne Elisabeth Hagen giftet seg med Tom Hagen som 19-åring. Paret har tre barn sammen. Det er grunn til å anta at Anne har tatt seg mer av barna i oppveksten enn Tom, og at hun også ellers har bidratt mer med det huslige, men dette er bare en antagelse. Hvis denne antagelsen stemmer, vil det være et sterkt argument at Anne Elisabeth har frigitt tid for Tom Hagen til å bygge opp sin formue.
Da Anne Elisabeth Hagen inngikk ektepakten var hun klar over at denne bestemte at ekteparets største verdier skulle være Tom Hagens særeie. Man må legge til grunn at hun med viten og vilje gikk med på at dette var den fordelingen som ektefellene skulle ha.
Det er kjent at ektepakten ble satt opp av en advokat som hadde forretningsrelasjon til mannen. Det kan stilles spørsmål til om denne har sikret at Anne-Elisabeth har vært klar over hva hun gikk med på.
I første ektepakt fikk hun bare særeie til en hyttetomt, arv fra egen familie, kr. 200 000 og en bil, mens Tom Hagen fikk særeie til en rekke selskaper. I 1993 ble parets felles bolig overført fra et sameie mellom partene som var felleseie til Tom Hagens særeie. Tom Hagen skulle på sin side betale for oppussing av eiendommen som Anne-Elisabeth hadde arvet.
Det hele fremstår noe urimelig for Anne-Elisabeth. Det at mannen, i tillegg til en milliardformue i selskapene, også skal holde partenes felles bolig fra deling, fremstår lite rimelig. Særlig hvis det antas at Anne-Elisabeth har gjort mer av det huslige enn Tom og ektepakten ble inngått på initiativ fra Tom og skrevet av hans advokat.
Etter min mening fremstår det ut fra de opplysningene som er kjent at en god løsning ville vært å sette til side den delen av ektepakten som gjaldt partenes felles bolig. Eventuelt kunne Anne- Elisabeth blitt tilkjent et vederlag på noen millioner.
Når det gjelder ektepakten som regulerer Tom Hagens selskaper, tviler jeg for at en domstol ville satt denne til side. Det å kunne sikre selskaper mot skifteoppgjør ved særeie er et legitimt motiv. Blir ektepakten som omhandler felles bolig tilsidesatt, er det vanskelig å se at Anne-Elisabeth skulle vært i så dårlig stilling at hun kom urimelig dårlig ut av ekteskapet. Hun ville da trolig hatt vel så mye midler tilgjengelig som gjennomsnittsnordmannen på hennes alder.
At økonomi skulle vært et motiv for et drap i denne saken fremstår imidlertid ikke som realistisk. Dette er en mann med milliardformue, og det omtvistet beløpet ville maksimalt omhandlet noen få titalls millioner. Hagen ville altså i alle tilfeller kunne kjøpt Anne-Elisabeth Hagen ut, uten større økonomiske utfordringer så lenge ektepakten knyttet til selskapene ikke hadde blitt endret.
Felleseie er et begrep for det ektefellene eier som ikke er særeie. Særeie oppstår bare ved ektepakt eller ved at det bestemmes fra giver eller arvelater.
Utgangspunktet er at felleseie skal likedeles, men dette er bare utgangspunktet. Alt som ektefellen kan føre tilbake til midler han hadde før ekteskapet kan skjevdeles. Videre kan arv og gave skjevdeles.
Når ekteskapet oppløses må felleseie skiftes, enten ved privat skifte eller offentlig skifte.
Mange tenker at testament og ektepakt er noe for eldre mennesker. Særlig hvis man er gift eller samboere med felles barn er det raskt å tenke at man er greit nok sikret gjennom retten til å sitte i uskifte.
Problemet er imidlertid at uskifte ikke er en god løsning for unge mennesker. Den som sitter i uskifte kan ikke gifte seg på ny og kan ikke gi bort store gaver eller fast eiendom.
Alt som gjenlevende senere erverver går inn i uskifteboet. Dette innebærer at hvis man skal skifte senere må man dele med arvingene det man har bygget opp av formue etter ektefellens død. Hvis man er under 50 år vil det være lenge å sitte i uskifte og ikke kunne råde fritt over eiendelene.
Ektefeller har mulighet å sikre hverandre gjennom både ektepakt og testament. Slik kan de sikre å sitte igjen med det meste av midler ved den enes død, uten å måtte sitte i utskifte. Ektepakt og testament er derfor noe som er vel så relevant for unge som for eldre.
Advokatfirmaet Wulff har fastpris på ektepakt på kroner 3750 inkludert mva. Brønnøysundregistret tar kroner 1516 i gebyr for tinglysning av ektepakten og dette kommer i tillegg hvis det ønskes at ektepakten skal tinglyses.
I forbindelse med ektepakt gjøres det ofte en del andre disposisjoner som kan inkluderes i prisen fra oss, men som innebærer gebyrer fra staten eller andre aktører.
Hvis ektepakten innebærer overdragelse av eiendom tar kartverket kroner 525 for tinglysning av skjøte for fast eiendom og kroner 430 for tinglysning av skjøte for andel i borettslag. Det er unntak for dokumentavgift for gaveoverføringer mellom ektefeller.
Hvis det også gjøres et testament som skal oppbevares av Tingretten tar denne 920 i gebyr for denne oppbevaringen.
Opplysningsvesnets fond tar kroner 4600 for i administrasjonsvederlag for overføring av festerett. I tillegg forbeholder det seg retten til å oppregulere festeavgiften.
Prisene er oppdatert 11.04.2019 og kan endres i fremtiden.
De fleste formkravene er de samme for ektepakt og testament. Den sentrale forskjellen er reglene om vitnenes habilitet i arveloven § 61. Så lenge disposisjonen ikke tilgodeser vitnene eller deres slektninger er det ikke noe i veien for at en dødsdisposisjon gjøres i form av ektepakt. Av hensyn til klarhet bør det imidlertid utarbeides to dokumenter.
Det finnes enkelte typer disposisjoner som i realiteten er dødsdisposisjoner, men som likevel må gjøres i ektepakt og som ikke begrenses av arvelovens regler selv om det er dødsdisposisjoner.
Grunnen til at dette er dødsdisposisjoner er at virkningen ved død er en annen enn den er i ved skilsmisse. Det er likevel slik at denne type disposisjoner må gjøres i ektepakt. I og med at formkravene for ektepakt er de samme som for testament vil trolig et dokument som har navnet testament med disse disposisjonene anses som en gyldig ektepakt. Begge ektefellene må imidlertid underskrive da disposisjonene ikke er ensidige.
