År: 2018

Hva skal til for å miste advokatbevillingen?

av

Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling under visse forutsetninger. Forutsetningene fremkommer i domstolloven § 230;

Domstolloven § 230.

Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling dersom advokaten:

1. gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket,
2. misligholder plikten etter § 222 til å stille sikkerhet eller plikten etter § 225 eller § 227 til å betale bidrag til Tilsynsrådet eller Disiplinærnemnden,
3. forsømmer sine plikter etter bestemmelser gitt i medhold av § 224 tredje ledd eller § 225 sjette ledd, herunder å gi adgang til kontroll,
4. unnlater å gi tilfredsstillende forklaring til Tilsynsrådet, Advokatbevillingsnemnden eller Disiplinærnemnden om forhold som vedrører advokatvirksomheten når vedkommende blir bedt om å gi slik forklaring, eller
5. utøver advokatvirksomhet i strid med reglene i §§ 231 til 233.

Vedtak etter første punktum kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken. Retten kan beslutte at vedtaket ikke skal ha virkning før det er avsagt dom eller endelig dom foreligger.

Blir en advokat satt under vergemål, eller kommer vedkommendes bo under konkursbehandling, trer advokatbevillingen ut av kraft inntil vergemålet blir opphevet eller inntil gjelden blir ordnet ved full betaling, ettergiing eller oppfylt akkord eller faller bort på annen måte. Når advokatens konkurs ikke er voldt ved et forhold som nevnt i første ledd nr 1, kan Advokatbevillingsnemnden etter søknad gi advokaten rett til å nytte advokatbevillingen trass i konkursen.

En advokat som på grunn av sinnssykdom eller sjelelig svekkelse er uskikket til å utøve advokatvirksomhet, kan frakjennes sin advokatbevilling ved dom. Beslutning om saksanlegg treffes av Advokatbevillingsnemnden. Nemnden kan beslutte at bevillingen skal tre ut av kraft inntil saken er endelig avgjort. En advokat som er fradømt sin advokatbevilling etter første punktum, har krav på ny bevilling når vedkommende søker om det og på betryggende måte godtgjør at det ikke lenger foreligger forhold som nevnt i første punktum.

Blir en advokat siktet for et lovbrudd som kan medføre tap av advokatbevilling, kan Advokatbevillingsnemnden bestemme at bevillingen skal tre ut av kraft inntil saken er endelig avgjort.

Bestemmelsene i første ledd nr 1 og 4 og annet punktum samt fjerde ledd gjelder tilsvarende for autorisasjon som advokatfullmektig.

Gangen i en klagesak

av

De fleste enkeltvedtak kan påklages. Klagen skal sendes til det forvaltningsorganet som fattet vedtaket. Det forvaltningsorganet som fattet det opprinnelige vedtaket kalles for underinstansen. Når et forvaltningsorgan har mottatt klage på et enkeltvedtak det har fattet, skal det underinstansbehandle klagen. Hovedregelen for underinstansbehandling av klager er forvaltningsloven § 33. Underinstansen kan oppheve eller endre vedtaket hvis den finner klagen begrunnet. I så fall skal klagen ikke sendes til klageinstansen. Klageinstansen skal heller ikke ha saken hvis underinstansen avviser klagen. En klage kan avvises hvis vilkårene for å klage ikke foreligger. Det kan for eksempel være at den som har sendt inn klagen ikke har klagerett. Hvis en klage avvises skal det fattes et avvisningsvedtak, og dette avvisningsvedtaket kan igjen påklages.

Hvis underinstansen ikke gir klager medhold, og ikke avviser saken, skal klagen sendes til klageinstansen. Forvaltningsloven § 34 bestemmer hovedreglene for klageinstansbehandling. Det er fire mulige utfall av klagesaksbehandling i klageinstansen. Det første er at klageinstansen kan, som underinstansen, avvise saken hvis vilkårene for å behandle saken ikke foreligger. Det andre klageinstansen kan gjøre er å stadfeste underinstansens vedtak. Hvis klageinstansen stadfester underinstansens vedtak innebærer det at klager ikke har fått medhold i sin klage. Hvis han da skal angripe vedtaket må han ta saken inn for domstolene. Det tredje klageinstansen kan gjøre er å endre underinstansens vedtak. Hvis klageinstansens endrer underinstansens vedtak vil det som oftest innebære at klager har fått medhold i sin klage. En endring kan innebære både helt og delvis medhold. Det fjerde mulige utfallet er at klageinstansen opphever underinstansens vedtak og sender det tilbake til underinstansen for ny behandling. Sistnevnte er praktisk i tilfeller der underinstansen ikke har utredet saken godt nok til at det er mulig å fatte endelig vedtak i saken.

 

 

Vedlikeholdsutgifter til felles privat vei

av

Det er ikke uvanlig at det i et hyttefelt er opparbeidet felles vei til hyttene. Et spørsmål som kan oppstå i den forbindelse er dekning av vedlikeholdsutgifter tilknyttet veien.

Vegloven regulerer planlegging, bygging, vedlikehold og drift av både offentlig og privat vei. Privat vei reguleres i lovens kapittel VII.

Utgangspunktet er at når privat vei blir brukt som felles tilkomst for flere eiendommer plikter hver eier/bruker å holde veien i forsvarlig og brukende stand, se veglova § 54. Hovedprinsippet er at kostnadene fordeles forholdsmessig mellom brukerne alt etter hvor omfattende den enkeltes bruk er, og ingen er forpliktet for mer enn sin del av bruken. Regelen har vært oppfattet som å fastslå en «leddvis» kostnadsfordeling, hovedsakelig basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Et eksempel på leddvis vedlikeholdsplikt er at den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest.

Det skal også skjønnes over vurderingen. Det vil si at man  benytter en nyttevurdering. Her vil det være aktuelt å se på bruken av veien. Et eksempel her er hvis en person bor i dette området på heltid mens de resterende brukerne/eierne kun har hytter i området. Her er det rimelig å anta at personen som bor i området bruker veien mer enn hytteeierne. Det kan i slike tilfeller oppleves urimelig for hytteeierne at kostnadene deles etter avstand, eller likt. I slike tilfeller er det vanlige å løse problemet ved en deling i soner etter brukens art og pris differensiere på denne måten.

I rettspraksis er det lagt til grunn at en helårsbolig tilsvarer en 12 måneders bruk mens en hytte tilsvarer en 6 måneders bruk. Videre slik at parter med helårsboliger gis en 1,0 andel av utgiftene mens hver hytteeier gis 0,5 andel av utgifter.

Dersom eierne/brukerne ikke kommer frem til en løsning for fordelingen må spørsmålet avgjøres ved skjønn av jordskifteretten.

Krav til å bli advokat

av

Hvem kan bli advokat? Kan alle jurister velge å være advokater? Hvilke spesielle forutsetninger har advokater til å bistå folk som trenger hjelp som ikke andre jurister har? Svaret finner du i domstolloven § 220 der vilkårene for å få advokatbevilling er listet opp;

 

Domstolloven § 220. 

Bevilling til å drive advokatvirksomhet gis av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.

For å få tillatelse til å være advokat ved andre retter enn Høyesterett må søkeren godtgjøre:

1. at vedkommende har bestått juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, og
2. at vedkommende i til sammen minst to år etter embetseksamen eller mastergrad har vært i virksomhet
a. som autorisert fullmektig hos en advokat som selv utøver advokatvirksomhet,
b. som dommer eller dommerfullmektig,
c. i en stilling ved påtalemyndigheten der behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del, eller
d. som universitetslærer i rettsvitenskap.

Som oppfyllelse av praksiskravet i nr 2 kan departementet ved forskrift eller Tilsynsrådet i enkelttilfeller fullt ut eller for en del godkjenne annen juridisk virksomhet. Kongen kan ved forskrift gi regler om prosedyreerfaring som vilkår for at praksis som nevnt i nr 2 bokstav a skal medregnes.

Kongen kan ved forskrift fastsette at gjennomføring av et kurs i emner av særlig betydning for advokatvirksomhet skal være et vilkår for advokatbevilling. Kongen gir nærmere regler om kursets innhold og gjennomføring.

Advokatbevilling kan bare gis til personer som har fylt 20 år og som godtgjør ved ordinær politiattest at de har ført en hederlig vandel. Videre må det ikke foreligge noe forhold som etter § 230 ville ført til at advokatbevillingen ville blitt satt ut av kraft eller kalt tilbake. Er en tidligere advokatbevilling kalt tilbake av grunner som nevnt i § 230 første ledd nr 2 til 4, må ny bevilling ikke gis før det forhold som førte til tilbakekallingen er brakt i orden.

Kongen kan ved forskrift gi regler om utstedelse av advokatbevilling på grunnlag av en tilsvarende rett i utlandet.

Ferieloven

av

Det går mot lysere tider, og for mange bedrifter er blir sommerferien planlagt før 1. mai. Da er det greit å vite hva man har krav på og hva arbeidsgiver kan bestemme. Ferieloven har bestemmelser om hvor mange feriedager en arbeidstaker har rett på og hvordan feriepengene beregnes. Arbeidsgiver​ skal i god tid før ferien drøfte fastsetting av feriefritid og oppsetting av ferielister med den enkelte arbeidstaker eller vedkommendes tillitsvalgte. Oppnås ikke enighet, fastsetter arbeidsgiver tiden for ferien innenfor de grenser som følger av ferieloven §§ 7-9.

Den alminnelige ferietiden er 25 virkedager per ferieår. Ansatte over 60 år har krav på 6 ekstra feriedager, dvs 31 feriedager per ferieår. Arbeidstaker kan kreve at hovedferie som omfatter 18 virkedager gis i hovedferieperioden 1 juni – 30 september. Dette gjelder likevel ikke for arbeidstaker som tiltrer etter 15 august i ferieåret.​

Dersom du tiltrer en ny stilling før 30. september, har du rett til full ferie. Det er her viktig å skille mellom rett til ferie og rett til feriepenger. Feriepengene opparbeides normalt året før, jf. ferieloven § 10. Selv om du har rett til ferie hos din nye arbeidsgiver, kan denne trekke deg i lønn for disse feriedagene. Du har krav på å få utbetalt opptjente feriepenger ved opphør av arbeidsforholdet.

Den alminnelige feriepengesatsen er 10, 2 % av feriepengegrunnlaget i opptjeningsåret. For arbeidstakere over 60 år økes denne satsen med 2,3 %.

Vær oppmerksom på at enkelte av bestemmelsene i ferieloven kan fravikes ved tariffavtale.

Arbeidstilsynet kan gi vederlagsfri veiledning om ferieloven.

Rettsferie i påsken

av

Rettsferie er et rettslig begrep som viser til den tiden hvor domstolene har ferie. Rettsferien har virkning for bl.a. frister, samt at det sjeldent berammes rettsmøter i rettsferien.

Rettsferien for påsken varer fra siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag. Det fremgår av andre ledd i domstolloven § 140 at i rettsferien løper ikke frister for prosesshandlinger som er nødvendige for å avverge fraværsavgjørelse i saker som kan føre til fraværsavgjørelser. Det er dette med uteblivelse mange glemmer. De fleste tilsvarsfrister vil falle inn under denne bestemmelsen, men saker etter barneloven og barnevernloven gjør ikke det da disse er indispositive og ikke vil føre til fraværsdom om tilsvar ikke sendes innen fristen. Heller ikke en anke vil føre til fraværsdom dersom den leveres etter fristen, men man vil ikke få en ny avgjørelse. Vær derfor oppmerksom på disse forskjellene nå som rettsferien snart starter.

 

Domstolloven § 140

Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag, fra og med 1. juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med 3. januar.

I rettsferiene løper ikke frister for prosesshandlinger som er nødvendige for å avverge fraværsavgjørelser. Den del av en frist som er igjen ved begynnelsen av en rettsferie, begynner å løpe ved feriens slutt. Skulle en frist ha begynt å løpe i en rettsferie, løper den fra feriens slutt.

Retten kan beslutte at fristen skal løpe i rettsferien dersom saken trenger hurtig behandling eller hensynet til partene ikke taler imot. Beslutningen kan ikke angripes. Ved pålegget om prosesshandlingen skal det meddeles parten at det er truffet beslutning om at fristen for handlingen også skal løpe i rettsferien.

Når kan en ektefelle kreve at verdiene i et ekteskap blir fordelt?

av

Kapittel 12 i ekteskapsloven regulerer deling av formuen ved separasjon og skilsmisse.

Det følger av ekteskapsloven § 57 at en ektefelle kan kreve deling av ektefellenes samlede formue som er felleseie i følgende tilfeller:

  1. Når det er gitt bevilling til eller avsagt dom for separasjon eller skilsmisse.
  2. Når ektefellene har avtalt ved ektepakt at deling skal skje.
  3. Dersom den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlig fare for at familien vil miste det felles hjemmet. Dersom ektefellen er mindreårig eller fratatt rettslig handleevne på det økonomiske området, må vergen samtykke. Kravet avgjøres ved dom av den tingretten som delingen hører under. Reglene om behandling av skiftetvister gjelder så langt de passer. En dom om deling skal tinglyses etter reglene for ektepakter.
  4. Når det foreligger endelig dom for at ekteskapet er ugyldig.
  5. Når det foreligger endelig dom for at ekteskapet skal oppløses i medhold av § 24 første eller andre ledd.

Er en ektefelle død etter at vilkårene for å kreve deling etter bokstav a eller b foreligger, eller etter at det foreligger endelig avgjørelse etter bokstav c, d eller e, kan ektefellens arvinger kreve delingen gjennomført. I slike tilfeller kan også en ektefelles kreditor kreve delingen gjennomført dersom det er nødvendig for at han eller hun skal få dekning.

Det vanligste er at en ektefelle krever deling av felleseiet når det er gitt bevilling eller det er avsagt dom for separasjon eller skilsmisse jf. bokstav a i bestemmelsen. At det kreves bevilling eller dom medfører at det ikke er rett til deling ved det faktiske samlivsbruddet. Partene kan selvsagt være enig om deling på dette tidspunktet, men dersom en part motsetter seg deling må det avventes.

Ektefellene kan imidlertid via ektepakt avtale at deling skal skje. Det følger av ekteskapsloven § 45 :

Ektefeller kan ved ektepakt avtale at felleseie skal deles.

Rettsvirkningen av ektepakten vil være at en ektefelle ensidig kan forlange deling, jf. § 57 første ledd bokstav b.

Etter bokstav c kan en ektefelle kreve deling av felleseiet dersom den andre ektefellen har vanskjøttet sine økonomiske forhold slik at det har ført til alvorlige fare for at familien vil miste det felles hjemmet. Kravet om vanskjøtsel forutsetter et klanderverdig forhold fra ektefellens side, som for eksempel overdrevent forbruk av alkohol, bruk av narkotika eller forbruk av spill. Vanskjøtsel i seg selv er imidlertid ikke tilstrekkelig. Vanskjøtsel må føre til alvorlig fare for at familien vil miste sitt felles hjem.

Ta gjerne kontakt dersom du ønsker råd og veiledning i forbindelse med skifteoppgjøret.

 

Påske hos Advokatfirmaet Wulff AS

av

Påsken 2018 

Advokat Christian Wulff Hansen er tilstede mandag og tirsdag i stille uke og har deretter påskeferie.

Advokat Marita Pedersen har påskeferie fra og med mandag 26. mars.

Advokatfullmektig Susanne Danielsen og advokatfullmektig Petter Meldal Nilsskog har påskeferie fra og med skjærtorsdag.

To hovedtyper mangler ved enkeltvedtak

av

Et viktig skille går mellom tilblivelsesmangler og innholdsmangler. Er det mangler ved innholdet i forvaltningsvedtak skal vedtaket så og si alltid kjennes ugyldig. Ved tilblivelsesmangler vil et vedtak være gyldig på tross av mangelen hvis det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. Dette følger av forvaltningsloven § 41. Forvaltningsloven § 41 gjelder direkte for saksbehandlingsfeil etter forvaltningsloven, men bestemmelsen kan i tillegg anvendes analogisk på andre tilblivelsesmangler som følger av andre lover, forskrifter eller ulovfestet rett.

Så hva skiller tilblivelsesmangler fra innholdsmangler? Noe av svaret ligger i ordene. Tilblivelsesmangler er mangler ved tilblivelsen av et vedtak. Dette omfatter både saksbehandlingsfeil og skjønnsmangler. Saksbehandlingsfeil er feil begått i saksbehandlingen, som for eksempel at tjenestemannen som behandlet saken var inhabil etter forvaltningsloven § 6, eller at saken ikke var godt nok utredet etter forvaltningsloven § 17. Skjønnsmangler er mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse. Hvis forvaltningen vektlegger utenforliggende hensyn vil dette være mangler ved forvaltningens skjønnsutøvelse, og dette vil således være en tilblivelsesmangel. Selv om den som fattet vedtaket la vekt på noe som var ulovlig å vektlegge, så betyr det ikke at det nødvendigvis er noe galt med vedtakets innhold.

Innholdsmanglene kjennetegnes ved at det er noe galt med innholdet i vedtaket. Det kan for eksempel være at forvaltningen har fattet et vedtak til noe den ikke har hjemmel til, eller at vedtaket er grovt urimelig.

 

 

Kollisjon mellom to testamenter

av

I noen tilfeller etterlater avdøde seg flere testamenter. Utgangspunktet er da at alle legges til grunn.

Men hva skjer dersom Per gis arverett til sommerhytten på Herøy i et testament og Pål gis samme arverett i et annet testament? Her oppstår det en direkte kollisjon mellom to testamenter. Spørsmålet blir da om arvelater har ment at sommerhytten skal være et sameie, eller om arvelater har endret mening underveis men glemt å tilbakekalle et av testamentene. Her må man prøve å finne frem til hva som var arvelaterens siste vilje. Dette imidlertid kan være svært vanskelig å avdekke.

I mangel på holdepunkter for hva som er arvelaterens siste vilje faller man tilbake på arvelovens bestemmelsen i § 66 nr. 5:

«Er det meir enn eitt testament etter testator, gjeld alle, med mindre eit yngre testament kallar tilbake eller står i strid med noko som er fastsett før. Rekk ikkje buet til, skal nyare disposisjonar gå føre eldre.»

Bestemmelsen fastsetter at nyere testament går foran eldre. Det nyere testamentet anses som et tilbakekall selv om dette ikke er uttrykkelig uttalt av arvelateren.

Et viktig unntak fra dette er dersom det eldste testamentet er gjort ugjenkallelig etter arveloven § 56. Da vil det eldste testamentet gå foran alle senere disposisjoner.

Ring oss