Under bestemmelsen om hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon faller følgende handlinger:
Fremme andres prostitusjon. Det kan være at man er den som tar oppdrag og formidler dem til den som selger seksuelle tjenester.
Leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte. Det er altså straffbart dersom man ser at det er mistenksom aktivitet i en leilighet eller rom man selv leier ut som minner om prostitusjon.
Annonsering av prostitusjon i offentlighet. Det kan være i aviser, på nett ol.
Straffeloven § 315. Hallikvirksomhet og formidling av prostitusjon
Med bot eller fengsel inntil 6 år straffes den som
a)
fremmer andres prostitusjon, eller
b)
leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte.
Den som i offentlig kunngjøring utvetydig tilbyr, formidler eller etterspør prostitusjon straffes med bot eller fengsel inntil 6 måneder.
Med prostitusjon menes i denne paragraf at en person mottar vederlag for å ha seksuell omgang eller foreta seksuell handling med en annen eller for å utføre handlinger som svarer til seksuell omgang med seg selv.
Har du og din ektefelle inngått ektepakt med fullt særeie, men ønsker nå felleseie?
Det er ikke uvanlig at man i løpet av ekteskapet ønsker å oppheve en tidligere inngått ektepakt. Det ikke mange vet er at for at endringen skal være juridisk bindende må den endres ved ny ektepakt. Dette følger av ekteskapsloven § 46 første ledd:
§ 46.Omgjøring og lemping av avtaler.
Avtaler mellom ektefeller etter reglene i §§ 42 til 44 kan oppheves eller endres ved ny ektepakt.
Dette innebærer at samtlige vilkår for opprettelse av ektepakt må være oppfylt.
Det er et eget punkt i ektepakt blanketten fra Brønnøysundregisteret for gjenoppretting av felleseie for særeie:
Ta kontakt via vårt kontaktskjema for bistand i forbindelse med opprettelse eller endring av ektepakt.
En ektepakt er en type avtale mellom ektefeller. Hovedregelen i norsk rett er at det ikke er krav til hvordan avtaler skal inngås. Avtaler kan inngås muntlig, skriftlig eller gjennom konkludent adferd. Enkelte avtaler mellom ektefeller må imidlertid gjøres på en bestemt måte, som ektepakt.
Dette gjelder for det første gaver som er større en vanlig gaver. Hvis den ene ektefellen skal gi den andre ektefellen et hus eller en hytte eller noe annet som ektefeller ikke gir hverandre til vanlig, så må dette gjøres ved ektepakt. Disse reglene mer ment å hindre ektefeller fra å lure midler unna kreditorer.
For det andre må en avtale om særeie gjøres ved ektepakt. Særeie kan oppstå på ulike måter, som for eksempel ved at det er bestemt av arvelater, men hvis det skal avtales særeie mellom ektefellene så må denne avtalen gjøres ved ektepakt. Særeie innebærer at eiendeler skal være unntatt fra likedeling når ekteskapet oppløses.
Skiftelovens kapittel 8 har regler om offentlig skifte ved skilsmisse og separasjon. Når skifte skal foretas av retten følger av lovens § 53:
Skiftet foretas av tingretten
1.
hvis en ektefelle begjærer det,
2.
hvis en arving eller kreditor som har rett til å kreve deling etter ekteskapsloven § 57, begjærer det,
3.
hvis noen av ektefellene er under atten år eller fratatt rettslig handleevne, med mindre vergen skriftlig samtykker i at boet skiftes privat,
4.
hvis noen av ektefellene er fraværende utenfor riket eller hans eller hennes oppholdssted ikke er kjent.
Behandling for retten finner ikke sted dersom eiendelene antas utilstrekkelige til å dekke skifteomkostningene, og det ikke stilles fullgod sikkerhet for disse.
Som regel begjæres det offentlig skifte hvis ektefellene ikke blir enige om delingen av felleseiet. Hvis det allerede foreligger en avtale om deling, kan det ikke begjæres offentlig skifte.
For å starte prosessen med et offentlig skifte må det sendes inn en begjæring til tingretten. En begjæring om offentlig skifte skal inneholde følgende opplysninger:
navn, adresse, fødselsdato (helst fødselsnummer) for begge
opplysninger om siste felles adresse
kopi av separasjons- eller skilsmissebevilling (eller dom)
opplysninger om avtaler, ektepakter og annet
oversikt over aktiva og passiva dere hadde ved skjæringstidspunktet
(kontoutskrifter og selvangivelser for forrige år), som vanligvis er det tidspunktet dere flyttet fra hverandre
Før begjæringen tas til følge vil retten vanligvis innkalle partene til et rettsmøte. Her er formålet å finne frem til en minnelig løsning. Begge parter er som utgangspunktet tjent med en minnelig løsning da offentlig skifte er en kostbar prosess.
Det må betales rettsgebyr på kr 2 260 (per 2018) før meklingsmøtet holdes. Hvis partene ikke kommer til enighet i møtet, og det fortsatt er ønskelig at offentlig skifte åpnes, må det betales kr 25 990 (per 2018) til sikkerhet for omkostningene ved skifte. Hvis offentlig skifte åpnes uten meklingsmøte, må det betales kr 28 250 (per 2018).
Det følger av ferieloven § 10, 2. ledd at en arbeidstaker har krav på feriepenger som utgjør minst 10,2 prosent av feriepengegrunnlaget (som beskrevet i bestemmelsens første ledd.) Dersom arbeidstakeren er over 60 år og faller inn under retten til ekstraferie i ferieloven § 5 så har arbeidstakeren krav på ytterligere 2,3% av feriepengegrunnlaget. Altså totalt 12,5%.
Dette er de «vanlige satsene» men annet kan være fremforhandlet i avtale med arbeidsgiver eller i et tariffoppgjør.
Den som har vært siktet i en straffesak som er blitt henlagt, og den som er blitt frifunnet i en rettskraftig dom, kan kreve oppreisningerstatning for den påkjenningen som etterforskningen har medført. I slike saker har man krav på fri rettshjelp for å skrive erstatningssøknaden. Etter straffeprosessloven § 446 andre ledd kan en slik søknad ikke avslås på grunn av at politiet tror vedkommende har utvist straffeskyld.
Har man vært pågrepet eller varetektsfengslet i mer enn 4 timer har man krav på erstatning etter fastsatte satser etter § 447 første ledd.
Hvis det er rimelig har man også krav på erstatning uten å ha vært varetekstfengslet etter § 447 andre ledd. Som regel vil det være rimelig med erstatning hvis man er blitt beskyldt for noe alvorlig.
Det følger av arveloven § 29 at 2/3 av arven (maks 1 million kroner) plikter arvelateren at går til sine barn.
Det er altså en begrensning i råderetten over arven en etterlater seg hvis man har livsarvinger.
Du kan likevel bestemme at pliktdelsarven skal være mottakerens særeie og dermed ikke gå inn i barnets felleseie med en ektefelle. Dette følger av arveloven § 31:
Arveloven § 31.
Arvelataren kan i testament fastsetje at også pliktdelsarv etter han skal være særeige for arvingen.
Arveloven § 29.
To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane. Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild.
Arvelataren kan ikkje i testament rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det.
Når politiet mottar en anmeldelse skal det som hovedregel foretas en etterforskning av saken:
§ 224 første ledd: Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige.
En etterforskning kan enten lede til at det foreligger bevis for at en person er skyldig eller den kan lede til at det ikke er bevis for at en person er skyldig. I sistnevnte tilfelle skal etterforskningen innstilles (henlegges). Det vil si at det ikke skal arbeides med den lengre. Det er ulike henleggelsesformer som benyttes:
Anmeldelsen er åpenbar grunnløs
Henleggelse fordi intet straffbart forhold anses bevist
Henleggelse etter bevisets stilling
Intet straffbart forhold.
En henleggelse er en beslutning av påtalemyndigheten om ikke å reise tiltale. Det vil si anmeldt forhold ikke møtes med en straffereaksjon. Denne beslutningen fra påtalemyndigheten kan påklages. Reglene om klage over påtalevedtak følger av straffeprosessloven § 59 a:
§ 59 a.Følgende vedtak av påtalemyndigheten kan med de begrensninger som følger av annet ledd, påklages til nærmeste overordnet påtalemyndighet:
1.
henleggelse,
2.
påtaleunnlatelse,
3.
utferdigelse av forelegg,
4.
utferdigelse av tiltalebeslutning,
5.
– – –
6.
beslutning etter § 427 annet ledd annet punktum om å nekte tatt med i straffesaken krav mot siktede fra den umiddelbart skadelidte.
Riksadvokatens vedtak kan ikke påklages. Vedtak som nevnt i § 67 sjette ledd, kan påklages til riksadvokaten.
Klagerett etter første ledd har
1)
den som vedtaket retter seg mot,
2)
andre med rettslig klageinteresse,
3)
et forvaltningsorgan dersom vedtaket direkte gjelder forvaltningsorganets saksområde.
Fornærmede med bistandsadvokat kan også klage over siktelsens innhold når det er begjært pådømmelse etter § 248. Klageretten gjelder ikke for den som kan bringe vedtaket inn for retten. Siktede kan likevel påklage påtaleunnlatelse etter § 70. Siktede kan dessuten ikke påklage vedtak som innleder strafforfølgning for retten.
Fristen for å klage er tre uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til klageren. For den som ikke har mottatt underretning om vedtaket, løper fristen fra det tidspunkt vedkommende har fått eller burde skaffet seg kjennskap til vedtaket. Ved vedtak om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning, skal klagefristen for andre enn den vedtaket retter seg mot, likevel senest løpe ut når det er gått tre måneder fra det tidspunkt vedtaket ble truffet.
Den som vedtaket retter seg mot, skal underrettes om klager som innen klagefristens utløp er kommet fra noen som nevnt i annet ledd nr. 2 eller nr. 3. Gjelder klagen en beslutning om å unnlate påtale eller om å frafalle en påbegynt forfølgning mot en siktet, må melding om omgjøring være sendt siktede innen tre måneder etter at påtalemyndigheten mottok klagen.
Klageinstansens vedtak i klagesaken kan ikke påklages.
Det fremgår av andre ledd i bestemmelsen hvem som har klagerett over henleggelsen. Dette er er først og fremst den vedtaket retter seg mot, særlig siktede i saken. Det kan kanskje høres merkelig ut at siktede vil klage på en henleggelse, men en henleggelse på grunn av bevisets stilling kan oppleves svært belastende. Denne henleggelsesformen antyder at det er rimelig klart at det foreligger et straffbart forhold, men at det ikke kan føres tilstrekkelig bevis i saken.
I nr. 2 følger det at «andre med rettslig klageinteresse» kan påklage vedtaket. Rettslig klageinteresse vil fornærmede har. «Fornærmede» har ingen legaldefinisjon men det vanlige definisjonen er den som er blitt utsatt for en lovovertredelse, herunder innehaveren av den interesse som straffebudet tar sikte på å beskytte. For eksempel den som blir utsatt for en legemsbeskadigelse eller eieren av en stjålet gjenstand. Hvis du har anmeldt en sak uten å være hverken fornærmede eller skadelidt vil du ikke har klageinteresse.
Fristen for klage er tre uker fra da klager fikk underretning om vedtaket eller du ble gjort kjent med vedtaket dersom underretning ikke foreligger.
En klage kan medføre at overordnende påtalemyndighet foretar en omgjøring av vedtaket eller at den henlagte saken gjenåpnes. I begge tilfeller vil straffeforfølgelsen bli tatt opp igjen.
Straffeprosessloven §§ 74 og 75 annet ledd gir regler om adgangen til å ta opp på ny en innstilt straffeforfølgning. Begge bestemmelsene forutsetter at noen har vært siktet i saken. Hvis ingen har vært siktet i saken står påtalemyndigheten fritt til å ta opp saken igjen når som helst så lenge straffeansvar ikke er foreldet.
Dersom påtalemyndigheten beslutter å ikke bringe et straffbart forhold inn for retten utløser dette visse rettigheter på fornærmedes hånd ved at vedkommende kan innlede privat straffesak, jf. straffeprosessloven § 402. Dette innebærer at fornærmede forfølger straffekravet for domstolen når påtalemyndigheten ikke kan eller vil gjøre det.
§ 402. Etter reglene i dette kapittel kan fornærmede ved privat straffesak forfølge:
1)
straffbar handling som ikke påtales av det offentlige,
2)
straffbar handling som ikke påtales av det offentlige med mindre det finnes påkrevd av allmenne hensyn,
3)
andre straffbare handlinger såfremt påtalemyndigheten har nektet å etterkomme en begjæring om offentlig påtale eller har frafalt en påbegynt forfølging uten at dette har hjemmel i §§ 69 eller 70.
Trenger du hjelp i din sak? Ring oss på 751 75 800
Ektefeller som ikke har inngått ektepakt har som regel felleseie. For de fleste vil boligen være deres mest verdifulle eiendel. Men hvordan skal boligen deles hvis en av ektefellene dør eller hvis de skilles? Hvis boligen er skaffet av en av ektefellene før ekteskapets inngåelse, har denne ektefellen krav på å få skjevdelt den «forholdsmessige andel av eiendommens verdi på skjæringstidspunktet som tilsvarer den andelen av eiendommens verdi som ikke var lånefinansiert ved ekteskapets inngåelse». Dette kommer frem av Rt. 2002 s. 1596. Hvis 75 % av eiendommens verdi var belånt ved inngåelsen av ekteskapet har den som eide boligen altså rett til å skjevdele 25 % av boligens verdi.
Hvis boligen er skaffet mens ektefellene var gift, så skal verdien av boligen i utgangspunkt likedeles. Hvis lånet på boligen er nedbetalt med skjevdelingsmidler som for eksempel arv, så vil den som har nedbetalt lånet ikke kunne kreve skjevdelt verdistigningen av boligen. Han kan imidlertid kreve en inflasjonsjustering av beløpet.
10. juli 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Rana tingrett i sak etter straffeprosessloven §222a.
Straffeprosessloven § 222 a.
Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil
a)
begå en straffbar handling overfor en annen person,
b)
forfølge en annen person,
c)
på annet vis krenke en annens fred, eller
d)
begå ordensforstyrrelser som er særlig belastende for en annen person.
Slikt forbud kan også nedlegges til beskyttelse for en nærmere avgrenset krets av personer. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende.
Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys
a)
å oppholde seg på et bestemt sted, eller
b)
å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person.
Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem.
Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår.
Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt.
Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 168. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes.
Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten.
Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende.
En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer.
